Verdens poesidag

[su_dropcap style=»simple»]I[/su_dropcap] dag er det verdens poesidag. Poesi har alltid vært et vagt begrep for min del, helt inntil nå nylig faktisk. Det er litt som en ny verden som har åpnet seg for meg, og når et dikt treffer meg så treffer det meg på en måte som ingen annen litteratur kan klare. Jeg har også begynt å skrive litt selv, men jeg har ikke akkurat selvtillit på området. Likevel tenkte jeg å dele noen av diktene jeg har skrevet i det siste. Det er veldig godt for meg når jeg klarer å sette ord på følelser og situasjoner som er viktig i livet mitt.


jeg tenker
derfor
dør jeg


jeg vet ikke
om jeg klarer
å leve mer
sa jeg

jeg vet ikke
om jeg holder ut
at du skal dø mer
sa han


det enkleste
er ofte
det vanskeligste


jeg tør ikke
jeg orker ikke
jeg klarer ikke
jeg ser ikke
jeg makter ikke

jeg vil


følelsen av
glede
er som
følelsen av
smertestillende


du skulle
bare visst
hva jeg
er laget
av


jeg gjør
meg
svak
slik at
du
får være
sterk

23092016

[su_dropcap style=»simple»]H[/su_dropcap]un ser det på linjene i ansiktet hans. De har forandret seg, og han har gjennomskuet henne. Det er en forstyrrende ulyd i samtalen deres, en endring i frekvensen som ikke har vært der før. Det slår sprekker i hjertet hennes, sprekker som strekker seg fra hjerteroten og ut i brystet. Ut i armene. Fingrene. Pannen. Hvordan skal de noen gang kunne komme seg ut av denne tilstanden? Det er som om luft, vann, tid og sanser står helt stille. Han senker kaffekoppen og sukker nærmest umerkelig. Men hun merker det. Hun mister langsomt følelsen i ansiktet og kinnene prikker. Synet blir uklart, lydene svakere. Alt sentrerer seg rundt dette, dem, han. «Vel, jeg tror jeg må gå nå. Har en avtale snart». Han reiser seg og kler på seg den sorte jakken. Jakken hun har begravet fjeset i utallige ganger, den som lukter trygghet og han. Luktet trygghet, men fremdeles lukter han. Og der går han. Ut døren, rundt hjørnet. I høstmørket. Han forsvinner ut av synet. Hun tviholder på bildet av fjeset hans, men det ebber ut. Det blir slørete og uklart, og snart kan hun ikke se det lenger. Foran henne står en halvtom kaffekopp. Lunken kaffe er det verste han vet. Den må være rykende varm, glovarm. Men snart er kaffen kald. Snart vil vinteren gjøre sitt inntog. Snart er stillheten et brennende faktum.

 

Tog

I dag har jeg tatt toget fra Bergen til Oslo. Det er en tur på ca. 7 timer, men det føltes som tiden gikk fort. Jeg hørte en hel lydbok blant annet. I Oslo spiste vi burger, sjekket VG Lista konserten og sjekket inn på hotell i Holmenkollen. Her her vi ligget i boblebad, og nå er jeg så sliten av jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre med meg. Men også så takknemlig.

Foto: Ales Krivec.

Natt til tirsdag

[su_dropcap style=»simple»]A[/su_dropcap]lle skal skrive bøker. De har prosjekter, ambisjoner og lever 2016-livet slik det tydeligvis skal leves. Det er om å gjøre å ha de mest eventyrlige arbeidsplassene. Helst i spennende konsulentfirmaer, kreative engasjementer og i lederstillinger. På steder de kan utfolde seg og skape innhold. Utrette en forskjell, opprette noe nytt og spennende. Tjene gode penger. De er trendy, men likevel særegne. Og de skriver selvfølgelig plettfritt, grammatikken er on fleek. Det er smoothiebowls, rene instagram-kontoer, naturlig sminke, marmorplater, joggetur i Snapchat-storien, rawfood til lunsj og helgeturer til Køben. På Facebook har de gjerne 500 venner, de har stabile forhold og oppdrar barna sine i alle mine favorittkaféer.

Hvem er alle disse menneskene? Og hvordan skal jeg passe inn i alt dette? Jeg har ikke lyst å forholde meg til alt. Kan jeg ikke bare få lov å se «In Treatment» og lese Knausgård i fred? Knausgård er gal, men han er i det minste ærlig. Jeg liker ærlighet, jeg beundrer ærlighet, jeg frykter ærlighet. Eddie Vedder er ærlig.

Society, have mercy on me
I hope you’re not angry if I disagree
Society, crazy indeed
I hope you’re not lonely without me