Hei, Bloggen!

    3. mai 2018

    Nå er det lenge siden sist jeg har skrevet her inne. Det var ikke helt meningen, men livet kom litt i veien. Jeg har savnet det å skrive her inne, så tar det som et godt tegn på bedre blogg-tider. Akkurat nå er ikke livet så innmari morsomt. Ryggen er stadig vrang, og jeg har fått en skikkelig strekk i nakken. Også måtte jeg igjennom en liten operasjon i kjeven i går, for å ta ut en visdomstann som lå sånn her. Den operasjonen har jeg gruet meg så mye til at jeg har ikke ord. Jeg vet ikke helt hvorfor, men det å ha en angstlidelse er ikke akkurat rasjonelt. Jeg har i alle fall blitt redd for ting jeg ikke var redd for før. Egentlig skulle operasjonen finne sted i november i fjor, men jeg har bare avlyst og avlyst – og denne gangen måtte jeg bare gjennomføre. Det er et slikt tilfelle som uansett må fjernes en gang.

    Operasjonen var egentlig som forventet. Jeg holdt på å kaste opp, gå i bakken og å miste pusten på venterommet. Men kirurgen og assistenten hans var hyggelig og flinke, og jeg fikk mye informasjon, bedøvelse og smertestillende. Og de spurte hele tiden om det gikk bra med meg, og jeg fikk ta flere pauser. Jeg fikk beskjed om at de kanskje måtte fjerne en del av kjevebeinet mitt for å ta tannen ut, men jeg er usikker på om de gjorde det (jeg orket ikke å spørre heller). Tannen måtte deles opp i massevis av små biter for å klare å ta den ut, og selv om jeg hadde bedøvelse og ikke kjente noe i selve tannen eller noe rundt der, så var det ubehagelig og vondt at kirurgen måtte være så hardhendt (spesielt i leppen). Men, som sagt, operasjonen gikk som jeg hadde forventet, og det var ikke den jeg gruet meg mest til. Det var tiden etterpå. Og jeg skal ikke legge skjul på at dette er vondt, men jeg fungerer akkurat i skrivende øyeblikk fordi jeg har tatt mye smertestillende og antibiotika. Så jeg føler jeg har en viss kontroll så lenge jeg kjenner at de smertestillende medikamentene fungerer. Og jeg bruker ispose på kinnet med jevne mellomrom, og skyller munnen med bakteriedrepende greier. Jeg har en annen visdomstann som må opereres ut også, men jeg slipper å gjøre det nå. Kan vente til høsten, heldigvis. Visdomstenner er irriterende, og det kostet ca. 4000 kr å fjerne den jeg tok i går. Og nå krysser jeg fingrene for at jeg slipper unna infeksjon, og at smertene kun varer noen dager til. Jeg vet at om man får infeksjon kan smertene sånn ca. tidobles, så det vil jeg ikke ha. Men prøver å være positiv, og tenke at det skal ordne seg, dette og.

    Ellers har jeg hatt bursdag, og er nå hele 29 år. Jeg håper at det siste året mitt i tyveårene kan bli lærerikt, og at jeg kommer meg videre på en eller annen måte. Jeg fikk fine bursdagsgaver fra familie og venner, og jeg føler meg veldig heldig. Blant annet Harry Potter-illustrasjoner, fine sokker, et ekte datadyr, notatbok, fargeleggingsbok og penger som jeg har brukt på Lush-produkter og som jeg skal bestille meg massasje for. I tillegg var det flere som gav penger til WWF Verdens Naturfond som en gave til meg, og det synes jeg er fantastisk. Jeg har jo et stort ønske om at vi skal redde havet vårt fra all plasten og søppelet. Alt i alt føles det rart å være 29 år. Jeg vil mye heller være 28 år, for alltid. Men livet må jo videre, eller hva?

    Share:

    Livet er et ukontrollert kaos, så det er bare å henge på så godt man kan

    13. april 2018

    Hei, Bloggen! Nå er det definitivt lenge siden jeg har vært innom her. Det har på mange måter bare vært naturlig for meg å ta meg noen bloggpauser i år, og jeg orker ikke å stresse med det heller. Bloggen er mitt fristed, den er ikke jobben min, så da må det da være greit å bruke den akkurat når jeg har lyst. Det har vært påske, og vi har vært i Nord-Norge i ca. to uker. Vi kom hjem nå på mandag, og det var veldig trist å dra hjem denne gangen. Jeg savner familien min og vennene mine veldig når jeg er her i Bergen, så det er alltid så godt å se dem.

    Tiden i nord gikk fort, og jeg var syk mye av tiden jeg var der med kraftig forkjølelse, feber og hele den smørja der. Jeg føler de siste månedene, og egentlig hele 2018, til nå har vært en rekke uheldige hendelser for min del. Vi fikk jo vannlekkasje som måtte fikses og betales (det var jo ikke akkurat billig, selv om vi hadde forsikring), og nå når vi var i nord så skulle takene og gulvene fikses. Det ble jo ikke gjort, så da vi kom hjem var det fullt arbeidssted her hjemme. Men det gikk greit, de ble ganske fort ferdig. I tillegg fikk ikke flyet vårt til å lande, så vi måtte fly tilbake til Oslo og overnatte der en natt. Og så noen dager etter vi kom hjem så ble Mio (katten vår) veldig syk, og hos veterinæren i går viste det seg at han har akutt nyresvikt. Det var egentlig et skikkelig slag i magen, og ikke noe jeg hadde forestilt meg i det hele tatt siden Mio bare er ca. 5 år.

    Jeg trodde først at slaget var tapt, og at vi måtte avlive han, men heldigvis var det visst nyresvikt på nivå 2 (nivå 4 er veldig alvorlig), så det kan gå greit. Vi må bare nå vente på en analyse av blodprøvene, og i tillegg ta en blodprøve til om 4 uker. Til da må Mio nå gå på smertestillende i 6 dager, helst holdes inn i 6 dager og gå på spesialfôr kanskje resten av livet sitt. Og han liker selvfølgelig ikke det nye fôret, og spiser minimalt. Så det er litt fortvilende, men jeg håper det vil gå seg til. Det er veldig farlig for han å spise noe annet enn akkurat det fôret, for da kan nyrene kollapse totalt. Jeg håper virkelig at dette skal gå bra, og at vi fremdeles kan ha Mio i mange år til. Man blir jo så utrolig glad i disse dyrene, de er en del av familien rett og slett.

    Å være voksen er ikke bare en dans på røde roser, som jeg tenkte da jeg var barn. Og spesielt med tanke på økonomi og slikt. Jeg tenker på alle uforutsette utgifter som har kommet bare i år. Vaskemaskinen ble ødelagt, vannlekkasjen, veterinærbesøkene til Mio (vi har forsikring, men det koster en del likevel) og at jeg må både til tannlegen for å fjerne et lite hull og til kirurg for å operere ut en eller to visdomstenner. Mange bekker små, gjør en stor Å. Jeg er glad for at jeg har blitt mye flinkere til å spare, for noen ganger kommer liksom alt samtidig. Sånn er vel livet?

