Browsing Tag:

personlig

    27. september 2018

    27. september 2018

    Livet blir som regel aldri helt slik som jeg hadde tenkt, og jeg bruker unødvendig mye tid på å tenke på hvordan livet kunne ha vært. Jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle havne her jeg er nå, og det skremmer meg hvor lite kontroll jeg har over både kroppen og situasjonen min, men også tankene og følelsene mine. Man hører jo ofte at det handler “om hvordan man tar det”. Vel, når du har en angstlidelse, så takler du gjerne smerter på en innmari dårlig måte. Katastrofetankene har det med å eskalere, for å si det sånn. Og jeg synes egentlig det er litt skamfullt, å miste kontrollen slik. Det er som at jeg sitter og ser på meg selv miste kontrollen totalt, men jeg kan ikke stoppe det. Selv om jeg, på et plan, vet at det jeg tenker ikke er rasjonelt. De mekanismene der, de er rimelig fascinerende og skremmende.

    Akkurat nå, så lever jeg for de små tingene i livet. De små tinge, som egentlig ikke er små i det hele tatt. De er bare forkledd som små ting, men egentlig er de selve livet. Det å få oppdateringer av tantebarna mine, familien og venner. Å begrave ansiktet i pelsen til Mio. Hånden til Jørgen, i min. Av og til har jeg også små øyeblikk av lykke, der jeg hverken har fysisk eller psykisk smerte. Da husker jeg hvem jeg egentlig er.

    Pust med magen

    15. september 2018

    Visste du at kroppen faktisk reagerer ganske ulikt på om du puster med brystet, eller magen? Ved å puste med brystet, slik som jeg nesten utelukkende gjør, så blir pusten overfladisk. Og den kan føre til smerter i rygg, nakke, skuldre og bryst. Derfor øver jeg på å puste med magen, og kjenner at den blir større og så mindre igjen. Jeg forsøker å puste uten at brystkassen skal heve seg i det hele tatt. Det er vanskelig.

    Jeg får ikke til å lese for tiden. Klarer bare to-tre sider, før jeg må gi opp. Og når jeg skriver noe, så føles alt flåsete og rart. Jeg har mistet dreisen på å være meg. Kroppen og hjernen har tatt fullstendig over, og hjertet har gitt opp kampen om oppmerksomheten. Alt føles litt uvirkelig, og dagene flyter inn i hverandre som en stor smørje av tåke. Jeg vil helst kun stirre inn i fotografier med duse grønnfarger.

    Det knyter seg i magen min hver gang noen spør om hvordan jeg har det

    13. mars 2018

    Jeg vil være ærlig med dere. Den siste tiden har batteriet, i dette maskineriet som kalles en menneskekropp, gradvis ebbet ut. Jeg har tidligere snakket om min hverdag, og at den er preget av utfordringer knyttet til angstlidelser og lavt stoffskifte. De siste månedene har utfordringene dessverre forverret seg ytterligere, spesielt på områder som søvn, smerter, angstanfall og utmattelse. Dette er så klart svært frustrerende for meg, og jeg føler selv jeg kjemper en daglig kamp om å få det bedre. Og det er så lett å bli motløs når resultatene blir så tilsynelatende lite fruktbar.

    For meg føles det nå som om livet har stått på vent helt siden jeg ble syk for alvor, i 2013. Hver gang noen spør meg om hvordan jeg har det, om jeg har blitt frisk, om ting er bedre nå osv., så knyter det seg i magen min. Noen ganger svarer jeg bare at det går fint, for det å måtte fortelle, igjen og igjen, at ting dessverre er uendret eller verre enn sist… Det er noe av det tøffeste jeg vet om. Det er uendelig trist at jeg nesten aldri kan si at ting har snudd til det bedre. For hver dag som går så synker håpet om at jeg en dag skal bli frisk enda litt til. Forstå meg rett, jeg har enda håp, men jeg tenker mer realistisk nå enn før. Jeg forstår at dette kanskje er noe jeg må lære meg å leve med, og at jeg må arbeide for å finne ut hvordan jeg skal leve med det på best mulig måte. For det å ikke akseptere situasjonen, det gjør faktisk ofte alt vondt verre.

    Jeg har brukt mye tid de siste ukene på å tenke over hva jeg kan gjøre for å få det bedre, og jeg har lært veldig mye om meg selv (på godt og vondt). En ting jeg har forstått er hvor dårlig jeg er til å sette grenser for meg selv, og å faktisk gjøre det som jeg selv har lyst til fremfor det jeg føler er riktig. Og i tillegg hvor ulidelig vanskelig det faktisk er å gjøre noe med det. Endring krever, i mitt tilfelle, veldig hardt arbeid, med mange tilbakeslag på veien. Jeg har gjort noen små tiltak, som å kutte ned på bruk av og folk jeg følger i sosiale medier. Jeg prøver å unngå diskusjoner, eller tema som fort kan føre til diskusjoner og mye følelser. Og jeg forsøker å unngå å se for mye på dokumentarer, lese kronikker, se nyheter og lignende. Det er noe jeg har brukt mye tid på, antageligvis for å kompensere for at jeg er syk, men det har egentlig bare gjort at jeg har fått det verre. Derfor må jeg beskytte meg selv i større grad, og øve på at det er greit at jeg ikke får med meg alt og at det er lov å skru av verden litt. Det er mye vanskeligere enn jeg kanskje får det til å høres ut som.

