Jeg vil være ærlig med dere. Den siste tiden har batteriet, i dette maskineriet som kalles en menneskekropp, gradvis ebbet ut. Jeg har tidligere snakket om min hverdag, og at den er preget av utfordringer knyttet til angstlidelser og lavt stoffskifte. De siste månedene har utfordringene dessverre forverret seg ytterligere, spesielt på områder som søvn, smerter, angstanfall og utmattelse. Dette er så klart svært frustrerende for meg, og jeg føler selv jeg kjemper en daglig kamp om å få det bedre. Og det er så lett å bli motløs når resultatene blir så tilsynelatende lite fruktbar.
For meg føles det nå som om livet har stått på vent helt siden jeg ble syk for alvor, i 2013. Hver gang noen spør meg om hvordan jeg har det, om jeg har blitt frisk, om ting er bedre nå osv., så knyter det seg i magen min. Noen ganger svarer jeg bare at det går fint, for det å måtte fortelle, igjen og igjen, at ting dessverre er uendret eller verre enn sist… Det er noe av det tøffeste jeg vet om. Det er uendelig trist at jeg nesten aldri kan si at ting har snudd til det bedre. For hver dag som går så synker håpet om at jeg en dag skal bli frisk enda litt til. Forstå meg rett, jeg har enda håp, men jeg tenker mer realistisk nå enn før. Jeg forstår at dette kanskje er noe jeg må lære meg å leve med, og at jeg må arbeide for å finne ut hvordan jeg skal leve med det på best mulig måte. For det å ikke akseptere situasjonen, det gjør faktisk ofte alt vondt verre.
Jeg har brukt mye tid de siste ukene på å tenke over hva jeg kan gjøre for å få det bedre, og jeg har lært veldig mye om meg selv (på godt og vondt). En ting jeg har forstått er hvor dårlig jeg er til å sette grenser for meg selv, og å faktisk gjøre det som jeg selv har lyst til fremfor det jeg føler er riktig. Og i tillegg hvor ulidelig vanskelig det faktisk er å gjøre noe med det. Endring krever, i mitt tilfelle, veldig hardt arbeid, med mange tilbakeslag på veien. Jeg har gjort noen små tiltak, som å kutte ned på bruk av og folk jeg følger i sosiale medier. Jeg prøver å unngå diskusjoner, eller tema som fort kan føre til diskusjoner og mye følelser. Og jeg forsøker å unngå å se for mye på dokumentarer, lese kronikker, se nyheter og lignende. Det er noe jeg har brukt mye tid på, antageligvis for å kompensere for at jeg er syk, men det har egentlig bare gjort at jeg har fått det verre. Derfor må jeg beskytte meg selv i større grad, og øve på at det er greit at jeg ikke får med meg alt og at det er lov å skru av verden litt. Det er mye vanskeligere enn jeg kanskje får det til å høres ut som.
Det er noen ting som jeg merker at jeg liker å gjøre for tiden. Jeg liker å snakke/tilbringe tid med mine nærmeste, uten å fokusere på det som er vanskelig. Det er så godt å bare kunne ha det fint sammen med noen, og å fokusere på de fine tingene i livet. Jeg setter også stor pris på å tilbringe tid i naturen, spesielt i skogen og ved havet. Også liker jeg å høre på lydbøker (jeg veksler på å bruke appene Storytel og Fabel), for jeg får ikke til å lese bøker fysisk akkurat nå. For øyeblikket hører jeg på Narnia-bøkene, og de er like magisk som da jeg var liten. Jeg tror jeg skal høre på en del barne- og ungdomsbøker fremover, og også lese/høre/se mer fantasy og science fiction. Av en eller annen grunn har jeg hatt en formening om at jeg må lese seriøse romaner, klassikere og faglitteratur, og at jeg hele tiden MÅ lære noe nytt for å komme videre. Men kanskje det faktisk er motsatt for meg akkurat nå? Og la oss være ærlig, det er jo fantasy og science fiction jeg liker aller best. Det har det alltid vært. Så nå skal jeg høre ferdig hele Legenden om Narnia før jeg kanskje skal begynne på Ringenes Herre (aldri lest!), ungdomsbøkene til Jostein Gaarder og Ravneringene-serien. Ellers liker jeg å bruke litt tid på nye matretter, fotografere, se barne- og ungdomsfilmer, høre på musikk fra ESC-universet, spille Pokémon GO, skrive ned tankene mine og se på såkalt søppel-TV. Så jeg tenkte å forsøke meg på mest mulig slikt fremover, og øve på å gjøre det uten dårlig samvittighet for alt jeg ikke får til.
Jeg innser at dette ble et litt for langt og rotete blogginnlegg. Jeg har tenkt mye på om jeg skal fortsette å blogge. Det har vært i tankene mine, det å slutte. Foreløpig vet jeg ikke hva jeg vil eller skal gjøre. På noen måter er blogging spennende og givende, på andre måter føler jeg mange blogger jeg har lest de siste årene bare har dødd hen. Veldig mange blogger åpenlyst kun for å få mange treff og å tjene penger, og jeg synes det er lite sjel og personlighet sammenlignet med hva blogging var for sånn 10 år siden. Jeg så debatten på NRK om kroppspress, og blir helt matt. Jeg synes det er helt uforståelig at bloggere, annonsører og bransjen ønsker å fremme en livsstil der operasjoner og forandring på utseende er normalt og til og med nesten nødvendig for å være bra nok. Eller helt uforståelig er det jo ikke, jeg forstår jo at det ligger mye usikkerhet, penger og makt bak. Men det er så uforståelig at nesten ingen vil ta ansvar. Jeg tror vi trenger strengere regler, mer bevisstgjøring og motvekt og også kunnskap til å skape ungdommer som er sterke i seg selv med sunn skepsis. Nå snakker jeg meg bort igjen, men poenget er at blogging er ikke for alle. Det fører mye med seg, og jeg vet ikke helt hva jeg tenker om det ennå.
