Browsing Tag:

meninger

    Nå er det like før det klikker for meg!

    31. mai 2017

    I dag gjorde en av mine Snapchat-følgere (jeg heter @carrosverden der) meg oppmerksom på dette bildet og denne filmen. Og jeg vet virkelig ikke hva jeg skal si, for det finnes ikke ord for hvor sint jeg er akkurat nå! Jeg føler jeg bruker så mye tid på å bekjempe diskriminering og fatshaming av overvektige, og nå lurer jeg på hva det er for? Det virker som verden går baklengs, og har mistet alt vett. Og denne filmen er i tillegg rettet mot barn, det er så ubegripelig! Jeg kjenner at jeg er nær ved å miste besinnelsen, og er helt på gråten. I tillegg er filmen også visstnok meget sexifisert og nedlatende mot kvinner, noe jeg synes vises godt i traileren:

    Folkens… Dette er IKKE GREIT! Jeg oppfordrer til å boikotte filmen, spesielt om man har barn. Og også dele dette videre for å vise at det er ikke greit. Og jeg akter aldri å gi meg i kampen mot diskriminering, i hvilken som helst form!!!

    Edit: Jeg ser at flere skriver at filmen handler om å finne sin indre styrke, eller noe sånt. Og har vist til dette bildet:

    Budskapet her er jo fint, men det hjelper liksom ikke når de velger å markedsføre filmen på den måten de gjør. Mulig filmen er kjempemorsom og til og med er med på å nedkjempe kroppspress, men jeg kjenner de har voldsomt mye å kompensere for med tanke på markedsføringen. Mange skriver også at det ikke er en barnefilm, men de omtalene jeg har lest på engelske nettaviser sier at det er en barnefilm. Jeg vet ikke hva som stemmer, men jeg mener det ikke er noen bra unnskylding uansett? Pluss at barn dras mot animasjonsfilmer, det er ingen hemmelighet. Vi får se, forhåpentligvis er filmen noe som kan bidra til noen gode endringer. Men jeg har mine tvil.

    Edit II: Produsentene har uttalt at markedsføringen har hatt motsatt effekt enn det som var intensjonen, og kommer til å legge ned den delen av markedsføringen som det reageres på. Les mer her.

    Share:

    Noen tanker

    14. april 2017

    God langfredag, alle sammen! Jeg har kommet meg nordover, og her passer jeg og Jørgen huset til familien min når de er på ferie. Det er ganske deilig å ha et helt hus for oss selv i påsken. Nå er Jørgen på skitur på fjellet og jeg sitter og koser meg med YouTube, krimbok og Kvikklunsj. Når jeg nå først satt her alene så fikk jeg tid til å tenke på noen saker som har streifet meg mye det siste året. Jeg legger merke til at veldig mange er svært opptatt av å reise, og det har egentlig alltid jeg også vært. Tidligere var det nærmest slik at jeg samlet på land, og helst reiste så mye som jeg overhodet fikk til. Helst så langt vekk som mulig, til så eksotiske steder som mulig. Det er jo egentlig litt status i det å ha mulighet til å reise mye, er det ikke? Spesielt til andre land. Og ikke minst trendy. Men jeg merker jeg har endret meg det siste året, egentlig ganske mye. Og det er det i all hovedsak fem grunner til.

    1. Jeg har fått en angstlidelse

    Dette er nok sikkert veldig individuelt blant oss som har angstlidelser, men for meg har dette med reise blitt ekstremt utfordrende. Spesielt med tanke på at jeg er redd for at jeg skal få angstanfall på reisen, eller i et land jeg ikke føler meg trygg i. Jeg krisemaksimerer også svært mye, og terrorangrep mater frykten min betraktelig. Det er ti tusen ganger mer energikrevende å reise nå sammenlignet med for noen år siden, og om turen ikke er så lang går ofte dagene kun med til å prøve å roe meg selv ned. Jeg begynner å grue meg til å reise mange uker før jeg skal dra, og dette eskalerer antall panikkanfall og uro.

