Browsing Category:

Personlig

    Vanskelige tider

    19. mai 2017

    La meg være ærlig folkens, det går ikke så bra nå. Jeg har vært syk i over et halvt år, men den siste måneden har vært ekstrem. I dag har jeg 38,5 i feber, noe som er helt vanlig for meg nå for tiden. Det er veldig frustrerende og skummelt, og det går selvfølgelig veldig ut over livskvaliteten min. Jeg kan ikke gjøre så mye mer nå enn å stole på at legene vil finne ut av dette til slutt, og krysser alt jeg har for at det ikke er noe alvorlig. Fremover nå kan det bli litt stille fra meg her på bloggen fordi jeg må bli flinkere til å prioritere hvile. Så om det blir litt lite og uregelmessig blogging fremover, så vet dere hvorfor. Kryss fingrene for at dette snart snur. Love you, guys!

    Share:

    Status

    14. mai 2017
    • Om du følger meg på Instagram så har du kanskje sett at jeg har begynt å poste en del av diktene mine i det siste. Jeg har generelt begynt å skrive mer, og begynt å lese mer poesi. Det å skrive dikt har vist seg å ha en terapeutisk effekt for min del, og jeg skriver veldig ofte når jeg føler at livet er litt overveldende. Før var jeg redd for å dele diktene mine fordi jeg ikke ville bli misforstått og var usikker på om de var bra nok til å deles. Nå har jeg forlatt de disse følelsene så godt jeg kan, og tør å vise de sidene av meg selv som jeg ikke snakker så høyt om. Kanskje noen synes diktene mine er teite og enkle, men det får bare være. Rett og slett. Jeg skriver jo først og fremst fordi jeg liker det, og det hjelper meg.
    • Jeg er så dratt mellom to sider når det kommer til sosiale medier om dagen. På den ene siden synes jeg det er morsomt å se at bloggen, Snapchat-kontoen min og Instagram-kontoen min vokser og får respons. Jeg er opptatt av likes og kommentarer, antageligvis mye mer enn jeg liker å innrømme. Det er et lite rush å få oppmerksomhet, om jeg kan si det sånn? Og akkurat det skremmer meg veldig. Jeg liker ikke denne siden av meg selv, og jeg tror at det hemmer utviklingen min som menneske. På mange måter gjør sosiale medier meg rett og slett dummere, på andre måter lærer jeg mye nytt. Så dette er noe jeg føler jeg bør bruke litt tid på å finne ut av fremover. Jeg vet det er flere som tar seg pauser fra både sosiale medier og internett for tiden, og det gjør dem godt. Om jeg vil ta det steget vet jeg ikke, men jeg føler at jeg må gjøre noe. Enten kutte ned eller finne andre måter å håndtere sosiale medier på.
    • ESC-finalen gikk av staben i går, og jeg er superfornøyd med at Portugal, Bulgaria og Norge kom så bra ut av det. Det er virkelig årets høydepunkt, og jeg kommer til å ha mange av låtene på hjernen i ukene fremover.
    • Jeg er avhengig av nesespray. Igjen. Skikkelig også. Jeg hadde lovet meg selv at jeg aldri skulle bruke nesespray igjen, men så…
    • … har jeg vært innmari syk de siste ukene. Forkjølelse er noe jeg ikke får alt for ofte (bank i bordet), men mine forkjølelser varer som regel så voldsomt lenge når jeg først får dem. Kan gå flere måneder med snørr, guffe, tetthet, hosting og sår hals. Ikke digg. Denne gangen tror jeg også jeg har klart å pådra meg noe annet rart i tillegg, antageligvis et virus av noe slag. Jeg har flere dager vært fullstendig slått ut med feber og har nærmest ikke klart å røre på meg. Og jeg har hatt frysninger som jeg aldri har opplevd maken til. Å være iskald gjør faktisk veldig vondt. Så går det noen dager der jeg fungerer litt bedre, og så er det tilbake til feber og stillstand. Merkelige greier, men får bare ta tiden til hjelp. Håper jeg kan bli bedre snart, dette er ingen god tilstand å være i. Det er vel flere som er syk på denne tiden av året og, antar jeg?
    Share:

    Hva jeg har lært i det siste

    8. april 2017

    Dere som følger meg på Snapchat (@carrosverden) vet at jeg har hatt litt å tenke på den siste tiden. Jeg har ofte vært åpen på min Snapchat-konto om min psykiske helse og utfordringer den kan gi meg i hverdagen. Dette blir ikke satt pris på av alle mine følgere, og jeg har fått en del kommentarer som har vært vanskelig å forholde seg til. Kommentarene tar for seg meg som for destruktiv, at jeg er kjedelig å følge, at jeg kun snakker om psykisk helse og lignende. Flere sender meg meldinger om at jeg må holde meg unna sosiale medier når jeg har det vanskelig, anklager meg for å ikke ta vare på mine nærmeste, anklager meg for å ikke egentlig ha det så tungt når jeg klarer å dele det osv. Jeg fikk også en melding om at en venninnegjeng på fire hadde diskutert meg sammen, og kom frem til at ingen av dem egentlig ville følge meg mer. Fordi jeg var blitt så ensformig.

    Noen ganger tror jeg kanskje mange forventer at Snapchat skal være en ren underholdningskanal. Jeg er ikke sikker. Men en ting som er sikker er at jeg har vært alt for «flink» til å ta til meg disse meldingene, og har latt dem påvirke meg. Det har ført til at jeg har prøvd å opptre slik andre ønsker jeg skal opptre, ikke som det som faller naturlig for meg. Og sånn sett har jeg følt at mye jeg har lagt ut er kunstig, fordi jeg har vært så livredd for å gjøre feil. Selvfølgelig irriterer jeg meg grønn over at jeg, i en alder av snart 28 år, skal la andre herske sånn over meg. Men jeg skylder litt på hvor jeg er rent psykisk nå. Jeg vet at jeg, med det sykdomsbildet jeg innehar, vil ha mer problemer med dette enn mange andre. Likevel, jeg kunne ikke fortsette på den måten. Jeg måtte ta tak, enten ved å slette meg fra sosiale medier eller finne en måte å takle alt på. Disse tankene ble til disse ordene:

     

     

     

     

     

    Så nå har jeg begynt å blokkere folk da. Det er så utrolig skummelt der og da, men så uendelig befriende etterpå. At jeg slipper å forholde meg til dem mer, og bare rett og slett fjerner dem fra livet mitt. For hvorfor skal jeg bruke så vanvittig mye tid på det som uansett drar meg ned? Her er andre ting jeg har lært den siste tiden:

    Senke terskelen og forventningene

    Jeg trenger ikke prestere bra hele tiden, og det kan jeg like gjerne lære meg først som sist. Alt som legges ut i sosiale medier trenger ikke å være veldig godt gjennomtenkt, og det trenger ikke se perfekt ut. Dette gjelder på andre områder i livet og. Det er som regel ikke krise om jeg ikke klarer å si alt jeg ønsket på jobbintervjuet, om jeg ikke får god karakter på eksamen, om noen jeg liker ikke liker meg tilbake eller om jeg ikke klarer å gjøre det som jeg hadde tenkt. Om jeg senker forventingene mine til en film/bok/besøk eller whatever – da blir opplevelsen som regel alltid bedre enn jeg hadde trodd på forhånd. Husk at andre mennesker, de er bare mennesker. Akkurat som deg og meg. Uavhengig av om de tror de er bedre enn deg eller ikke.

    Gjøre det jeg gjør for min egen del

    Jeg har ofte gjort alt mulig for å please andre rundt meg, og har tilpasset meg til å være slik jeg tror det forventes at jeg skal være i enhver situasjon. Og jeg prøver virkelig å arbeide med dette, for det er virkelig både energitappende og tidskrevende. Hvorfor skal jeg snappe eller blogge eller snakke om noe som jeg tror andre vil høre, i stedet for det jeg faktisk vil dele selv? Det er litt komisk, men jeg leser ofte bøker kun fordi jeg tror andre vil jeg skal gjøre det. I stedet for å lese det som jeg synes er interessant, så leser jeg det jeg føler jeg bør lese. Og noen ganger er det positivt, spesielt siden det er en fordel å ha lest bestselgere i jobbsammenheng, men ærlig talt… Dette er ganske tåpelig av meg. Det samme gjelder det med å skrive. Jeg vil begynne å skrive det jeg har på hjertet, i stedet for det jeg tror andre vil lese. Om du også plages med dette så anbefaler jeg deg å lese dette.

    Være litt brutal og egoistisk

    Det har vært mange mennesker og situasjoner opp igjennom livet mitt som har holdt meg i et jerngrep. Jeg er jo ultra-mega-konfliktsky, og har nok som oftest avviket eller bøyet meg i stedet for å ta opp en kamp. Spesielt har jeg latt «venner» manipulere meg, og fått meg til å føle meg liten og verdiløs. Men jeg har innsett at jeg kun ødelegger meg selv ved å la være å si i fra når noe er ugreit. Noen ganger er det helt greit, og også helt nødvendig, å være litt brutal og egoistisk. Det kan være superskummelt å «slå opp med en venn», men jeg må tenke på hva jeg faktisk sitter igjen med. Jeg vil heller bruke tiden min på mennesker jeg lærer noe av, som får meg til å le og som er der for meg. Det har vist seg ganske tydelig hvem disse personene er etter jeg var åpen om min psykiske helse. Samme gjelder for min tid. Det er faktisk min tid, og jeg vil prioritere å bruke den på det som gir meg, min familie og mitt ekteskap noe positivt. Det er helt innafor å bruke lørdagen hjemme med en bok, i stedet for å dra på besøket du ble invitert i. Og det er helt innafor å be kun noen få venner på besøk, i stedet for alle du kjenner (fordi du er redd for å såre noen).

    Ikke ta meg selv så høytidelig

    Denne er vanskelig, dere! Men som overvektig, kristen, syk, skjeløyd og nordlending i dagens samfunn, så må jeg nesten bare legge den høytidelige hatten på hyllen. Ikke at jeg synes det er greit å dømme andre for hvordan de ser ut, hva de tror på eller hvor de kommer fra! Men om jeg skal ta til meg alt som sies, da kan jeg like gjerne grave meg selv ned. Litt humor kommer man utrolig langt med, og jeg trenger å øve på dette. Det meste folk sier mener de ingenting vondt med, og i stedet for å bli kjempelei meg eller fornærmet kan jeg heller si i fra på en ordentlig måte. Dessuten er det deilig å kunne le av seg selv.

    Stoppe å sammenligne meg med andre

    Jeg må bare innse at jeg ikke kommer til å bli Supermarie på Snapchat, like flink til å ta hverdagsbilder som Mariell, like flink med film som Stine, like morsom som Siri, like sjarmerende som Karen Anna, like flink til å tegne som Milla, like godt trent som Jørgine, like flink til å skrive som Johan Harstad, like tøff som Christine, like flink til å spille TV-spill som Lisa, like flink til å lese som Julie, like engasjert som Kristin eller like god å lage mat som Mia. Det går bare ikke. Så å prøve å etterligne dem på noe som helst vis er ikke nyttig for min utvikling. Jeg må være den jeg er, og det er godt nok. Den beste versjonen av Caroline, Caroline versjon to om du vil, ligger der inne et sted!

    Gi meg selv ros

    Jeg er ikke spesielt flink til å se hva jeg faktisk får til, og det tror jeg ikke at jeg er alene om. Delvis fordi vi lever i et samfunn regjert av Janteloven og fordi vi ofte er alt for flink å se feil. Men, har du det sort på hvitt. Jeg er kreativ, jeg er empatisk, jeg er flink å se løsninger og muligheter, jeg er lidenskapelig, jeg er nysgjerrig, jeg er engasjert og jeg tør å være åpen om det som er vanskelig. Og jeg skal bli flinkere å minne meg selv på alt jeg faktisk klarer, tross omstendighetene.

