Browsing Category:

Personlig

    Litt om vennskap

    2. juni 2017

    Gog helg, alle mine herlige lesere! Håper dere får en herlig pinsehelg med mye glede og fine opplevelser. Selv skal jeg slappe mest mulig av kjenner jeg, og prøve å være ute mest mulig. Det regner her i Bergen, men det gjør ingenting. Det er bare deilig. Forresten, jeg må si tusen takk til de av dere som har begynt å følge meg på YouTube! Det gir meg motivasjon til å lage videoer, fordi da vet jeg at jeg har en liten heiagjeng der inne. Så tusen, tusen takk!

    Over til noe litt annet. Dere som følger meg på Snapchat så at jeg i dag har snakket litt om vennskap, et tema som for meg er ganske vanskelig å snakke om for å være ærlig. Og etter tilbakemeldingene jeg har fått i dag så ser jeg at dette er vanskelig for mange av oss. Hvor mange venner bør man ha? Hva er en god venn? Hva er en dårlig venn? Hva gjør man når man ikke har så mange venner, eller kanskje ingen? Hvorfor har noen mange venner og noen ikke? Hva skjer med vennskap når noen blir langvarig syk? Hvem stiller opp når man virkelig trenger det? Er det du som nesten alltid tar kontakt med dine venner, eller er likt fordelt? Eller kanskje du er den som nesten aldri tar kontakt? Hvordan bryter man kontakten med en venn som gjør at du føler deg dårlig? Er man mislykket som menneske om man har et lite nettverk?

    Personlig har jeg ikke så mange venner eller så stort nettverk, i alle fall om jeg skal sammenligne meg med de jeg kjenner. Det er delvis på grunn av at jeg har mistet mange venner og store deler av nettverket mitt de siste årene, blant annet på grunn av at jeg har flyttet fra alt og alle jeg kjente og fordi jeg er svært introvert og sjenert. Jeg har også store problemer med å la folk komme innpå meg, stole på andre og på å føle meg trygg (selvom jeg kan utstråle det motsatte). Jeg har svært få jeg føler jeg virkelig kan gå til når jeg har det vanskelig, og jeg er ikke alene. Det er egentlig en annen historie, poenget er at det ikke alltid er like lett for meg å snakke om dette med vennskap. Jeg kan ofte føle meg mislykket fordi jeg har et svært begrenset og lite nettverk. Samtidig har jeg forstått mer og mer at det er ikke noe å skamme seg over, og at det er mye bedre å ha noen få gode venner enn å ha mange som omtrent aldri bryr seg.

    Når jeg flyttet til Bergen i 2013 kjente jeg ikke en eneste person her, bortsett fra Jørgen selvfølgelig. Jeg var fremdeles student ved Høgskolen i Oslo, og uten jobb eller skole her i Bergen var det svært begrenset hvor jeg kunne møte nye folk. Det å skaffe seg nye venner skulle vise seg å bli hardt arbeid over flere år der jeg møtte mange nye folk gjennom internett. Jeg sitter nå igjen med en liten kjerne nye bekjentskaper som over tid har blitt det jeg vil kalle gode venner. Dere vet hvem dere er, og dere vet jeg elsker dere! Det er også spesielt godt å ha den kjernen nå som livet ikke alltid spiller på lag, og det å møte nye mennesker er uaktuelt.

    Vennskap er litt som et forhold, det må pleies for å kunne fungere. Det er viktig at det er en gjensidig relasjon, der begge deler både gir og tar. Og aller viktigst er der at vennskapet gir deg noe av verdi, og at du føler deg oppløftet sammen med de velger å tilbringe tiden din sammen med. Jeg har vært igjennom en del folk som jeg absolutt ikke hadde et sunt vennskapsforhold til, og der jeg kun følte meg liten og dum og tynget av dårlig samvittighet. Sånn skal det ikke være, og slikt bør man ta tak i før det går for langt. Ja, det er ubehagelig og kanskje vondt å ta tak i det – men helt nødvendig for din egne psykiske helse.

    Min oppfordring til deg i dag er å ta ekstra godt vare på vennene dine i sommer. Kanskje spesielt de som trenger litt ekstra oppmerksomhet (samtidig som du må passe på at du ikke blir hobby-psykolog eller søppeldunk). Kjenn etter hvem det er som du virkelig ønsker å investere i. Og som en siste oppfording, spesielt til meg selv, så kan vi kanskje prøve å åpne oss litt mer. Og tørre å spørre litt mer om hvordan andre har det.