    Det er også veldig viktig for meg å ha kontroll når jeg først reiser. I alle fall så mye kontroll som det er mulig å få. Jeg må ha flytider klart for meg, hvilken transport vi skal bruke osv. Jeg må bo på et hotell som jeg har lest meg godt opp på (å leie en leilighet eller bo sammen med noen er uaktuelt). Og jeg må ha et nøye planlagt program for turen, og må ha tatt inn så mye informasjon som mulig om stedet jeg reiser til. Altså, jeg kjenner jeg blir sliten og stresset kun av å tenke på å reise. Og jeg hadde et skikkelig stort angstanfall kun fordi jeg skulle reise fra Bergen til Harstad nå nettopp. Så dette er helt klart noe som gjør at jeg reiser mindre enn før.

    2. Jeg har begynt å tenke på miljøet

    Å reise kan i mange tilfeller være svart belastende på miljøet vårt, og jeg har sånn smått begynt å bli en bedre forbruker for å ta mer vare på miljøet. Jeg vil tross alt at de som kommer etter oss også skal ha et bra sted å vokse opp. Selvom Ozonlaget er på bedringens vei så har vi en enormt lang vei igjen! Jeg har lest litt på sidene til Fremtiden i våre hender om hvordan jeg kan bidra best mulig, og her er noen av de viktigste punktene:

    • Reis mindre, bli lenger. Å dra på helgeturer til London, Berlin og Praha har blitt veldig populært. Men er ikke dette ganske stressende, egentlig? Vi oppfordrer deg heller til å dra på færre turer i året, og bli lenger. Slik vil miljøbelastningen synke betraktelig, og du vil også få bedre tid til å bli kjent med stedet du besøker. Hvor mye får du egentlig sett av Paris på 48 timer?
    • Reis sakte. Alt skal gå så fort nå om dagen. Hvorfor det egentlig? Hvorfor kan ikke transporten være en del av ferien? Å reise med tog, for eksempel på Interrail, er miljøvennlig, og du får samtidig sett masse av natur, landsbyer og byer underveis.
    • Dropp lange flyreiser. De har enorm klimaeffekt, men har til gjengjeld begrenset miljøeffekt på andre områder. Fly gir en del støy, men flyplasser krever relativt sett lite areal, risikoen for ulykker er minimal og fly gir relativt lite annen forurensning enn CO2. Disse utslippene er til gjengjeld veldig store, og vi flyr mer og mer til destinasjoner som ligger langt borte.
    • Dropp korte flyreiser. Om jeg kan ta toget mellom Bergen og Oslo, for eksempel, så er dette mye bedre enn å ta fly.
    • Kjøre mindre bil. Her har jeg og Jørgen blitt veldig flink, synes jeg. Vi tar alltid buss til jobb, for eksempel. Nå skal vi kjøre mye bil i sommer, men jeg tror det blir mindre utslipp ved å kjøre bil enn å ta fly rundt omkring i hele Norge?
    • Kutte ned på kjøttet. Her mener jeg også at vi har blitt mye flinkere, og har ofte kjøttfrie dager.

    Jeg sier ikke at jeg bør slutte å reise, eller at jeg skal ha dårlig samvittighet for de reisene jeg gjennomfører. Men det er i alle fall noen gode retningslinjer å følge neste gang jeg skal planlegge en ferie. Selvom det er ikke er sikkert jeg klarer å alltid være like flink.

    3. Jeg har fått større interesse av å reise i Norge og Norden

    De siste årene har jeg virkelig åpnet øynene for å reise i Norge og Norden, og jeg synes det er rart at ikke flere har gjort det. Det er så utrolig mange jeg kjenner som sier de aldri har vært nord for Trondheim, for eksempel. Om du ikke har vært i Nord-Norge, da har du virkelig gått glipp av mye. Beklager å måtte si det, ha ha! Jeg vil se mest mulig av Norge, det er tross alt landet mitt. Jeg synes det er litt flaut at jeg ikke har vært i Finnmark, spesielt siden jeg har familie der, så jeg håper virkelig at vi får til det i sommer.