    Godta og akseptere meg selv

    Jeg har store problemer med å se på bilder og film av meg selv, hovedsakelig på grunn av at jeg skammer meg over at jeg er overvektig og at jeg skjeler. Og jeg er så lei av at det skal stoppe meg fra å gjøre det jeg liker. Jeg ser ut som jeg gjør, og det er ikke så mye å gjøre med det. Kanskje jeg en dag til og med kan like det jeg ser i speilet. Fordi det er en ganske kul person der inne, faktisk.

    Være glad for andres lykke

    Jeg tror ikke jeg er alene om å kjenne på misunnelse av og til? Håper i alle fall ikke det! Men fremover skal jeg arbeide med å virkelig kjenne på misunnelsen når den kommer, og ta tak i den. Det er viktig at jeg kan kjenne på glede over at andre lykkes eller gjør noe bra. Og også si det til dem, at de er råbra og inspirerer meg. Det å løfte andre når de inspirerer og gjør noe bra er noe både jeg og andre er alt for dårlig på, etter min mening.

    Dette ble en milelang avhandling, men det var det som måtte ut i dag. Tydeligvis! Ha ha. Nå skal jeg og Jørgen kjøre å kjøpe noe godt før vi drar utover på hytten til Jørgens familie. Der blir det brettspill, og en god dose latter regner jeg med. Håper du fikk noe ut av dette innlegget, og at du får en fin helg. Livet er et prosjekt vi ikke aner sluttdatoen på, så jeg kjenner det gjelder å gjøre det beste ut av det. Enten det beste er å ta det med ro, eller løpe maraton. Stay awesome, folks!

    PS: beklager om dere finner mange skrivefeil på bloggen min, jeg ser meg ofte blind på dem!

    Stillstand & Stagnasjon

    29. mars 2017

    Følelsen av å sitte fast er ikke behagelig. Den er lammende. Soundtracket til «Into the Wild» går på repeat. Låtene hjelper meg til å føle noe. Dagene mine er preget av uro og kav. Svimmelhet, og en kropp som ikke spiller på lag. Når sant skal si så tror jeg at kroppen min gjør så godt den kan. I det minste har jeg lært et nytt ord i dag, så da kan jeg krysse det av agendaen for kunnskapsløft. Visste du at ordet «lampefeber» betyr engstelse foran offentlig opptreden, eksamen eller lignende? Jeg liker det ordet. Det sier ganske mye, samtidig som det ikke er høylytt og dominerende.

    Jeg smiler og gråter om en annen. Livet er en fantastisk gave, og jeg er hovedpersonen i en gåtefull roman som er fylt av særegne og forbausende trekk. Mørke og lys blandes, skifter side og kan gjøre alt så underlig fortryllende eller så uendelig uholdbart. Ord er en eneste stor forundringspakke. Jeg skriver litt for tiden, mest poesi. Vil du høre noe jeg har skrevet?


    jeg liker ikke
    blodårer
    de minner meg
    om hat

    når sant
    skal sies
    var det
    ingen
    av oss
    som tok
    feil

    jeg kan ikke
    skrive dikt
    sa jeg

    jeg kan ikke
    lese dikt
    sa du

    kanskje livet
    savner noen
    å være
    sammen med

    du tror
    jeg er
    et regnestykke

    men
    en pluss en
    blir ikke
    alltid
    to

    noen ganger
    blir det
    minus
    ti


    Jeg drømmer litt om at jeg en dag kan få mulighet til å skrive min egen diktsamling, og kanskje gi den ut. Om så for egne penger. Det hadde vært en fin ting å ha. Nei, jeg kan ikke de grammatiske reglene for å skrive lyrikk. Men hvem bryr seg? Så lenge det gir meg en viss fornøyelse.

     Foto: Alyssa Kibiloski.