    Det er noen ting som jeg merker at jeg liker å gjøre for tiden. Jeg liker å snakke/tilbringe tid med mine nærmeste, uten å fokusere på det som er vanskelig. Det er så godt å bare kunne ha det fint sammen med noen, og å fokusere på de fine tingene i livet. Jeg setter også stor pris på å tilbringe tid i naturen, spesielt i skogen og ved havet. Også liker jeg å høre på lydbøker (jeg veksler på å bruke appene Storytel og Fabel), for jeg får ikke til å lese bøker fysisk akkurat nå. For øyeblikket hører jeg på Narnia-bøkene, og de er like magisk som da jeg var liten. Jeg tror jeg skal høre på en del barne- og ungdomsbøker fremover, og også lese/høre/se mer fantasy og science fiction. Av en eller annen grunn har jeg hatt en formening om at jeg må lese seriøse romaner, klassikere og faglitteratur, og at jeg hele tiden MÅ lære noe nytt for å komme videre. Men kanskje det faktisk er motsatt for meg akkurat nå? Og la oss være ærlig, det er jo fantasy og science fiction jeg liker aller best. Det har det alltid vært. Så nå skal jeg høre ferdig hele Legenden om Narnia før jeg kanskje skal begynne på Ringenes Herre (aldri lest!), ungdomsbøkene til Jostein Gaarder og Ravneringene-serien. Ellers liker jeg å bruke litt tid på nye matretter, fotografere, se barne- og ungdomsfilmer, høre på musikk fra ESC-universet, spille Pokémon GO, skrive ned tankene mine og se på såkalt søppel-TV. Så jeg tenkte å forsøke meg på mest mulig slikt fremover, og øve på å gjøre det uten dårlig samvittighet for alt jeg ikke får til.

    Jeg innser at dette ble et litt for langt og rotete blogginnlegg. Jeg har tenkt mye på om jeg skal fortsette å blogge. Det har vært i tankene mine, det å slutte. Foreløpig vet jeg ikke hva jeg vil eller skal gjøre. På noen måter er blogging spennende og givende, på andre måter føler jeg mange blogger jeg har lest de siste årene bare har dødd hen. Veldig mange blogger åpenlyst kun for å få mange treff og å tjene penger, og jeg synes det er lite sjel og personlighet sammenlignet med hva blogging var for sånn 10 år siden. Jeg så debatten på NRK om kroppspress, og blir helt matt. Jeg synes det er helt uforståelig at bloggere, annonsører og bransjen ønsker å fremme en livsstil der operasjoner og forandring på utseende er normalt og til og med nesten nødvendig for å være bra nok. Eller helt uforståelig er det jo ikke, jeg forstår jo at det ligger mye usikkerhet, penger og makt bak. Men det er så uforståelig at nesten ingen vil ta ansvar. Jeg tror vi trenger strengere regler, mer bevisstgjøring og motvekt og også kunnskap til å skape ungdommer som er sterke i seg selv med sunn skepsis. Nå snakker jeg meg bort igjen, men poenget er at blogging er ikke for alle. Det fører mye med seg, og jeg vet ikke helt hva jeg tenker om det ennå.

    Lys i mørket

    26. februar 2018

    De siste ukene har slått meg hardt i magen og levnet et innmari svært og verkende blåmerke på veien. Fæle ting har det med å samle troppene, for så å slå inn med full styrke samtidig. Fra alle kanter. Typisk, sant? Jeg har hatt mange angstanfall, jeg har hatt mye vondt, jeg har tatt en hjemløs katt til dyrelegen som viste seg å være full av kreft (nå fikk den heldigvis slippe smertene, hvil i fred) og jeg har fått den verste låsningen i korsryggen som jeg noen gang før har hatt. I dag tok jeg opp datamaskinen for første gang på mange dager, fordi jeg har hatt sitteforbud av kiropraktoren min (ikke at jeg har klart å sitte uansett).

    I dag kjennes det ut som smertene i ryggen begynner å slippe taket litt og litt (bank i bordet), men dette må være noen av de verste smertene jeg har hatt på lenge. De har vært så konstante, uansett hvor mye smertestillende jeg har tatt, uansett om jeg har stått, sittet, ligget eller gått. Og når man har så vondt i ryggen går resten av kroppen i fullstendig helspenn, som igjen har ført til noen helt forferdelige muskelsmerter. Jeg har virkelig fått kjenne på følelsen av å være totalt hjelpesløs, og Jørgen har måtte ha hjemmekontor både på fredag og i dag for å hjelpe meg med ting som å kle på meg osv. Mine tanker går til alle dem som har slike smerter på jenvlig basis. Hva dere er laget av, og hvor dere henter styrken deres i fra, det vet jeg ikke. Men dere har all min respekt og empati, ass!