    Ellers elsker jeg Island, som ikke ligger langt unna. Og jeg har veldig lyst å besøke Færøyene, Svalbard, København, Stockholm, Helsinki og flere andre steder i Norden. Jeg er vel litt forelsket i Norden for tiden, kan man si. Tror det har litt med roen å gjøre, og at det ikke er like mange folk som i mange andre land og byer.

    4. Jeg har ikke verdens beste økonomi

    Jeg har ikke verdens beste økonomi, og jeg har derfor ikke mulighet til å bruke like mye penger på reise som de fleste andre jeg kjenner. Og her vet jeg at jeg ikke er alene, det er faktisk mange som ikke har råd til å reise noe som helst. Så jeg er ydmyk og takknemlig for de turene jeg får til, jeg er absolutt privilegert. Dessuten blir det jo noen turer til Nord-Norge i året, for jeg vil prioritere å se familien min. Og det er dessverre ikke akkurat billig å reise nordover, så da er det ikke så mye til overs for å dra så mange andre steder.

    5. Jeg har slått meg mer til ro

    Jeg har uten tvil blitt mer hjemmekjær med årene, og det tenker jeg er helt greit. Folk snakker om reisefeber, men jeg må ærlig innrømme at jeg ikke kjenner så mye til denne berømte reisefeberen. Kanskje jeg har fått andre verdier, som jeg setter høyere enn å reise. Jeg vet ikke riktig. Eller så tenker jeg på reising som noe annet enn jeg gjorde før. Før var reising å dra til et annet land, helst et jeg ikke hadde vært i. Bare for å ha vært der. Nå kan det å ta seg en lørdagstur til en foss i nærområdet være reising. Jeg tror også at jeg, kombinert med å ha fått en angstlidelse, trenger å ha det så forutsigbart og trygt som mulig.

    Nå er jeg spent. Hva tenker du om å reise? Har du blitt mer eller mindre gira på å reise de siste årene?

    Share:

    Når ordene ikke strekker til

    22. mars 2017

    I dag leste jeg dette innlegget av Siri, og det traff meg skikkelig. Egentlig har jeg ingen anelse om hva jeg skal skrive i dette innlegget, men jeg vil så gjerne formidle… noe. For meg oppleves den verden som vi lever i som verre og verre. Jeg kan ligge oppe om natten og tenke på all krigingen, overgrepene, miljøet, psykisk helse, maktfordeling, katastrofer, økonomi og urettferdighet. Og jeg er helt sikkert ikke den eneste som har det slik. Ord strekker ikke til, og jeg klarer ikke ta innover meg halvparten av alt det grusomme som skjer rundt oss. Jeg snakket med en bekjent her om dagen, og han har virkelig problemer med dette. Det går så inn på han at han har blitt syk, og aller helst har han lyst til å bare sove. Jeg skjønner han så godt, det hadde vært godt å bare sove slik at man gikk glipp av alt som skjer.

    Bare i dag har minst 30 mennesker mistet sitt liv på en skole i Syria, i et flyangrep ledet av USA. Jeg blir helt lammet av sånt, og aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg bidrar økonomisk til hjelpeorganisasjoner så godt jeg kan, på tross av at jeg har en veldig lav inntekt i forhold til det som er normalt i Norge. Og jeg kan ikke gjøre så mye mer akkurat nå, enn å bidra økonomisk, på grunn av helsen min. Eller, er det helt sant? Nei. Jeg kan faktisk bidra på mange måter:

    • Ved å lese meg opp og få mer kunnskap.
    • Ved å spre kunnskap i mitt nettverk.
    • Ved å slå ned på holdninger som ikke hører noen plass hjemme.
    • Ved å bidra økonomisk.
    • Ved å skrive, og å sette fokus på det jeg brenner for.
    • Ved å sortere søppel.
    • Ved å spise mindre kjøtt.
    • Ved å kjøre mer kollektivt.
    • Ved å ta mindre fly.
    • Ved å kaste mindre.