    Share:

    Vanskelige tider

    19. mai 2017

    La meg være ærlig folkens, det går ikke så bra nå. Jeg har vært syk i over et halvt år, men den siste måneden har vært ekstrem. I dag har jeg 38,5 i feber, noe som er helt vanlig for meg nå for tiden. Det er veldig frustrerende og skummelt, og det går selvfølgelig veldig ut over livskvaliteten min. Jeg kan ikke gjøre så mye mer nå enn å stole på at legene vil finne ut av dette til slutt, og krysser alt jeg har for at det ikke er noe alvorlig. Fremover nå kan det bli litt stille fra meg her på bloggen fordi jeg må bli flinkere til å prioritere hvile. Så om det blir litt lite og uregelmessig blogging fremover, så vet dere hvorfor. Kryss fingrene for at dette snart snur. Love you, guys!

    Share:

    Status

    14. mai 2017
    • Om du følger meg på Instagram så har du kanskje sett at jeg har begynt å poste en del av diktene mine i det siste. Jeg har generelt begynt å skrive mer, og begynt å lese mer poesi. Det å skrive dikt har vist seg å ha en terapeutisk effekt for min del, og jeg skriver veldig ofte når jeg føler at livet er litt overveldende. Før var jeg redd for å dele diktene mine fordi jeg ikke ville bli misforstått og var usikker på om de var bra nok til å deles. Nå har jeg forlatt de disse følelsene så godt jeg kan, og tør å vise de sidene av meg selv som jeg ikke snakker så høyt om. Kanskje noen synes diktene mine er teite og enkle, men det får bare være. Rett og slett. Jeg skriver jo først og fremst fordi jeg liker det, og det hjelper meg.
    • Jeg er så dratt mellom to sider når det kommer til sosiale medier om dagen. På den ene siden synes jeg det er morsomt å se at bloggen, Snapchat-kontoen min og Instagram-kontoen min vokser og får respons. Jeg er opptatt av likes og kommentarer, antageligvis mye mer enn jeg liker å innrømme. Det er et lite rush å få oppmerksomhet, om jeg kan si det sånn? Og akkurat det skremmer meg veldig. Jeg liker ikke denne siden av meg selv, og jeg tror at det hemmer utviklingen min som menneske. På mange måter gjør sosiale medier meg rett og slett dummere, på andre måter lærer jeg mye nytt. Så dette er noe jeg føler jeg bør bruke litt tid på å finne ut av fremover. Jeg vet det er flere som tar seg pauser fra både sosiale medier og internett for tiden, og det gjør dem godt. Om jeg vil ta det steget vet jeg ikke, men jeg føler at jeg må gjøre noe. Enten kutte ned eller finne andre måter å håndtere sosiale medier på.
    • ESC-finalen gikk av staben i går, og jeg er superfornøyd med at Portugal, Bulgaria og Norge kom så bra ut av det. Det er virkelig årets høydepunkt, og jeg kommer til å ha mange av låtene på hjernen i ukene fremover.
    • Jeg er avhengig av nesespray. Igjen. Skikkelig også. Jeg hadde lovet meg selv at jeg aldri skulle bruke nesespray igjen, men så…
    • … har jeg vært innmari syk de siste ukene. Forkjølelse er noe jeg ikke får alt for ofte (bank i bordet), men mine forkjølelser varer som regel så voldsomt lenge når jeg først får dem. Kan gå flere måneder med snørr, guffe, tetthet, hosting og sår hals. Ikke digg. Denne gangen tror jeg også jeg har klart å pådra meg noe annet rart i tillegg, antageligvis et virus av noe slag. Jeg har flere dager vært fullstendig slått ut med feber og har nærmest ikke klart å røre på meg. Og jeg har hatt frysninger som jeg aldri har opplevd maken til. Å være iskald gjør faktisk veldig vondt. Så går det noen dager der jeg fungerer litt bedre, og så er det tilbake til feber og stillstand. Merkelige greier, men får bare ta tiden til hjelp. Håper jeg kan bli bedre snart, dette er ingen god tilstand å være i. Det er vel flere som er syk på denne tiden av året og, antar jeg?
    Share:

    Hva jeg har lært i det siste

    8. april 2017

    Dere som følger meg på Snapchat (@carrosverden) vet at jeg har hatt litt å tenke på den siste tiden. Jeg har ofte vært åpen på min Snapchat-konto om min psykiske helse og utfordringer den kan gi meg i hverdagen. Dette blir ikke satt pris på av alle mine følgere, og jeg har fått en del kommentarer som har vært vanskelig å forholde seg til. Kommentarene tar for seg meg som for destruktiv, at jeg er kjedelig å følge, at jeg kun snakker om psykisk helse og lignende. Flere sender meg meldinger om at jeg må holde meg unna sosiale medier når jeg har det vanskelig, anklager meg for å ikke ta vare på mine nærmeste, anklager meg for å ikke egentlig ha det så tungt når jeg klarer å dele det osv. Jeg fikk også en melding om at en venninnegjeng på fire hadde diskutert meg sammen, og kom frem til at ingen av dem egentlig ville følge meg mer. Fordi jeg var blitt så ensformig.

    Noen ganger tror jeg kanskje mange forventer at Snapchat skal være en ren underholdningskanal. Jeg er ikke sikker. Men en ting som er sikker er at jeg har vært alt for «flink» til å ta til meg disse meldingene, og har latt dem påvirke meg. Det har ført til at jeg har prøvd å opptre slik andre ønsker jeg skal opptre, ikke som det som faller naturlig for meg. Og sånn sett har jeg følt at mye jeg har lagt ut er kunstig, fordi jeg har vært så livredd for å gjøre feil. Selvfølgelig irriterer jeg meg grønn over at jeg, i en alder av snart 28 år, skal la andre herske sånn over meg. Men jeg skylder litt på hvor jeg er rent psykisk nå. Jeg vet at jeg, med det sykdomsbildet jeg innehar, vil ha mer problemer med dette enn mange andre. Likevel, jeg kunne ikke fortsette på den måten. Jeg måtte ta tak, enten ved å slette meg fra sosiale medier eller finne en måte å takle alt på. Disse tankene ble til disse ordene:

     

     

     

     

     

    Så nå har jeg begynt å blokkere folk da. Det er så utrolig skummelt der og da, men så uendelig befriende etterpå. At jeg slipper å forholde meg til dem mer, og bare rett og slett fjerner dem fra livet mitt. For hvorfor skal jeg bruke så vanvittig mye tid på det som uansett drar meg ned? Her er andre ting jeg har lært den siste tiden:

    Senke terskelen og forventningene

    Jeg trenger ikke prestere bra hele tiden, og det kan jeg like gjerne lære meg først som sist. Alt som legges ut i sosiale medier trenger ikke å være veldig godt gjennomtenkt, og det trenger ikke se perfekt ut. Dette gjelder på andre områder i livet og. Det er som regel ikke krise om jeg ikke klarer å si alt jeg ønsket på jobbintervjuet, om jeg ikke får god karakter på eksamen, om noen jeg liker ikke liker meg tilbake eller om jeg ikke klarer å gjøre det som jeg hadde tenkt. Om jeg senker forventingene mine til en film/bok/besøk eller whatever – da blir opplevelsen som regel alltid bedre enn jeg hadde trodd på forhånd. Husk at andre mennesker, de er bare mennesker. Akkurat som deg og meg. Uavhengig av om de tror de er bedre enn deg eller ikke.

    Gjøre det jeg gjør for min egen del

    Jeg har ofte gjort alt mulig for å please andre rundt meg, og har tilpasset meg til å være slik jeg tror det forventes at jeg skal være i enhver situasjon. Og jeg prøver virkelig å arbeide med dette, for det er virkelig både energitappende og tidskrevende. Hvorfor skal jeg snappe eller blogge eller snakke om noe som jeg tror andre vil høre, i stedet for det jeg faktisk vil dele selv? Det er litt komisk, men jeg leser ofte bøker kun fordi jeg tror andre vil jeg skal gjøre det. I stedet for å lese det som jeg synes er interessant, så leser jeg det jeg føler jeg bør lese. Og noen ganger er det positivt, spesielt siden det er en fordel å ha lest bestselgere i jobbsammenheng, men ærlig talt… Dette er ganske tåpelig av meg. Det samme gjelder det med å skrive. Jeg vil begynne å skrive det jeg har på hjertet, i stedet for det jeg tror andre vil lese. Om du også plages med dette så anbefaler jeg deg å lese dette.

    Være litt brutal og egoistisk

    Det har vært mange mennesker og situasjoner opp igjennom livet mitt som har holdt meg i et jerngrep. Jeg er jo ultra-mega-konfliktsky, og har nok som oftest avviket eller bøyet meg i stedet for å ta opp en kamp. Spesielt har jeg latt «venner» manipulere meg, og fått meg til å føle meg liten og verdiløs. Men jeg har innsett at jeg kun ødelegger meg selv ved å la være å si i fra når noe er ugreit. Noen ganger er det helt greit, og også helt nødvendig, å være litt brutal og egoistisk. Det kan være superskummelt å «slå opp med en venn», men jeg må tenke på hva jeg faktisk sitter igjen med. Jeg vil heller bruke tiden min på mennesker jeg lærer noe av, som får meg til å le og som er der for meg. Det har vist seg ganske tydelig hvem disse personene er etter jeg var åpen om min psykiske helse. Samme gjelder for min tid. Det er faktisk min tid, og jeg vil prioritere å bruke den på det som gir meg, min familie og mitt ekteskap noe positivt. Det er helt innafor å bruke lørdagen hjemme med en bok, i stedet for å dra på besøket du ble invitert i. Og det er helt innafor å be kun noen få venner på besøk, i stedet for alle du kjenner (fordi du er redd for å såre noen).

    Ikke ta meg selv så høytidelig

    Denne er vanskelig, dere! Men som overvektig, kristen, syk, skjeløyd og nordlending i dagens samfunn, så må jeg nesten bare legge den høytidelige hatten på hyllen. Ikke at jeg synes det er greit å dømme andre for hvordan de ser ut, hva de tror på eller hvor de kommer fra! Men om jeg skal ta til meg alt som sies, da kan jeg like gjerne grave meg selv ned. Litt humor kommer man utrolig langt med, og jeg trenger å øve på dette. Det meste folk sier mener de ingenting vondt med, og i stedet for å bli kjempelei meg eller fornærmet kan jeg heller si i fra på en ordentlig måte. Dessuten er det deilig å kunne le av seg selv.

    Stoppe å sammenligne meg med andre

    Jeg må bare innse at jeg ikke kommer til å bli Supermarie på Snapchat, like flink til å ta hverdagsbilder som Mariell, like flink med film som Stine, like morsom som Siri, like sjarmerende som Karen Anna, like flink til å tegne som Milla, like godt trent som Jørgine, like flink til å skrive som Johan Harstad, like tøff som Christine, like flink til å spille TV-spill som Lisa, like flink til å lese som Julie, like engasjert som Kristin eller like god å lage mat som Mia. Det går bare ikke. Så å prøve å etterligne dem på noe som helst vis er ikke nyttig for min utvikling. Jeg må være den jeg er, og det er godt nok. Den beste versjonen av Caroline, Caroline versjon to om du vil, ligger der inne et sted!

    Gi meg selv ros

    Jeg er ikke spesielt flink til å se hva jeg faktisk får til, og det tror jeg ikke at jeg er alene om. Delvis fordi vi lever i et samfunn regjert av Janteloven og fordi vi ofte er alt for flink å se feil. Men, har du det sort på hvitt. Jeg er kreativ, jeg er empatisk, jeg er flink å se løsninger og muligheter, jeg er lidenskapelig, jeg er nysgjerrig, jeg er engasjert og jeg tør å være åpen om det som er vanskelig. Og jeg skal bli flinkere å minne meg selv på alt jeg faktisk klarer, tross omstendighetene.

    Godta og akseptere meg selv

    Jeg har store problemer med å se på bilder og film av meg selv, hovedsakelig på grunn av at jeg skammer meg over at jeg er overvektig og at jeg skjeler. Og jeg er så lei av at det skal stoppe meg fra å gjøre det jeg liker. Jeg ser ut som jeg gjør, og det er ikke så mye å gjøre med det. Kanskje jeg en dag til og med kan like det jeg ser i speilet. Fordi det er en ganske kul person der inne, faktisk.

    Være glad for andres lykke

    Jeg tror ikke jeg er alene om å kjenne på misunnelse av og til? Håper i alle fall ikke det! Men fremover skal jeg arbeide med å virkelig kjenne på misunnelsen når den kommer, og ta tak i den. Det er viktig at jeg kan kjenne på glede over at andre lykkes eller gjør noe bra. Og også si det til dem, at de er råbra og inspirerer meg. Det å løfte andre når de inspirerer og gjør noe bra er noe både jeg og andre er alt for dårlig på, etter min mening.

    Dette ble en milelang avhandling, men det var det som måtte ut i dag. Tydeligvis! Ha ha. Nå skal jeg og Jørgen kjøre å kjøpe noe godt før vi drar utover på hytten til Jørgens familie. Der blir det brettspill, og en god dose latter regner jeg med. Håper du fikk noe ut av dette innlegget, og at du får en fin helg. Livet er et prosjekt vi ikke aner sluttdatoen på, så jeg kjenner det gjelder å gjøre det beste ut av det. Enten det beste er å ta det med ro, eller løpe maraton. Stay awesome, folks!

    PS: beklager om dere finner mange skrivefeil på bloggen min, jeg ser meg ofte blind på dem!