    Samtidig som alt dette har skjedd, så har en annen hendelse overskygget det meste. For litt over en uke siden gikk min kjære onkel bort, kun 53 år gammel. Det skjedde veldig brått, og jeg fikk fullstendig sjokk. Han har vært en farsfigur for meg i oppveksten, og hans datter er og har alltid vært min beste venn. Dessuten var han min fars nærmeste venn, og jeg har vært mye sammen med han og familien hans. Så at dette nå plutselig skulle skje er bare uendelig trist, og han skal gravlegges i morgen. Det kommer til å bli en tøff dag, spesielt siden jeg ikke har anledning til å være i begravelsen. Onkelen min er et av de menneskene som jeg alltid har vært trygg sammen med. Han har aldri dømt, baksnakket eller sett ned på andre. Han var rett og slett tvers igjennom et raust og godt menneske, så han vil bli dypt savnet. Nå går tankene mine spesielt til hans aller nærmeste i tiden som nå kommer. Jeg kan ikke sette meg inn i hvordan det er å miste sin ektemann, sin beste venn og sin egen pappa. Men jeg skal sende dem alle gode tanker jeg har. Hvil i fred, kjære onkel Jim.

    I tiden fremover gjelder det å finne lyset i mørket, og jeg har egentlig funnet ut at lys kan finnes på de mørkeste plasser. Lyset er Jørgen, og jeg vil bruke hvert ledige sekund til å elske han og til å være sammen med han. Lyset er familien min, vennene mine og de som står meg nær. Lyset er dyr, naturen, nordlyset, stjernene og luften fra havet. Lyset er at man klarer å gå, stå og å sove. Lyset er at man får en ny dag, en ny sjanse og at smertene slipper taket. Lyset er en liten bit mørk sjokolade, et smil fra en fremmed og en fin SMS. Lyset er å høre at jeg betyr noe for noen, og å fortelle at noen betyr noe for meg. Lyset er forløsende tårer, hender å holde i og barnelatter. Lyset er å la følelsene få utfolde seg, uten å stoppe dem. Lyset er vårruller på lørdagen, en ny Pokémon i samlingen og en låt du har glemt at du elsker. Lyset er å håpe, ta vare på og å aldri gi opp.

    Share:

    Når man aldri kan gi et nytt svar

    4. desember 2017

    Mandag, dere. Jeg forsøker å blogge ca. hver dag for tiden, det er ikke alltid like lett. Spesielt når det ikke skjer så veldig mye, og jeg i tillegg ikke har all verdens med energi. Men jeg forsøker å blogge litt likevel, fordi det føles fint å være produktiv på en eller annen måte. Om det gir noen mening?

    Det er noe jeg har tenkt mye på den siste tiden, og det er dette med at jeg aldri kan gi et nytt svar når folk spør meg hvordan det går med meg. Egentlig tror jeg det er veldig få som spør meg hvordan jeg har det, og som virkelig vil vite det. Ofte får jeg inntrykk av at det er en høflighetsfrase, og jeg svarer som regel da at jeg har det fint. Fordi jeg kjenner at jeg ikke orker å svare noe annet, det tar faktisk mye av meg. Det er så mye enklere å si at det går bra, for jeg har jo mange fine stunder og. Men når venner og familie spør så føler jeg ofte at jeg er svar skyldig, og at jeg må si det som det er. At det ikke går så bra, i alle fall ikke hele tiden. Og det er litt trist. Jeg er veldig takknemlig for at jeg har folk i livet mitt som ønsker å vite hvordan jeg har det, samtidig blir jeg så lei meg for at jeg aldri kan svare at det går bra med meg. Det gir meg noen ganger en følelse av at jeg er en byrde, en fiasko og at jeg er et dårlig, svakt og mislykket menneske som aldri kan komme meg videre. At jeg nå har vært i denne tilstanden i flere år, uten at det har skjedd noen nevneverdige endringer i positiv retning. Det gjør meg selvfølgelig litt motløs, det gjør det.

    Jeg vet at de som spør meg om hvordan jeg har det mener det i den aller beste mening, og jeg er absolutt takknemlig for det. Kanskje det handler mest om at jeg er sliten av å snakke om at jeg ikke har det bra. Jeg liker aller best å ha det gøy når jeg snakker og er sammen med venner og familie. Slippe å tenke på det som er vondt. Men av og til trenger man å snakke om det, selvom det er ubehagelig og vondt. Sukk, dette er så vanskelig. Hva tenker dere?

    Share: