Browsing Category:

Psykisk helse

    Verdens helsedag 2017: Depresjon

    7. april 2017

    I dag er det verdens helsedag, og tema for i år er depresjon. Det skal settes fokus på forebygging og behandling av depresjon, noe jeg er veldig takknemlig for. Selv har jeg levd med depresjon i mange år, og opplever mye stigma rundt sykdommen som så mange av oss får oppleve på kroppen i løpet av livet. Det er en sykdom som tar mange liv, og det er noe jeg føler ikke alle tenker over. Depresjon kan ramme absolutt alle mennesker, uansett hvor man er fra, hvilken bakgrunn man kommer fra eller hvilken livssituasjon man står i. Man trenger ikke, som mange tror, å ha opplevd noe traumatisk for å få depresjon. Depresjon gjør det vanskelig å fungere i hverdagen og kan få alvorlige konsekvenser for forholdet til familie og venner, jobb, skole og sosialt samvær. I verste fall kan det føre til selvskading, selvmordstanker og selvmord.

    Folk med depresjon har ofte symptomer som energitap, dårlig appetitt, søvnmangel, angst, redusert konsentrasjon, ubesluttsomhet, rastløshet, følelse av verdiløshet, skyldfølelse eller håpløshet og tanker om selvskading eller selvmord. I følge WHO er depresjon en av de største årsakene til sykefravær og uførhet i verden. Risikoen for å få depresjon øker hvis man er fattig, arbeidsløs, opplever noe traumatisk, har fysiske lidelser, eller har problemer som følge av misbruk av alkohol eller narkotika. Depresjon er mulig å forhindre og behandle, enten med hjelp av psykolog eller medisinsk hjelp.

    Når man har en depresjon er det lett å tenke at man er helt alene i hele verden, og aldri vil snakke om det med noen. Man kan være skamfull og redd for at noen skal tenke at man er svak. Men det viktigste du kan gjøre om du sliter psykisk er å dele det med noen du stoler på. Noen du føler deg trygg på. En venn, et familiemedlem eller fastlegen din. Det er første steget for å komme ut av depresjonen, og også nødvendig før det går for langt. Så det er min store oppfordring på denne dagen; snakk med noen. Og det gjelder ikke kun om du er psykisk syk, det gjelder alle livets områder. Å åpne seg for noen man er trygg på kan være utrolig godt.

    Hva feiler det deg egentlig?

    16. mars 2017

    Jeg vet ikke hvordan jeg skal skrive dette innlegget, og egentlig vet jeg heller ikke helt hvorfor. Bare tanken på alt dette gjør at hjertet slår ekstra hardt og musklene spenner seg. Men jeg tror, og vet, at det er flere som lurer på hva som egentlig foregår med meg. Og dere, det er veldig vanskelig å svare på. Helt ærlig forstår jeg bare en brøkdel av det selv, og arbeider hardt hver dag for å forstå mer slik at jeg kan komme meg fremover.

    Men min hverdag er mye preget av generalisert angst, panikkangst, depresjon og hypotyreose/lavt stoffskifte. Det er innmari vondt å skrive det, og jeg hater intenst å snakke om det når jeg møter venner eller familie. Ubehaget ved å ha disse «båsene» å bli plassert inn i er veldig sterkt. Men det er realiteten, som den er akkurat nå. Jeg opplever at mange synes det er rart, at de ikke ser på meg som en person med mye angst eller depresjon. Vel, det er fordi jeg prøver med alt jeg har å skjule det når jeg er sammen med folk. Jeg prøver til og med veldig hardt å skjule det for meg selv.

    Det er hardt å innse at man er syk, og mange nekter å forholde seg til det. Jeg har erfart at å kjempe i mot, som jeg har gjort i så mange år (og til en viss grad enda gjør), hindrer bedring og i mange tilfeller forverrer situasjonen. Det er vanskelig å behandle en sykdom man nekter for at man har. Ingen vil være syke, og om man skulle vært så uheldig å bli syk så vil man gjerne få en sykdom som det finnes klar behandling for. Som man vet fungerer.

    Jeg arbeider hver dag med å akseptere den situasjonen jeg er i, for det er vanskelig. Mitt bilde av meg selv er en person som enten arbeider eller studerer hardt for å oppnå gode resultater. Som gjerne arbeider frivillig utenom arbeidsplassen, og som også har mange egne prosjekter. Som har tid til å ta skikkelig vare på relasjonene mine til familie og venner. Som liker å ha det ryddig og rent hjemme, som leser mange bøker og som gjerne trener regelmessig. Disse tingene er helt fullstendig uoppnåelig nå, og det er et hardt slag i magen å innrømme det for meg selv. Det er litt som å sitte i et låst bur. Og i stedet for å lete etter løsninger for å komme seg ut, så sitter man kun og river i buret. Jeg vet ikke om det gir noen mening for noen av dere?

    Alt i livet er mer sammensatt enn vi tror, det er det eneste jeg vet helt sikkert akkurat nå. Det er ikke sikkert at du er kun psykisk syk eller fysisk syk, mest sannsynlig er du begge deler. Fysisk og psykisk helse er to sider av samme sak. Alt henger sammen, og glir over i hverandre. Hodepine kan være forårsaket av stress, stress kan være forårsaket av hodepine. Tanker har mer påvirkningskraft på kroppen enn jeg tror mange forstår. Psykisk helse er et enormt stort felt, og det er ekstremt vanskelig å forstå hvordan det er å ha en psykisk lidelse uten å ha opplevd litt av det selv.

    Før jeg ble ordentlig syk irriterte jeg meg over at folk ikke bare kunne ta seg sammen. Tenke litt mer løsning, se realistisk på livet og ha en mer positiv holdning. For meg var det helt unødvendig at noen hele tiden skulle se mørkt på alt, og at de ikke så hvor belastende det var for de rundt når alt bare var negativt. Derfor kan jeg forstå at flere jeg kjenner tenker litt sånn om meg, og at det kan være lett å be meg ta meg litt sammen. De vet ikke bedre, rett og slett. De prøver fortvilet å hjelpe, men i realiteten gjør de alt verre. De er med på å mate de tankene jeg, som psykisk syk, allerede har om meg selv; at jeg er svak, verdiløs, udugelig, lat, dum og forkastelig. At om jeg bare kunne tatt meg litt sammen så ville alt blitt bedre. Men så klarer jeg ikke å ta meg sammen, jeg frarøves kontrollen over mitt eget liv.

    Å bagatellisere psykisk sykdom som noe man kan styre selv er veldig skummelt. Jeg opplever at mange ikke forstår at ved psykisk sykdom kan man mangle viktige stoffer i hjernen og kroppen, eller ha ubalanse mellom og/eller i disse stoffene. For eksempel stoffer som serotoninnoradrenalin og dopamin.

    En psykisk syk person vil ha like liten mulighet for å ta seg sammen som en pasient med hjerteinfarkt. Psykiske lidelser er ikke noe den enkelte bestemmer seg for, det er ikke et fritt valg. Den deprimerte og den schizofrene ønsker stort sett å ha et lykkelig liv, som alle andre. Det finnes alltid en årsak til psykiske lidelser som pasientene ikke har kontroll over, selv om den kan være ukjent og kompleks. Biologiske årsaker knyttet til hjernen, i kombinasjon med risikofaktorer knytte til livsstil og miljø, er alltid den bakenforliggende sykdomsmekanismen. Det er like mye genetikk, signalstoffer og fysiske strukturendringer knyttet til psykisk sykdom som fysisk sykdom. Likevel tviholder vi på et utdatert skille mellom de sykdommene som inntreffer i hjernen. Psykiatrien er moden for et paradigmeskifte. Kilde: Kaveh Halland Rashidi i NRK Ytring

    Jeg har troen på at jeg en dag skal bli frisk. Jeg vet at det må finnes noen nøkler noen plasser, til å komme seg ut av buret. Og jeg tror det også er veldig viktig at jeg påpeker at livet med psykisk sykdom ikke er sort eller hvitt. Jeg har mange lysglimt og gleder i livet mitt, jeg kan også føle meg lykkelig. Det er bare at de dype dalene er ekstra langt nede når de kommer, og jeg blir veldig redd og sliten av ting som kanskje andre ikke tenker så mye over. Jeg vet at det ikke er min feil, selvom det er lett for meg å tenke at jeg er skyld i alt vondt som skjer rundt meg. Jeg vet at det er en sykdom, og at jeg dessverre var en av de uheldige som fikk den. Nesten annenhver kvinne og hver tredje mann blir en eller annen gang deprimerte. På tross av dette, vil de fleste ikke forstå hva som har skjedd når depresjonen først har satt inn. For mange av oss, er psykisk sykdom noe man ikke snakker om. Derfor søker de fleste hjelp for sent, og dette er noe jeg ønsker å være med på forebygge.