    De største endringene kan man ofte gjøre i sitt eget nettverk, har du tenkt over det? Ved å begynne en plass kan man etterhvert utrette mye. Det er så utrolig mye bedre at vi gjør noe, enn å gjøre ingenting. De fleste av oss her i Norge er vanvittig privilegert med tanke på at vi lever i et fredelig velferdssamfunn. De aller fleste av oss har mulighet til å gjøre noe, til å bidra. Og jeg føler at jeg virkelig skylder verden det. Noen ganger blir jeg veldig provosert når jeg ser at folk bruker mye penger på ferier og materielle goder. Noen ganger har jeg bare lyst å selge alt jeg eier, og gi alt til hjelpeorganisasjoner. Men jeg tror ikke det er det lureste å gjøre. Vi trenger ikke å straffe oss selv fordi det skjer så mye grusomt, men vi kan prøve å hjelpe så godt vi kan. Og samtidig kan vi være takknemlig for alle mulighetene vi har, og for tryggheten. Forresten aner ikke jeg noe om hva andre egentlig bruker pengene og ressursene sine på, og ikke har jeg noe med det å gjøre heller. Jeg vet om flere som liker å kjøpe seg nye ting, men som samtidig bidrar mye for å gjøre verden til et bedre sted.

    Jeg synes det er utrolig viktig å berømme de som gjør en innsats, og som prøver å gjøre noe godt. Jeg føler vi er alt for opptatt av å arrestere hverandre, enn å faktisk sette pris på at noen bryr seg i det hele tatt. Det provoserer meg at folk som prøver å gjøre noe bra for verden blir neglisjert på bakgrunn av at de for eksempel ikke ønsker å kalle seg feminist eller veganer. Jeg skulle ønske vi kunne slutte å dømme hverandre. Kan vi ikke heller ta ansvar for oss selv, og sette pris på det gode folk gjør? Som Siri sier:

    Det er det samme for meg om du vil kalle deg feminist eller ikke, så lenge du behandler folk godt.

    Dette innlegget ble sikkert rotete og uoversiktlig. Jeg føler bare at jeg har så utrolig mye mer å strekke meg ut etter, og at jeg skulle gjort så mye mer. At jeg må begynne å se muligheter og innse at jeg ikke kan redde verden alene (men at jeg kan bidra så godt jeg kan). Og at det er lov å være glad og lykkelig selvom det skjer mye grusomt. Jeg gir meg selv ofte ikke lov til å ha det bra, siden det er så mange andre som ikke har det bra. Og det blir også helt feil. Fremover skal jeg prøve å være mye mer takknemlig, og når jeg føler glede så skal jeg virkelig kjenne godt på den følelsen. Omfavne den, fordi jeg kan. Og jeg skal prøve å gjøre det jeg kan for å bidra. Det innebærer blant annet å gjøre alt jeg kan for å bli friskere, slik at jeg har mange flere muligheter til å arbeide frivillig for eksempel. Alle monner drar.

    Share:

    Trygdemonsteret later seg på sofaen

    10. januar 2017

    I dag fikk jeg meg en aldri så lite sjokk når jeg leste igjennom Twitter-feeden min. Bildet dere ser ovenfor ble postet på FrP sin Facebook-side med teksten “Nå må unge gjøre en innsats for å få penger fra NAV. Vi har innført aktivitetsplikt for unge på sosialhjelp. Bra?“. Først kjente jeg en bunnløs tristhet skylde over meg. Er det slik landets ledere ser på mennesker som er på en slik plass i livet at de må få hjelp? Hvordan kan de i det hele tatt få seg til å poste et slikt bilde? Kan de i det hele tatt ane hvor vondt det kan gjøre?