    For å legge alt det negative til side: våren har kommet til Bergen! I går var det nesten 20 grader her, og det er sol og det vokser og gror overalt. Det er virkelig deilig, spesielt at det er så lyst om kveldene. Det er det jeg merker best. Og jeg og Jørgen har feiret 4 års bryllupsdag sammen, og vi har også bursdag i april begge to. I tillegg kommer mest sannsynlig mamma og pappa en tur hit neste helg, så det er mye fint å se frem til. Og etter vannskaden så ble både gjestesengen og noen andre ting på gjesterommet ødelagt, så nå kan vi innrede rommet litt på nytt. Jeg tenker litt på å kjøpe en oppblåsbar madrass til gjester, og heller bruke rommet til et slags fritidsrom/kontor ellers. Det er også rommet der Mio oppholder seg mest, så det hadde vært gøy å lage noen fine greier til han der inne. Kanskje noen hyller langs taket, som han kan klatre opp til og ligge på. Det tror jeg han hadde likt. Og kanskje en liten skrivepult ved bokhyllene, og en god stol til å sitte å lese i. Jeg må tenke på hva som passer best med tanke på hva vi faktisk trenger, og som også går greit å ha på et katterom. Det må uansett vaskes ofte der inne.

    Jeg og Jørgen har funnet oss en ny hobby som kombinerer ting vi liker godt, begge to. Søppelplukking! Da kommer vi oss ut i naturen, samtidig som vi får ryddet/fikset opp i ting (som er en slags terapi for oss begge) og vi gjør noe bra for miljøet. Vi har kjøpt oss søppelplukkere på JULA til 60 kr per stk, og de er helt geniale. Så jeg tror det blir mye søppelplukking i ukene fremover. Det er på mange måter nå det er best å plukke søppel, for etterhvert vil jo naturen gro litt igjen. Det er så deilig å gjøre noe bra og føle at man er litt til nytte, spesielt siden jeg ikke er frisk nok til å jobbe. Jeg kan ikke være ute så lenge uten å bli veldig sliten, men det er virkelig verdt det synes jeg. Og folk er så utrolig takknemlig for at vi plukker søppel. De takker oss når de går forbi oss, og noen stopper også bilen for å rulle ned ruten og heie på oss. Haha, jeg rødmer litt av det, men det er veldig hyggelig.

    Det er bare helt utrolig hvor mye søppel det ligger rundt omkring. Bare rundt her jeg bor har vi fylt en stor svart søppelsekk, og det ligger ennå mye igjen. Og folk kaster så utrolig mye greier. Det vi finner aller mest er sneiper og snus, og veldig mange plastposer i forskjellige størrelser. Men vi har også funnet mange pillebrett, blant annet Valium, og godteripapir og bruskorker. Jeg vet ikke hva vi skal gjøre med alt søppelet vi har plukket, men vi har det i boden enn så lenge, og kommer sikkert til å kjøre det på miljøstasjonen. Selvom det koster litt penger for oss å kaste det der, så er det jo for en god sak. Om noen av dere vet noe om ordninger så si gjerne i fra! Jeg vet man kan hente noen sekker gratis for å plukke søppel ved havet, så tenkte å gjøre det en dag snart og. Må bare se an formen til Mio litt, akkurat nå trenger han at vi er mye sammen med han.

    Share:

    Ønskeliste

    27. mars 2018

    Jeg har snart bursdag, 29. april, og har laget en liten ønskeliste. Tenk at jeg faktisk blir 29 år, og at det kun er ett år igjen til jeg er 30 år. Det er faktisk veldig rart å tenke på, og jeg vil gjerne bruke det siste året mitt i 20-årene til å utvikle meg mest mulig. Uansett, det er ikke alltid like lett å skrive ønskeliste, men her er noen ting jeg blir veldig glad for:

    Share:

    Ja, jeg er her

    25. mars 2018

    Hei, ja. Jeg er her ennå, sånn inni mellom. Bloggen har dessverre ikke blitt prioritert den siste tiden pga. dårlig helse og lite motivasjon. Jeg har sluttet omtrent helt å bruke Snapchat også, i alle fall for øyeblikket. Men er ganske så aktiv på Instagram, og trives i det formatet. Også er jeg veldig glad i bloggen min da, så jeg må jo stikke innom her også av og til. Det har ikke skjedd så innmari mye nytt den siste tiden, men i dag oppdaget jeg en ny og kosete katt i nabolaget. Slikt får hjertet mitt til å smile. Jeg har også:

    • Lagt fra meg flere bøker jeg egentlig ikke har så lyst til å lese nå, og hører heller på lydbøker. Noen mener lydbøker er juks, men for meg har det vært så utrolig viktig og deilig å ha lydbøker den siste tiden. Når jeg er skikkelig dårlig så klarer jeg ikke å lese, og da er lydbøker redningen.
    • Jeg klarte faktisk å lide meg igjennom “Prozac Nation” på noen dager, fordi den måtte leveres på biblioteket, og det var skikkelig vanskelig. I tillegg likte jeg ikke boken så godt, dessverre.
    • Jeg har spilt mye Pokémon GO for tiden, og det er så gøy at så mange fremdeles spiller. Nå er jeg på nivå 35 og å spille med Jørgen gir meg masse glede. For noen kan det kanskje høres rart ut, men det får oss ut og vi treffer på mange andre som også spiller.
    • Ryggen min er fremdeles ikke bra, men jeg forsøker å gå tur hver dag.
    • Jeg har sett mye på Grey’s Anatomy og har begynt på sesong 2 av Top of the Lake.
    • Jeg har sett filmen “Balto” hele to ganger de siste ukene. Jeg elsker virkelig den filmen, selv om historien bak er ganske så misvisende egentlig. Det var visst en helt annen hund enn Balto som var lederhunden, men filmen er jo uansett bare fiction basert på litt sannhet. Den er uansett veldig fin og stemningsfull.
    • Nå drar vi nordover om bare noen dager, og skal bli der hele påsken og uken etterpå. Det skal bli veldig fint å se familien igjen.
    Share:

    Det knyter seg i magen min hver gang noen spør om hvordan jeg har det

    13. mars 2018

    Jeg vil være ærlig med dere. Den siste tiden har batteriet, i dette maskineriet som kalles en menneskekropp, gradvis ebbet ut. Jeg har tidligere snakket om min hverdag, og at den er preget av utfordringer knyttet til angstlidelser og lavt stoffskifte. De siste månedene har utfordringene dessverre forverret seg ytterligere, spesielt på områder som søvn, smerter, angstanfall og utmattelse. Dette er så klart svært frustrerende for meg, og jeg føler selv jeg kjemper en daglig kamp om å få det bedre. Og det er så lett å bli motløs når resultatene blir så tilsynelatende lite fruktbar.

    For meg føles det nå som om livet har stått på vent helt siden jeg ble syk for alvor, i 2013. Hver gang noen spør meg om hvordan jeg har det, om jeg har blitt frisk, om ting er bedre nå osv., så knyter det seg i magen min. Noen ganger svarer jeg bare at det går fint, for det å måtte fortelle, igjen og igjen, at ting dessverre er uendret eller verre enn sist… Det er noe av det tøffeste jeg vet om. Det er uendelig trist at jeg nesten aldri kan si at ting har snudd til det bedre. For hver dag som går så synker håpet om at jeg en dag skal bli frisk enda litt til. Forstå meg rett, jeg har enda håp, men jeg tenker mer realistisk nå enn før. Jeg forstår at dette kanskje er noe jeg må lære meg å leve med, og at jeg må arbeide for å finne ut hvordan jeg skal leve med det på best mulig måte. For det å ikke akseptere situasjonen, det gjør faktisk ofte alt vondt verre.

    Jeg har brukt mye tid de siste ukene på å tenke over hva jeg kan gjøre for å få det bedre, og jeg har lært veldig mye om meg selv (på godt og vondt). En ting jeg har forstått er hvor dårlig jeg er til å sette grenser for meg selv, og å faktisk gjøre det som jeg selv har lyst til fremfor det jeg føler er riktig. Og i tillegg hvor ulidelig vanskelig det faktisk er å gjøre noe med det. Endring krever, i mitt tilfelle, veldig hardt arbeid, med mange tilbakeslag på veien. Jeg har gjort noen små tiltak, som å kutte ned på bruk av og folk jeg følger i sosiale medier. Jeg prøver å unngå diskusjoner, eller tema som fort kan føre til diskusjoner og mye følelser. Og jeg forsøker å unngå å se for mye på dokumentarer, lese kronikker, se nyheter og lignende. Det er noe jeg har brukt mye tid på, antageligvis for å kompensere for at jeg er syk, men det har egentlig bare gjort at jeg har fått det verre. Derfor må jeg beskytte meg selv i større grad, og øve på at det er greit at jeg ikke får med meg alt og at det er lov å skru av verden litt. Det er mye vanskeligere enn jeg kanskje får det til å høres ut som.

    Det er noen ting som jeg merker at jeg liker å gjøre for tiden. Jeg liker å snakke/tilbringe tid med mine nærmeste, uten å fokusere på det som er vanskelig. Det er så godt å bare kunne ha det fint sammen med noen, og å fokusere på de fine tingene i livet. Jeg setter også stor pris på å tilbringe tid i naturen, spesielt i skogen og ved havet. Også liker jeg å høre på lydbøker (jeg veksler på å bruke appene Storytel og Fabel), for jeg får ikke til å lese bøker fysisk akkurat nå. For øyeblikket hører jeg på Narnia-bøkene, og de er like magisk som da jeg var liten. Jeg tror jeg skal høre på en del barne- og ungdomsbøker fremover, og også lese/høre/se mer fantasy og science fiction. Av en eller annen grunn har jeg hatt en formening om at jeg må lese seriøse romaner, klassikere og faglitteratur, og at jeg hele tiden MÅ lære noe nytt for å komme videre. Men kanskje det faktisk er motsatt for meg akkurat nå? Og la oss være ærlig, det er jo fantasy og science fiction jeg liker aller best. Det har det alltid vært. Så nå skal jeg høre ferdig hele Legenden om Narnia før jeg kanskje skal begynne på Ringenes Herre (aldri lest!), ungdomsbøkene til Jostein Gaarder og Ravneringene-serien. Ellers liker jeg å bruke litt tid på nye matretter, fotografere, se barne- og ungdomsfilmer, høre på musikk fra ESC-universet, spille Pokémon GO, skrive ned tankene mine og se på såkalt søppel-TV. Så jeg tenkte å forsøke meg på mest mulig slikt fremover, og øve på å gjøre det uten dårlig samvittighet for alt jeg ikke får til.

    Jeg innser at dette ble et litt for langt og rotete blogginnlegg. Jeg har tenkt mye på om jeg skal fortsette å blogge. Det har vært i tankene mine, det å slutte. Foreløpig vet jeg ikke hva jeg vil eller skal gjøre. På noen måter er blogging spennende og givende, på andre måter føler jeg mange blogger jeg har lest de siste årene bare har dødd hen. Veldig mange blogger åpenlyst kun for å få mange treff og å tjene penger, og jeg synes det er lite sjel og personlighet sammenlignet med hva blogging var for sånn 10 år siden. Jeg så debatten på NRK om kroppspress, og blir helt matt. Jeg synes det er helt uforståelig at bloggere, annonsører og bransjen ønsker å fremme en livsstil der operasjoner og forandring på utseende er normalt og til og med nesten nødvendig for å være bra nok. Eller helt uforståelig er det jo ikke, jeg forstår jo at det ligger mye usikkerhet, penger og makt bak. Men det er så uforståelig at nesten ingen vil ta ansvar. Jeg tror vi trenger strengere regler, mer bevisstgjøring og motvekt og også kunnskap til å skape ungdommer som er sterke i seg selv med sunn skepsis. Nå snakker jeg meg bort igjen, men poenget er at blogging er ikke for alle. Det fører mye med seg, og jeg vet ikke helt hva jeg tenker om det ennå.