    Kronikk om barn av psykisk syke

    1. februar 2017

    I dag har følelsene virkelig fått kjøre seg her hos meg. Og det toppet seg litt når jeg leste Ingvild sin kronikk «Innovervendt ungdomsopprør». Jeg kjenner Ingvild litt gjennom blogg og brevveksling, og jeg synes hun er en forfriskende og bra jente. Men jeg må si at akkurat når det kommer til dette så er vi svært uenig, og jeg ble rett og slett litt lei meg av å lese innlegget hennes. Akkurat nå har jeg ikke kapasitet til å skrive et skikkelig motsvar, selvom det er intensjonen min etterhvert. Jeg har i midlertid fått en av mine følgere til å skrive litt. Hun er utrolig flink å skrive, og har et sterkt budskap som jeg synes det er viktig at deles. Derfor gir jeg ordet til henne i denne omgang, og takker henne for at hun vil gjesteblogge hos meg!

    •••

    “Ingvild Hegge Eriksen spør i sin kronikk «Innovervendt ungdomsopprør», om ikke åpenheten rundt psykisk helse har gått over stokk og stein. Nei, vil jeg svare. I løpet av mine snart 30 år på jorden, har jeg ikke hatt én eneste dag som ikke har vært preget av manglende åpenhet rundt psykisk helse.

    Jeg tilhører en taus gruppe, nemlig voksne barn av psykisk syke. Mitt ønske er å ta til motmæle når jeg hører spørsmål som dette, problemet er bare at valget om åpenhet er ikke mitt. Hvis jeg står frem med navn og forteller, forteller jeg på vegne av mennesker som ikke ønsker å bli avslørt. Som ikke ønsker eller tør å bli sett. Derfor skriver jeg dette innlegget anonymt.

    Åpenhet på egne vegne koster. En risikerer å bli motsagt. En risikerer å ikke bli forstått. “Innovervendt ungdomsopprør” er et kroneksempel på manglende forståelse. For er det ikke bare å ta seg litt sammen? Skjerpe seg litt? Eller skal man fortsette å være den sinnsykt irriterende personen med alle sine greier, som må minne de andre om problemet sitt? Være den trendy personen som har fått en psykisk sykdom, som må gå hjem tidlig, og som andre må ta hensyn til? Allerede er dette en kostnad som er for stor for mange å bære, for det å bli møtt med slike spørsmål er utmattende. Åpenhet på andres vegne koster langt mer. Vi som er barn av psykisk syke har stort sett lært oss å tie stille. Våre behov kommer i beste fall i andre rekke, i verste fall er det ikke plass til dem i det hele tatt. Vi er vant til å tie, og vi har sett de mulige konsekvensene av å ikke ta hensyn. Vi har sett hvor galt det kan gå, selv når alle hensyn er tatt. Å delta i en offentlig debatt for å dele erfaringer fra våre liv, vil bety at vi må utlevere noen som ikke ønsker å bli utlevert, og konsekvensene kan i verste fall være fatale. Vi kjenner på det, vi som har lært oss å høre på en ordløs telefonsamtale om mor eller far er oppe eller nede, suicidal eller psykotisk. Vi stoler ikke på ord, for det er så lett å lyve. Men stemmeleie og pustefrekvens lyver ikke, og vi vet i løpet av sekunder om det er en sånn dag hvor man ringer legevakta. Vi vet om vi må ringe nå, eller om vi kan vente til i morgen.

    Foreldrene våre hadde ikke noe behov for å legge ut om sine psykiske problemer. Det betyr derimot ikke at de ikke hadde dårlige dager” skriver Hegge Eriksen. Og hun er ikke alene om å tenke dette. Alt var mye bedre før, da det ikke var “in” å være psykisk syk. På den tiden het det å være gal, og psyken hadde ikke noen egen helse. Mine foreldre hadde kanskje ikke behov for å legge ut som sine psykiske problemer. For de lot jo være, lenge. Jeg tror ikke det var manglende behov som var grunnen til det, men heller frykten og skammen. Redselen for å bli avslørt, redselen for at noen skal vite at du er syk “i hodet”.

    Når du er psykisk syk, og ikke vil hjelpes fordi du er redd for at noen skal oppdage at du er syk, blir du sykere. Det blir de lojales oppgave å prøve å skjule behovet for hjelp, åpenheten kjennes umulig. Heldigvis for tausheten, er barn de mest lojale allierte man kan ha. De vil som regel gjøre alt i deres makt for å få høre at de er gode nok. Og for å være gode nok, må de være glade nok – og passe på at ingenting truer tausheten. Nedstemthet eller irritasjon kan vekke mistenksomhet, og med mistenksomhet kommer spørsmål.

    Ingen må få vite, sier disse psykisk syke foreldrene. Og barna holder tett. Åpenhet er skremmende, og der andre barn er redde for Hufsa, er barn av psykisk syke ofte redde for spørsmål. Med åpenheten kan fastlegen banke på døra. Med åpenheten kan skolen stille spørsmål. Med åpenheten kommer psykiatrien, diagnoser, behandling og medisiner. Og barnevernet.

    For å si det på en annen måte, åpenhet er det eneste som kan hjelpe. Åpenhet bak en skjerm løser ikke alle problemer, men for mange av oss er dette den formen for åpenhet vi kan velge. Og vi som ikke kan tale selv, må inntil videre nøye oss med andres åpenhet, og håpe at det er det som skal til for at historien ikke skal gjenta seg.

    Selvfølgelig kan åpenhet også være irriterende, men det er mange der ute som trenger den. Vi må ta de små stegene i riktig retning, istedenfor å storme baklengs inn i framtida. Tør å løfte blikket litt, og vær med på å hylle åpenheten istedenfor å irritere deg over den.”

    Featured Video Play Icon

    Video om terapi m.m.

    11. november 2016

    Her om dagen hadde jeg en liten Q&A på Snapchat (følg meg gjerne, jeg heter carrosverden der). Det var svært mange som lurte på dette med å gå i terapi, og jeg prøvde å svare så godt jeg kunne. Noen ønsket også at jeg skulle legge videoen på bloggen, så her kommer den. Håper den kan hjelpe noen av dere, og at det var interessant å høre på.

    Forbilder

    3. november 2016
    Det finnes utallig med gode mennesker på denne kloden, og godt er det. På mange måter tror jeg at vi alle kan være forbilder for noen, og at vi også er der. Som mor for eksempel, så er du automatisk forbilde for dine barn, enten du vil det eller ikke. Mine forbilder finnes i alle samfunnslag og alle deler av verden, men i dette innlegget vil jeg gjerne sette fokus på mennesker som tør å være åpen om ting som er vanskelig. Og da tenker jeg spesielt på de som sliter psykisk, og som kanskje har en stor innflytelse på andre mennesker. Det skal mye til å være åpen om sykdommer og tilstander som samfunnet er konstruert til å se på som svakheter, og nettopp derfor er slike mennesker store forbilder for meg. Jeg vil rette en stor takk til deg som er åpen og som tør å dele, det betyr så utrolig mye for meg og for andre. Åpenhet bryter ned fordommer og stigmatisering, og åpenhet normaliserer lidelser som vi alle sannsynligvis kommer til å få kjennskap til en eller flere ganger i livet. Nå kommer en liste med noen mennesker som jeg ser på som forbilder, noen få av mange. Om du også har noen forbilder innenfor samme kategori er det veldig fint om du vil dele dem i kommentarfeltet.

    Andre som er med på utfordringen:

    Nadia • Carina • Marie • Luisa • Ingvild • Stine • June • June • Caroline • Martine • Milla • Kine • Lise Lotte • Elise • Angela

    Foto: Joel Overbeck.