    FrP fremstiller ungdommer på sosialhjelp som late og udugelige. Som mennesker som lever et usunt og dovent liv, i nytelse (virker det som). Om dette er tilfelle så kan jeg aldri tenke meg annet enn at det kun angår et lite fåtall av alle som mottar sosialhjelp eller andre ytelser fra NAV. De aller fleste som mottar sosialhjelp lever i en helt annen hverdag enn det FrP skisserer. Det er hverdager med tunge psykiske belastninger, muskelsmerter, rusproblematikk og andre store utfordringer. De aller, aller fleste ville aldri valgt å få sosialhjelp om de kunne velge. Men det er det som er poenget, de har ikke noe valg. Og jeg synes det er en stor skam at FrP velger å fremstille de som allerede har det så vanskelig, på denne måten. De sparker rett og slett hardt nedover.

    En ting er sikkert. Å fremstille unge mennesker uten jobb som tiltaksløse latsabber er en meget dårlig strategi fra den politiske eliten i Fremskrittspartiet. Litt ironisk er det også at FrP er det partiet i Norge med flest velgere som får sosialhjelp og ytelser fra det offentlige. At de ønsker å få unge mennesker som mottar sosialhjelp ut i aktivitet er en ting. Problemet er at FrP ikke klarer eller ønsker å kommunisere et enkelt politisk budskap uten å måtte sparke på en gruppe som sliter. Å leve på sosialhjelp er så langt fra et luksusliv som man kan komme. Man mottar som regel 5000 – 6000 kr i måneden, noe som vi alle vet er ekstremt lite penger i den store sammenhengen. Dette vitner om stor mangel på kunnskap. Det er underlig at et parti som FrP ikke i større grad anerkjenner at penger er viktig for folk. Hadde de skjønt det ville de også forstått hvorfor den største drømmen til de aller fleste arbeidsløse rett og slett er å få seg en jobb.

    En hverdag uten et arbeid er en stor påkjenning, og går ofte kraftig utover selvbildet og den psykiske helsen. Det er en konstant gjentakende påminnelse om at man er mindre verdt, at man ikke får til det andre får til, at man ikke bidrar og at evnene man sitter inne med ikke er nyttig er verdifulle for samfunnet. I disse dager hvor så mange hardtarbeidende mennesker mister jobbene sine, burde man forvente at et regjeringsparti viste et snev av medfølelse for situasjonen de havner i. Det er ikke all arbeidsledighet som er selvforskyldt, og det er ikke sånn at alle kan tenke seg inn i en jobb. Jobbene må faktisk også være der.

    Det er som regel ikke viljen det står på. De aller fleste av oss ønsker å fylle livene våre med meningsfullt innhold. Vi ønsker å ha penger til å kunne dyrke interessene våre, til å leve. Folk ønsker å ha en økonomisk trygghet. Vi lever i en tid der stadig større grupper blir holdt ute fra samfunnet vårt. Og vi har et ansvar for å være med å inkludere. Her tenker jeg at regjeringen og politikere har et ekstra stort ansvar. Derfor synes jeg det er så motbydelig å sparke så hardt nedover, og å tråkke over grupper av mennesker som virkelig ikke fortjener det.

    PS: Les også Milla sitt innlegg om dette.

    Foto: Faksimile.

    Share:

    Veganere, kjøtt og Netflix-dokumentarer

    5. januar 2017

    For noen dager siden så jeg at Anette Marie Antonsen (@tingjegliker på Snapchat) nærmest lovpriste dokumentaren Food Chioces, og hvordan den har revolusjonert hennes måte å se på kosthold på. Dokumentaren ligger på Netflix, så jeg tenkte jeg skulle sjekke ut hva greia var.

    Dokumentaren begynner med at regissør Michal Siewierski forteller om hvordan et plantebasert kosthold har gjort livet hans mye bedre. Han har gått ned 25 kg og fått normale verdier på blodsukker, kolesterol og blodtrykk. Gjennom dokumentaren har han intervjuet en håndfull leger, professorer og eksperter på plantebasert kost. De tar for seg utsagn og myter om kjøtt og plantebasert kost. Det som blant annet får gjennomgå er protein fra kjøtt, og at det stresser nyrene våre, leveren vår og øker sjansene for hjerte- og karsykdommer og kreft. Vi hører også at protein fra kjøtt øker kolesterolmengdene i blodet, og gjør slik at kroppen produserer feil type hormoner (som kan føre til brystkreft hos kvinner, blant annet).

    Hvitt kjøtt er minst like farlig som rødt kjøtt. For ikke å snakke om fisk, det er i alle fall ikke bra. Faktisk sier de at alt kjøtt har mye fett i seg, og at fett er livsfarlig. Dette er jo egentlig ren løgn, for både hvit fisk og hvitt kjøtt har veldig lite fett. Veganere som bruker olivenolje osv. er ikke noe bedre, mener de. Men nok om det. Etterhvert går de løs på meieriprodukter, og bruker argumentene man ofte hører om at det kun er kalvene som skal ha kumelk. Meieriprodukter fører også til prostatakreft og består kun av veksthormoner. Melk har mye fett, mye kolesterol og ingen fiber. Fiber ser ut til å være det viktigste man kan få i seg. De sier at meieriprodukter er verre å innta enn rødt kjøtt. Og at ost inneholder kjemikaler som er mer avhengighetsskapende enn heroin.

    Deretter er det egg som står for tur. Egg øker risikoen for å få diabetes type 2 og øker det dårlige kolesterolet i kroppen, som igjen fører til hjertesykdom og død. De sier også at egg er farlig fordi det er så mange plantevernmidler i dem, men det som er litt rart er at de senere i dokumentaren sier at plantevernmidler er helt ufarlig. Deretter snakker de om Omega-3, og hvor dårlig det egentlig er å ta for eksempel tran og fiskeolje. Jo mer Omega-3 man tar, jo større er sjansen for å få diabetes type 2 og kreft.

    Altså, jeg kunne fortsatt i det vide og det brede. Du kan jo se dokumentaren selv, på Netflix, om du vil. I så fall vil jeg advare deg mot stygge bilder av mishandling av dyr på slutten av dokumentaren (da slo jeg av, for det orker jeg faktisk ikke å se på). Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. For meg blir slike dokumentarer så latterlig… Gode poenger og viktige opplysninger forsvinner totalt. Det er ingen nyansering, alt er kun propaganda (og da gjerne skremselspropaganda). Og da blir jeg oppgitt. Fordi jeg er helt enig i at plantebasert kost er bra for oss. Vi bør virkelig kutte ned på kjøttet, og spise mer grønnsaker og belgfrukter. Men denne dokumentaren synes jeg var både dårlig, forvirrende, provoserende og misvisende.

    For min del handler det aller mest om miljø, helse og dyrevern. Men jeg føler meg ofte som en hykler. For jeg klarer ikke se på videoer om kjøttproduksjon, og jeg klarer ikke forholde meg til noe av det. Jeg lukker øynene. Og jeg spiser kjøtt. Mye mindre kjøtt enn før, riktignok, men jeg spiser likevel kjøtt. Og jeg har ikke råd til å kjøpe økologisk kjøtt heller. Jeg og Jørgen vil prøve å spise kjøttfritt på hverdager, og heller spise litt kjøtt kun i helgene. Det må da være bedre enn ingenting? Selv lever jeg etter et moderat lavkarbokosthold, for å se om det kan hjelpe meg. Jeg har gjort det tidligere også, og kolesterolverdiene og blodsukkeret har aldri vært bedre enn da. Blodtrykket mitt har også blitt helt fint.

    Dette er veldig vanskelig for meg. Ikke fordi jeg tror det er vanskelig å leve som veganer, det tror jeg egentlig er ganske lett om man virkelig setter seg inn i det. Men jeg synes det er ekstremt vanskelig å vite hvem man skal stole på eller ikke. Jeg har selv hørt leger fortelle om hvor korrupt og manipulerende forskning kan være. Mye er kjøpt og betalt, og mye er lagt frem slik man vil det skal fremstilles (uten nyansene). Det har blitt så ille at jeg nesten ikke kan stoler på noen forskning lenger. Er det noen av dere som også har det slik? Er du veganer, vegetarianer eller spiser du kjøtt? Og hvorfor har du valgt å leve som du gjør?

    Share: