Browsing Tag:

helse

    Om livsstilsendring og sånt

    6. august 2017

    Hei fine lesere! Jeg sa jeg ikke skulle blogge så mye i ferien, men noen ganger føler jeg for å blogge likevel. Det jeg vil skrive litt om i dette innlegget er noe som jeg har fått en del kommentarer på den siste tiden (egentlig det siste året). I 2014 la jeg om livsstilen min for å få bedre helse, og jeg blogget og delte prosessen i sosiale medier. Det var flere som likte dette, og det var også motiverende for meg selv på mange måter. Men etter at jeg ble sykere, og i tillegg skrev under Sunn Fornuft-plakaten så har jeg droppet å skrive om slikt i det hele tatt. Og det er det nå flere av dere som synes er dumt. Jeg har til og med fått kommentarer om at det er dumt at jeg har skrevet under Sunn Fornuft-plakaten, og at noen av dere likte bloggen min mye bedre før.

    Jeg gikk ned veldig mye i vekt i 2014. Dette som et resultat av at jeg faktisk trente opp til fem dager i uken og at kostholdet mitt besto av svært få kalorier. Det skulle vise seg å være veldig lite lurt av meg å gjøre det på den måten. For det første gjorde det meg sykere, og for det andre tror jeg at det har ødelagt forbrenningen min permanent. Konsekvensene ble at jeg ikke kunne trene lenger, og sakte men sikkert la på meg alle kiloene (og vel så det) igjen. Dere aner ikke hvor tungt dette har vært for meg, å se at livet sakte men sikkert har gått bakover i tid. Uten at jeg kunne gjøre så mye med det, rett og slett, på grunn av at jeg har en stoffskiftesykdom, at forbrenningen min er delvis ødelagt, at jeg ikke har kunne trene og at jeg ikke har hatt energi til å lage den maten jeg har ønsket til enhver tid.

    Denne høsten vil jeg igjen forsøke å legge en strategi. Kostholdsvanene mine er gode, så der føler jeg selv at jeg ikke har mye å arbeide med. Men jeg skal begynne å svømme fast, og skal fortsette med å gå tur så ofte jeg kan. I tillegg tenke jeg på å gjøre litt yoga. Jeg må bygge meg opp igjen, forsiktig denne gangen. Og forhåpentligvis vil kroppen arbeide på lag med meg etterhvert, for jeg mistrives svært mye med å være i den kroppen jeg er i nå.

    Så er det dette med å dele kampen mot overvekt, kostholdet mitt og trening på sosiale medier da… Det er så utrolig vanskelig å vite hva jeg kan dele – og hva jeg ikke skal dele. Som jeg har sagt tidligere er det siste jeg vil å være et dårlig forbilde for noen, eller å trigge for eksempel personer som sliter med spiseforstyrrelser etc. Jeg vil heller ikke være med å sette alt for mye fokus på vektreduksjon, men sannheten er at jeg nå lever med overvekt som er svært skadelig og farlig for meg. Og derfor mener jeg at jeg må få lov å kunne si at jeg ønsker å gå ned i vekt. Jeg drømmer om å kunne gå på fjellet (eller i oppoverbakker og nedoverbakker generelt) uten at knærne blir ødelagt. Jeg drømmer om å kunne jogge meg en tur, om å kunne kjøpe de klærne jeg har lyst på og om å ha bedre helse.

    Jeg snakket litt med noen kloke jenter om dette, og de aller fleste synes det er helt greit å dele om overvektsproblematikk, kosthold og trening – så lenge man passer på visse ting. For eksempel at man ikke skriver hvor mange kalorier man spiser, eller hvor mange kalorier det er i en oppskrift. Og ikke skriver ned treningsplaner med repetisjoner osv., men heller viser til aktivitet og gleden ved det. Dessuten bør man ikke skrive hvor mye man veier, hvilket midjemål man har eller ting som har med vekt å gjøre. Dette er selvfølgelig fordi jeg ikke vil at noen skal sammenligne seg for mye med meg, og fordi jeg ikke vil være en dårlig påvirkning.

    Har noen av dere noen konkrete forslag til hvordan jeg på en best mulig måte kan dele om tiden fremover, og min reise mot en bedre helse og hverdag? Det virker som det er flere av dere som er interessert i å lese om slikt, så forslag tas i mot med stor takk! Det kan faktisk være nok så motiverende for meg også, om det er interessant for dere. Og nå vet jeg dessuten så utrolig mye mer om hva som ikke fungerer for min kropp, og jeg kan være mer forsiktig.

    Kronikk om barn av psykisk syke

    1. februar 2017

    I dag har følelsene virkelig fått kjøre seg her hos meg. Og det toppet seg litt når jeg leste Ingvild sin kronikk «Innovervendt ungdomsopprør». Jeg kjenner Ingvild litt gjennom blogg og brevveksling, og jeg synes hun er en forfriskende og bra jente. Men jeg må si at akkurat når det kommer til dette så er vi svært uenig, og jeg ble rett og slett litt lei meg av å lese innlegget hennes. Akkurat nå har jeg ikke kapasitet til å skrive et skikkelig motsvar, selvom det er intensjonen min etterhvert. Jeg har i midlertid fått en av mine følgere til å skrive litt. Hun er utrolig flink å skrive, og har et sterkt budskap som jeg synes det er viktig at deles. Derfor gir jeg ordet til henne i denne omgang, og takker henne for at hun vil gjesteblogge hos meg!

    •••

    “Ingvild Hegge Eriksen spør i sin kronikk «Innovervendt ungdomsopprør», om ikke åpenheten rundt psykisk helse har gått over stokk og stein. Nei, vil jeg svare. I løpet av mine snart 30 år på jorden, har jeg ikke hatt én eneste dag som ikke har vært preget av manglende åpenhet rundt psykisk helse.

    Jeg tilhører en taus gruppe, nemlig voksne barn av psykisk syke. Mitt ønske er å ta til motmæle når jeg hører spørsmål som dette, problemet er bare at valget om åpenhet er ikke mitt. Hvis jeg står frem med navn og forteller, forteller jeg på vegne av mennesker som ikke ønsker å bli avslørt. Som ikke ønsker eller tør å bli sett. Derfor skriver jeg dette innlegget anonymt.

    Åpenhet på egne vegne koster. En risikerer å bli motsagt. En risikerer å ikke bli forstått. “Innovervendt ungdomsopprør” er et kroneksempel på manglende forståelse. For er det ikke bare å ta seg litt sammen? Skjerpe seg litt? Eller skal man fortsette å være den sinnsykt irriterende personen med alle sine greier, som må minne de andre om problemet sitt? Være den trendy personen som har fått en psykisk sykdom, som må gå hjem tidlig, og som andre må ta hensyn til? Allerede er dette en kostnad som er for stor for mange å bære, for det å bli møtt med slike spørsmål er utmattende. Åpenhet på andres vegne koster langt mer. Vi som er barn av psykisk syke har stort sett lært oss å tie stille. Våre behov kommer i beste fall i andre rekke, i verste fall er det ikke plass til dem i det hele tatt. Vi er vant til å tie, og vi har sett de mulige konsekvensene av å ikke ta hensyn. Vi har sett hvor galt det kan gå, selv når alle hensyn er tatt. Å delta i en offentlig debatt for å dele erfaringer fra våre liv, vil bety at vi må utlevere noen som ikke ønsker å bli utlevert, og konsekvensene kan i verste fall være fatale. Vi kjenner på det, vi som har lært oss å høre på en ordløs telefonsamtale om mor eller far er oppe eller nede, suicidal eller psykotisk. Vi stoler ikke på ord, for det er så lett å lyve. Men stemmeleie og pustefrekvens lyver ikke, og vi vet i løpet av sekunder om det er en sånn dag hvor man ringer legevakta. Vi vet om vi må ringe nå, eller om vi kan vente til i morgen.

    Foreldrene våre hadde ikke noe behov for å legge ut om sine psykiske problemer. Det betyr derimot ikke at de ikke hadde dårlige dager” skriver Hegge Eriksen. Og hun er ikke alene om å tenke dette. Alt var mye bedre før, da det ikke var “in” å være psykisk syk. På den tiden het det å være gal, og psyken hadde ikke noen egen helse. Mine foreldre hadde kanskje ikke behov for å legge ut som sine psykiske problemer. For de lot jo være, lenge. Jeg tror ikke det var manglende behov som var grunnen til det, men heller frykten og skammen. Redselen for å bli avslørt, redselen for at noen skal vite at du er syk “i hodet”.

    Når du er psykisk syk, og ikke vil hjelpes fordi du er redd for at noen skal oppdage at du er syk, blir du sykere. Det blir de lojales oppgave å prøve å skjule behovet for hjelp, åpenheten kjennes umulig. Heldigvis for tausheten, er barn de mest lojale allierte man kan ha. De vil som regel gjøre alt i deres makt for å få høre at de er gode nok. Og for å være gode nok, må de være glade nok – og passe på at ingenting truer tausheten. Nedstemthet eller irritasjon kan vekke mistenksomhet, og med mistenksomhet kommer spørsmål.

    Ingen må få vite, sier disse psykisk syke foreldrene. Og barna holder tett. Åpenhet er skremmende, og der andre barn er redde for Hufsa, er barn av psykisk syke ofte redde for spørsmål. Med åpenheten kan fastlegen banke på døra. Med åpenheten kan skolen stille spørsmål. Med åpenheten kommer psykiatrien, diagnoser, behandling og medisiner. Og barnevernet.

    For å si det på en annen måte, åpenhet er det eneste som kan hjelpe. Åpenhet bak en skjerm løser ikke alle problemer, men for mange av oss er dette den formen for åpenhet vi kan velge. Og vi som ikke kan tale selv, må inntil videre nøye oss med andres åpenhet, og håpe at det er det som skal til for at historien ikke skal gjenta seg.

    Selvfølgelig kan åpenhet også være irriterende, men det er mange der ute som trenger den. Vi må ta de små stegene i riktig retning, istedenfor å storme baklengs inn i framtida. Tør å løfte blikket litt, og vær med på å hylle åpenheten istedenfor å irritere deg over den.”

    Jeg vant!

    28. november 2016

    Jeg vet faktisk ikke hva jeg skal si nå… Når jeg fikk beskjeden om at jeg har vunnet en pris i regi av Sunn Fornuft Plakaten trodde jeg ikke mine egne ører! Jeg kunne virkelig ikke forstå det. Jeg vant prisen som heter «Hederlig Omtale», en pris jeg personlig setter utrolig høyt. Dette gjør meg ydmyk, takknemlig, stolt, overrasket, glad og lykkelig. At noen setter pris på bloggen min og ser verdien i den tiden jeg legger ned i å skrive og åpne meg er uvurdelig for meg. Jeg tror faktisk dette er det fineste som har skjedd meg, og det største komplimentet jeg har fått! Det var veldig synd at jeg ikke kunne være i Oslo og ta i mot prisen selv, men de fine jentene i SnapKollektivet tok hånd om det. Tusen takk, jenter!

    Jeg fikk som sagt en e-post om at jeg hadde vunnet for noen dager siden, og fikk ikke lov å si noe før prisen var offentliggjort. Det har vært så vanskelig å holde dette inne! Her er det juryen skrev til meg:

    Du vinner i kategorien hederlig omtale. Dette er en ekstrapris som juryen opprettet bare for deg, fordi vi likte bloggen din så godt, og fordi vi likte utviklingen på bloggen din særlig godt. Sender deg også begrunnelsen for at du får hederlig omtale: Til årets forbilde kom det inn svært mange gode forslag, og juryen hadde en stor jobb med å pløye gjennom den ene gode bloggen etter den andre. Og det var så oppmuntrende lesning. Dere bloggere gir virkelig håp for fremtiden! Etter mye diskusjon har juryen valgt å dele ut en ekstra pris utenom de forhåndsannonserte prisene. Vi kaller det Juryens hederlige omtale, og premien er et gavekort på 1000 kroner hos Elkjøp og et diplom. Juryen sier: Dette er pris vi vil gi for å hedre en blogger som virkelig har tatt Sunn Fornuft plakaten på alvor. En blogger som har hatt en god utvikling, som er både modig og lydhør. Denne bloggeren forteller både om de positive og de mer vriene sidene ved livet, og skriver åpent om hvordan det arter seg å leve med angstanfall og psykiske problemer. Men juryen har særlig merket seg hvordan hun på en forbilledlig måte inviterer leserne inn på refleksjon og dialog. Når hun presenterer egne meninger er det uten å være kategorisk eller hevde hun sitter på fasiten – men med åpne spørsmål og en vilje til å møte motargumenter med respekt. Når hun skriver om kosthold og kroppspress gjør hun det på en måte som er virkningsfull og som bidrar til å spre kunnskap og øke bevisstheten om disse temaene hos leserne sin. Etter at bloggeren sluttet seg til Sunn Fornuft-plakaten har vi sett at bloggeren har blitt mer bevisst på ordvalg når hun skriver om sensitive temaer som kosthold og trening. Hun har droppet kaloriberegninger på måltidene hun poster, og hun har sluttet å skrive om egen vekt og vektendringer. Likevel poster hun fortsatt inspirerende innlegg om en aktiv livsstil, og inspirerer brukerne i sitt univers. Juryen mener denne bloggeren har vist en forbilledlig vilje til å ta ansvar for leserne sine. Juryens hederlige omtale går til Caroline Ingebrigtsen for bloggen carolinesverden.com.

    Vel, hva skal jeg si? Jeg er som sagt helt satt ut! Dette er en veldig stor motivasjon for meg. Jeg har mange ganger tvilt på meg selv og hva jeg kan bidra med, men nå vil jeg bare gi enda mer av meg selv. Det som er ekstra viktig for meg er å spre kunnskap, og også hele tiden lære mer selv. Jeg vil ikke bare skrive om at jeg noen ganger har det tøft i livet, men også hva for eksempel angst er og hva man kan gjøre med det. Jeg vil vise at man er bra nok uten å måtte telle kalorier, operasjoner eller «normal BMI». For meg skal mat være godt, næringsrikt og forbundet med glede. Sammen kan vi skape mer åpenhet, toleranse og bryte ned noen av de forvrengte forventningene og det enorme presset som ligger på dagens ungdommer. Jeg kjenner at jeg stadig skal arbeide med meg selv, slik at jeg kan lære enda mer og bli mer bevisst.

    Jeg må også benytte anledningen til å gratulerer de andre vinnerne så hjertelig! Selv kjenner jeg to av dem personlig; Maria som vant «Årets Matblogger» og Lisa som vant «Årets Innlegg». Så en ekstra stor gratulasjonsklem til dem! Fine Milla og Marie, som jeg ser på som gode venninner (på tross av at vi ikke har møtt hverandre ennå), var også nominert til «Årets Innlegg». Ellers vant Pia prisen for «Årets Treningsblogg» og Stine for «Årets Moteblogg». Til slutt vant Kristin kveldens hovedpris, «Sunn Fornuft Prisen 2016». Den synes jeg virkelig hun fortjener mer enn noen andre. Hva den damen har kjempet og gjort er uvurdelig, jeg ser så opp til henne! Og til alle andre som kjemper en kamp, sier sin mening og deler fra sine liv. Tusen takk, alle sammen!

    Share:
    Featured Video Play Icon

    Fordummende?

    8. november 2016
    Celina Karine har i dag satt litt ord på noe jeg har tenkt på helt siden jeg traff Siri og Lisa på en kafé i Harstad i mars. Vi diskuterte kroppspress, og Siri kom med en synsvinkel jeg synes var interessant og viktig. Hvorfor legger vi all skyld på sosiale medier og «bransjen»? Og kanskje vi, i stedet for å plassere skyld og å gjøre ungdom til offer for industrien, bør fokusere på å skape selvstendige og kritiske voksne? Kanskje dagens ungdom bør lære seg hva som er virkelig, og lære seg kunne velge hvem de vil se opp til og hvilke verdier som er best for deres liv? Jeg har lyst å snakke mer om dette ved en senere anledning, jeg leter etter ordene. Hva synes dere om det Celina Karine sier i videoen sin, og om temaet generelt?

    Share:

    Forbilder

    3. november 2016
    Det finnes utallig med gode mennesker på denne kloden, og godt er det. På mange måter tror jeg at vi alle kan være forbilder for noen, og at vi også er der. Som mor for eksempel, så er du automatisk forbilde for dine barn, enten du vil det eller ikke. Mine forbilder finnes i alle samfunnslag og alle deler av verden, men i dette innlegget vil jeg gjerne sette fokus på mennesker som tør å være åpen om ting som er vanskelig. Og da tenker jeg spesielt på de som sliter psykisk, og som kanskje har en stor innflytelse på andre mennesker. Det skal mye til å være åpen om sykdommer og tilstander som samfunnet er konstruert til å se på som svakheter, og nettopp derfor er slike mennesker store forbilder for meg. Jeg vil rette en stor takk til deg som er åpen og som tør å dele, det betyr så utrolig mye for meg og for andre. Åpenhet bryter ned fordommer og stigmatisering, og åpenhet normaliserer lidelser som vi alle sannsynligvis kommer til å få kjennskap til en eller flere ganger i livet. Nå kommer en liste med noen mennesker som jeg ser på som forbilder, noen få av mange. Om du også har noen forbilder innenfor samme kategori er det veldig fint om du vil dele dem i kommentarfeltet.

    Andre som er med på utfordringen:

    Nadia • Carina • Marie • Luisa • Ingvild • Stine • June • June • Caroline • Martine • Milla • Kine • Lise Lotte • Elise • Angela

    Foto: Joel Overbeck.