Browsing Tag:

livsstil

    Om livsstilsendring og sånt

    6. august 2017

    Hei fine lesere! Jeg sa jeg ikke skulle blogge så mye i ferien, men noen ganger føler jeg for å blogge likevel. Det jeg vil skrive litt om i dette innlegget er noe som jeg har fått en del kommentarer på den siste tiden (egentlig det siste året). I 2014 la jeg om livsstilen min for å få bedre helse, og jeg blogget og delte prosessen i sosiale medier. Det var flere som likte dette, og det var også motiverende for meg selv på mange måter. Men etter at jeg ble sykere, og i tillegg skrev under Sunn Fornuft-plakaten så har jeg droppet å skrive om slikt i det hele tatt. Og det er det nå flere av dere som synes er dumt. Jeg har til og med fått kommentarer om at det er dumt at jeg har skrevet under Sunn Fornuft-plakaten, og at noen av dere likte bloggen min mye bedre før.

    Jeg gikk ned veldig mye i vekt i 2014. Dette som et resultat av at jeg faktisk trente opp til fem dager i uken og at kostholdet mitt besto av svært få kalorier. Det skulle vise seg å være veldig lite lurt av meg å gjøre det på den måten. For det første gjorde det meg sykere, og for det andre tror jeg at det har ødelagt forbrenningen min permanent. Konsekvensene ble at jeg ikke kunne trene lenger, og sakte men sikkert la på meg alle kiloene (og vel så det) igjen. Dere aner ikke hvor tungt dette har vært for meg, å se at livet sakte men sikkert har gått bakover i tid. Uten at jeg kunne gjøre så mye med det, rett og slett, på grunn av at jeg har en stoffskiftesykdom, at forbrenningen min er delvis ødelagt, at jeg ikke har kunne trene og at jeg ikke har hatt energi til å lage den maten jeg har ønsket til enhver tid.

    Denne høsten vil jeg igjen forsøke å legge en strategi. Kostholdsvanene mine er gode, så der føler jeg selv at jeg ikke har mye å arbeide med. Men jeg skal begynne å svømme fast, og skal fortsette med å gå tur så ofte jeg kan. I tillegg tenke jeg på å gjøre litt yoga. Jeg må bygge meg opp igjen, forsiktig denne gangen. Og forhåpentligvis vil kroppen arbeide på lag med meg etterhvert, for jeg mistrives svært mye med å være i den kroppen jeg er i nå.

    Så er det dette med å dele kampen mot overvekt, kostholdet mitt og trening på sosiale medier da… Det er så utrolig vanskelig å vite hva jeg kan dele – og hva jeg ikke skal dele. Som jeg har sagt tidligere er det siste jeg vil å være et dårlig forbilde for noen, eller å trigge for eksempel personer som sliter med spiseforstyrrelser etc. Jeg vil heller ikke være med å sette alt for mye fokus på vektreduksjon, men sannheten er at jeg nå lever med overvekt som er svært skadelig og farlig for meg. Og derfor mener jeg at jeg må få lov å kunne si at jeg ønsker å gå ned i vekt. Jeg drømmer om å kunne gå på fjellet (eller i oppoverbakker og nedoverbakker generelt) uten at knærne blir ødelagt. Jeg drømmer om å kunne jogge meg en tur, om å kunne kjøpe de klærne jeg har lyst på og om å ha bedre helse.

    Jeg snakket litt med noen kloke jenter om dette, og de aller fleste synes det er helt greit å dele om overvektsproblematikk, kosthold og trening – så lenge man passer på visse ting. For eksempel at man ikke skriver hvor mange kalorier man spiser, eller hvor mange kalorier det er i en oppskrift. Og ikke skriver ned treningsplaner med repetisjoner osv., men heller viser til aktivitet og gleden ved det. Dessuten bør man ikke skrive hvor mye man veier, hvilket midjemål man har eller ting som har med vekt å gjøre. Dette er selvfølgelig fordi jeg ikke vil at noen skal sammenligne seg for mye med meg, og fordi jeg ikke vil være en dårlig påvirkning.

    Har noen av dere noen konkrete forslag til hvordan jeg på en best mulig måte kan dele om tiden fremover, og min reise mot en bedre helse og hverdag? Det virker som det er flere av dere som er interessert i å lese om slikt, så forslag tas i mot med stor takk! Det kan faktisk være nok så motiverende for meg også, om det er interessant for dere. Og nå vet jeg dessuten så utrolig mye mer om hva som ikke fungerer for min kropp, og jeg kan være mer forsiktig.

    Tanker om kjøtt og sånt

    20. juli 2017

    I dag så jeg dokumentaren “What the Health” på Netflix, en dokumentar om hvordan kosthold påvirker kroppen og leder til sykdommer. Dokumentaren forteller blant annet om hvordan kjøtt, egg og melkeprodukter kan føre til diabetes, kreft og hjerte- og karsykdommer. Jeg har personlig sett flere dokumentarer som forteller det totalt motsatte av hva som blir lagt frem i “What the Health” (blant annet “The Secrets of Sugar”), og selvom det er en del ting jeg stusser over (pluss at dokumentaren, etter min mening, er skremselspropaganda) så kommer det frem en del fakta som for meg faktisk gir mening. Jeg tror at mennesker har godt av å spise mer plantebasert, og jeg tror at spesielt rødt kjøtt og bearbeidet kjøtt kan gjøre mye skade. Samtidig kjenner jeg at det blir vanskeligere og vanskeligere for meg å spise kjøtt, både med tanke på miljøet men aller mest dyrevern. I oktober skal jeg prøve meg på en vegetarmåned (med meieriprodukter og egg inkludert), og det er supergøy om du vil joine! Samtidig skal jeg prøve å minke mer og mer på kjøtt i hverdagen min, fordi det føles rett. Om jeg en dag blir fullstendig vegetarianer eller veganer, det vet jeg ikke, men akkurat nå føles det riktig å prøve meg litt ned den stien.

    Når man først begynner å tenke på miljø, dyrevern, kosthold osv. så går det ofte ikke lang tid før man har tilegnet seg mer kunnskap, og blir mer og mer sugd inn. Slik føler i alle fall jeg det. Og her om dagen snakket jeg med en av mine Instagram-følgere om dette, at vi føler at vi aldri strekker til. Jeg tror ikke vi er alene om å føle det slik, det kan være svært overveldende! Spesielt når vi har tilgang til så mye informasjon, og så mange mennesker proklamerer for veganisme, miljøvennlige tiltak osv. Jeg har, for å være ærlig, følt meg helt motløs i det siste. Jeg har lyst å klare å være veganer, leve etter zero waste-prinsippet, kjempe for dyrs rettigheter og generelt engasjere meg… Men jeg har vel forstått mer og mer at jeg ikke kan klare alt, og i alle fall ikke på en gang. Er det noen som kjenner seg igjen i å være en “alt eller ingenting person”? Jeg må i arbeide mye med meg selv på dette området, det å godta at ting tar tid og at det er lov å ta et skritt om gangen. Og det er også veldig viktig for meg å si til alle som leser det jeg skriver at jeg aldri dømmer noen andre for hva de spiser. Hva du spiser eller hvordan du lever er overhodet ikke min sak, jeg kan bare vise hvordan jeg vil leve og hva jeg brenner for. Så må folk få lov å leve livet sitt slik som de vil. Når jeg deler informasjon om veganisme og miljøvern på bloggen så velger jo folk selv om de ønsker å lese om det, så da føler jeg ikke at jeg presser det på folk. Om du synes jeg presser mine tanker på deg så vil jeg gjerne at du sier i fra, for det er ikke min intensjon.

    Jeg har ikke samvittighet til å la være å bry meg

    6. juli 2017

    Miljø, dere… Det står ikke så voldsomt bra til med jorda vår for tiden. Jeg begynte å bli bevisst på det for ca. et år siden, sånn halvseriøst i alle fall. Jeg og min kjære begynte å kutte ned på kjøtt, lot bilen stå til fordel for buss når vi skulle på jobb, begynte å kildesortere plast og kastet generelt mindre søppel enn før. Men jeg vil gjerne lære enda litt mer og gjøre enda litt mer. Etter jeg begynte å følge med på prosjektet til Stine Friis har jeg blitt skikkelig inspirert. I tillegg har jeg venner som er svært miljøbevisst og jeg har lest mer og mer om miljøproblematikk. Og i takt med inntaket av mer kunnskap kjenner jeg at jeg ikke har samvittighet til å la være å bry meg mer. Blant annet fordi:

    • Vi liker å legge skylden på noen andre, regjeringen eller bedrifter, sier – men mellom 60 og 80 prosent av miljøpåvirkningene på planeten kommer fra husholdningenes forbruk. Hvis vi endret forbruksvanene våre, ville det få en drastisk effekt på vårt økologiske fotavtrykk.
    • Tenk biff. Produksjon av storfekjøtt krever mye vann fordi kuer spiser korn som trenger vann for å vokse. Men fordi kyr er relativt ineffektive til å gjøre om korn til kjøtt, tar det i gjennomsnitt rundt 15 415 liter vann for å produsere én kilo storfekjøtt.
    • Åtte millioner tonn plastavfall havner i verdenshavene årlig.
    • I 2050 vil det være mer plastsøppel enn fisk i verdenshavene, dersom man ikke straks gjør noe.

    Altså, jeg kunne funnet så utrolig mye mer. Og jeg kommer sikkert til å dele mer slikt på bloggen fremover, om det er interesse for det? Det som er viktig for meg er at jeg ikke oppfattes som en bedreviter som trekker nedover hodet på andre hva de må og bør gjøre. Jeg vil bare vise hva jeg selv gjør, og hvorfor. Jeg dømmer absolutt ingen, og i tillegg er jeg et hav fra å være perfekt selv. Alt jeg vil er å lære mer, og bli litt og litt bedre. Ingen klarer å redde verden på en dag, eller alene. Det er en prosess, et steg om gangen. Om man klarer å spise litt mindre kjøtt, bruke litt mindre produkter som inneholder plast, kjøre litt mindre bil, kjøpe litt mindre ting osv., så har det faktisk mye å si i den store sammenhengen. Er dere med meg?

    Kilder:

    Foto: Camila Cordeiro.

    Share:

    Jeg føler jeg må si noe

    7. april 2016
    Jeg har fulgt Anette Marie en stund nå, både på bloggen hennes og på Snapchat-stories. Mitt bilde har vært en sprudlende jente som har kommet med mye spennende og annerledes. Det bildet er ikke fullstendig revet ned nå, ikke på noen måte, men etter hun postet dette blogginnlegget i går så føler jeg at jeg har noe jeg må si. Etter å ha lest det satt jeg trist igjen. Jeg vet at Anette Marie antageligvis ikke mente noe vondt med det, og hva hun gjør med hennes kropp og hvordan hun føler seg, det har jeg ingenting med å blande meg opp i. Det som treffer meg i innlegget er måten hun velger å ordlegge seg på.

    Hun skriver i innlegget at hun nå har blitt “feit” og “tjukk”, og at hun har lagt på seg 10 kg det siste året. Hun har gått fra 56 kg til 66 kg, og nå er hun altså feit. Først må jeg bare si at jeg virkelig, inderlig hater ord som “feit” og “tjukk”. Jeg mener de ordene ikke hører hjemme noen steder, og jeg blir bare lei meg og også egentlig sint når jeg hører folk bruker dem i hytt og pine uten å tenke seg om i det hele tatt. En ting er hva man sier til vennene sine, men en annen ting er hva man skriver åpent om i en blogg. Anette Marie er en av Norges største bloggere, og hun er slett ikke alene om å bruke slike fraser om seg selv og sin egen kropp. Dette er derfor ikke en kritikk av Anette Marie personlig, men av alle som snakker ned om seg selv og som bruker slike ord. Spesielt blant bloggere og andre som har stor påvirkningskraft. Mange norske toppbloggere tar silikon, fremmer produkter som skal forandre utseende, stiller opp på lettkledde bilder og har et veldig usunt forhold til både trening og mat. Det er en farlig utvikling i et samfunn som allerede er sterkt preget av jaget om å være perfekt på alle måter.

    Det er nok av mennesker, spesielt unge, som leser disse bloggene og som kan føle seg truffet. Å veie 66 kg sier faktisk omtrent ingenting om en kropp. Man kan være meget slank og veie 66 kg. Man kan være sunn og frisk og perfekt og veie 66 kg. Om man er over 180 cm høy, som noen jenter er, så er 66 kg kategorisert som undervektig på de fleste BMI-skalaer. Og jeg er også så innmari lei av at man skal sette folk inn i disse båsene! Hva med å drite i det, og heller bry seg om hvordan folk er på innsiden? Høres sikkert klisjé-aktig ut, men er det en ting jeg virkelig har lært de siste årene er at utseende har ingenting å si når jeg velger meg for eksempel venner. Og det er klart man blir påvirket! Alle blir påvirket, det er bare tull å si at man ikke blir det. Det er sånn vi mennesker er laget, dessverre.

    Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive. Jeg antar at jeg er veldig lei. Det er så mange bloggere i dag som er så ufattelig overfladiske og utseendefiksert at jeg blir oppriktig lei meg. Jeg vurderer sterkt å legge alt av blogg, Instagram og sosiale medier på hyllen og rømme vekk fra alt sammen. Hvorfor skal man få hverandre til å føle seg så uendelig dårlig og lite verdt? Hvorfor skjønner ikke folk hvor mye påvirkningskraft det ligger i ord, bilder og hvordan man fremstiller dem?

    Foto: Ben Waardenburg.

    Share:

    Uke 13

    4. april 2016
    Uke 13 var slett ingen ulykkesuke for min del. Jeg fikk til mye, og jeg er stolt. Mer om det i listen under her snart. Først må jeg bare si tusen takk for fine kommentarer for tiden! Jeg blir alltid utrolig glad når jeg ser at jeg har fått kommentarer fra dere. Fortsett gjerne med det. Nå skal jeg straks ut av døren til flere avtaler, må løpe litt fra en avtale som er på den ene siden av byen og over til en annen side av byen, ha ha. Og i ettermiddag skal jeg på date med Jørgen, det gleder jeg meg veldig til. Mandag er den beste dagen! Forrige uke var slik:

    • Fikk trent tre ganger. Svømte 1000 meter på mandag, trente litt styrke og cardio på onsdag og trente intervaller på lørdag.
    • Var hos øyelegen for å ta et lite inngrep, men fant ut at jeg ikke trengte det. Phu, da ble jeg lettet. Jeg trodde jeg hadde en kul under øyelokket, men det viste seg å være et arr på øyet. Nå må jeg kjøre på med kunstig tårevæske og avlastning med briller i stedet for kontaktlinser en stund.
    • Spiste mye mer grønnsaker enn jeg er vant til, og det føles godt! Kjørte på med karse, paprika og agurk på alle knekkebrød, masse grønt til middagene og også en god del smoothies.
    • Fikk gjort masse bra på jobben. Du vet, de dagene der du har energi og giv til å gjøre mye.
    • Lo veldig mye. Det er noe som gjør livet bedre.

    Foto: Reza Shayestehpour.

    Share: