Browsing Tag:

skriblerier

    Stillstand & Stagnasjon

    29. mars 2017

    Følelsen av å sitte fast er ikke behagelig. Den er lammende. Soundtracket til “Into the Wild” går på repeat. Låtene hjelper meg til å føle noe. Dagene mine er preget av uro og kav. Svimmelhet, og en kropp som ikke spiller på lag. Når sant skal si så tror jeg at kroppen min gjør så godt den kan. I det minste har jeg lært et nytt ord i dag, så da kan jeg krysse det av agendaen for kunnskapsløft. Visste du at ordet “lampefeber” betyr engstelse foran offentlig opptreden, eksamen eller lignende? Jeg liker det ordet. Det sier ganske mye, samtidig som det ikke er høylytt og dominerende.

    Jeg smiler og gråter om en annen. Livet er en fantastisk gave, og jeg er hovedpersonen i en gåtefull roman som er fylt av særegne og forbausende trekk. Mørke og lys blandes, skifter side og kan gjøre alt så underlig fortryllende eller så uendelig uholdbart. Ord er en eneste stor forundringspakke. Jeg skriver litt for tiden, mest poesi. Vil du høre noe jeg har skrevet?


    jeg liker ikke
    blodårer
    de minner meg
    om hat

    når sant
    skal sies
    var det
    ingen
    av oss
    som tok
    feil

    jeg kan ikke
    skrive dikt
    sa jeg

    jeg kan ikke
    lese dikt
    sa du

    kanskje livet
    savner noen
    å være
    sammen med

    du tror
    jeg er
    et regnestykke

    men
    en pluss en
    blir ikke
    alltid
    to

    noen ganger
    blir det
    minus
    ti


    Jeg drømmer litt om at jeg en dag kan få mulighet til å skrive min egen diktsamling, og kanskje gi den ut. Om så for egne penger. Det hadde vært en fin ting å ha. Nei, jeg kan ikke de grammatiske reglene for å skrive lyrikk. Men hvem bryr seg? Så lenge det gir meg en viss fornøyelse.

     Foto: Alyssa Kibiloski.

    Verdens poesidag

    21. mars 2017

    I dag er det verdens poesidag. Poesi har alltid vært et vagt begrep for min del, helt inntil nå nylig faktisk. Det er litt som en ny verden som har åpnet seg for meg, og når et dikt treffer meg så treffer det meg på en måte som ingen annen litteratur kan klare. Jeg har også begynt å skrive litt selv, men jeg har ikke akkurat selvtillit på området. Likevel tenkte jeg å dele noen av diktene jeg har skrevet i det siste. Det er veldig godt for meg når jeg klarer å sette ord på følelser og situasjoner som er viktig i livet mitt.


    jeg tenker
    derfor
    dør jeg


    jeg vet ikke
    om jeg klarer
    å leve mer
    sa jeg

    jeg vet ikke
    om jeg holder ut
    at du skal dø mer
    sa han


    det enkleste
    er ofte
    det vanskeligste


    jeg tør ikke
    jeg orker ikke
    jeg klarer ikke
    jeg ser ikke
    jeg makter ikke

    jeg vil


    følelsen av
    glede
    er som
    følelsen av
    smertestillende


    du skulle
    bare visst
    hva jeg
    er laget
    av


    jeg gjør
    meg
    svak
    slik at
    du
    får være
    sterk

    Share:

    Dikt

    1. februar 2017

    jeg vet ikke
    om jeg klarer
    å overleve
    mer
    sa jeg

    jeg vet ikke
    om jeg kan klare
    å se
    at du dør mer
    sa du

    Share:

    23092016

    23. september 2016
    Hun ser det på linjene i ansiktet hans. De har forandret seg, og han har gjennomskuet henne. Det er en forstyrrende ulyd i samtalen deres, en endring i frekvensen som ikke har vært der før. Det slår sprekker i hjertet hennes, sprekker som strekker seg fra hjerteroten og ut i brystet. Ut i armene. Fingrene. Pannen. Hvordan skal de noen gang kunne komme seg ut av denne tilstanden? Det er som om luft, vann, tid og sanser står helt stille. Han senker kaffekoppen og sukker nærmest umerkelig. Men hun merker det. Hun mister langsomt følelsen i ansiktet og kinnene prikker. Synet blir uklart, lydene svakere. Alt sentrerer seg rundt dette, dem, han. “Vel, jeg tror jeg må gå nå. Har en avtale snart”. Han reiser seg og kler på seg den sorte jakken. Jakken hun har begravet fjeset i utallige ganger, den som lukter trygghet og han. Luktet trygghet, men fremdeles lukter han. Og der går han. Ut døren, rundt hjørnet. I høstmørket. Han forsvinner ut av synet. Hun tviholder på bildet av fjeset hans, men det ebber ut. Det blir slørete og uklart, og snart kan hun ikke se det lenger. Foran henne står en halvtom kaffekopp. Lunken kaffe er det verste han vet. Den må være rykende varm, glovarm. Men snart er kaffen kald. Snart vil vinteren gjøre sitt inntog. Snart er stillheten et brennende faktum.

     

    Share: