Browsing Category:

Personlig

    Hva jeg har lært i det siste

    8. april 2017

    Dere som følger meg på Snapchat (@carrosverden) vet at jeg har hatt litt å tenke på den siste tiden. Jeg har ofte vært åpen på min Snapchat-konto om min psykiske helse og utfordringer den kan gi meg i hverdagen. Dette blir ikke satt pris på av alle mine følgere, og jeg har fått en del kommentarer som har vært vanskelig å forholde seg til. Kommentarene tar for seg meg som for destruktiv, at jeg er kjedelig å følge, at jeg kun snakker om psykisk helse og lignende. Flere sender meg meldinger om at jeg må holde meg unna sosiale medier når jeg har det vanskelig, anklager meg for å ikke ta vare på mine nærmeste, anklager meg for å ikke egentlig ha det så tungt når jeg klarer å dele det osv. Jeg fikk også en melding om at en venninnegjeng på fire hadde diskutert meg sammen, og kom frem til at ingen av dem egentlig ville følge meg mer. Fordi jeg var blitt så ensformig.

    Noen ganger tror jeg kanskje mange forventer at Snapchat skal være en ren underholdningskanal. Jeg er ikke sikker. Men en ting som er sikker er at jeg har vært alt for «flink» til å ta til meg disse meldingene, og har latt dem påvirke meg. Det har ført til at jeg har prøvd å opptre slik andre ønsker jeg skal opptre, ikke som det som faller naturlig for meg. Og sånn sett har jeg følt at mye jeg har lagt ut er kunstig, fordi jeg har vært så livredd for å gjøre feil. Selvfølgelig irriterer jeg meg grønn over at jeg, i en alder av snart 28 år, skal la andre herske sånn over meg. Men jeg skylder litt på hvor jeg er rent psykisk nå. Jeg vet at jeg, med det sykdomsbildet jeg innehar, vil ha mer problemer med dette enn mange andre. Likevel, jeg kunne ikke fortsette på den måten. Jeg måtte ta tak, enten ved å slette meg fra sosiale medier eller finne en måte å takle alt på. Disse tankene ble til disse ordene:

     

     

     

     

     

    Så nå har jeg begynt å blokkere folk da. Det er så utrolig skummelt der og da, men så uendelig befriende etterpå. At jeg slipper å forholde meg til dem mer, og bare rett og slett fjerner dem fra livet mitt. For hvorfor skal jeg bruke så vanvittig mye tid på det som uansett drar meg ned? Her er andre ting jeg har lært den siste tiden:

    Senke terskelen og forventningene

    Jeg trenger ikke prestere bra hele tiden, og det kan jeg like gjerne lære meg først som sist. Alt som legges ut i sosiale medier trenger ikke å være veldig godt gjennomtenkt, og det trenger ikke se perfekt ut. Dette gjelder på andre områder i livet og. Det er som regel ikke krise om jeg ikke klarer å si alt jeg ønsket på jobbintervjuet, om jeg ikke får god karakter på eksamen, om noen jeg liker ikke liker meg tilbake eller om jeg ikke klarer å gjøre det som jeg hadde tenkt. Om jeg senker forventingene mine til en film/bok/besøk eller whatever – da blir opplevelsen som regel alltid bedre enn jeg hadde trodd på forhånd. Husk at andre mennesker, de er bare mennesker. Akkurat som deg og meg. Uavhengig av om de tror de er bedre enn deg eller ikke.

    Gjøre det jeg gjør for min egen del

    Jeg har ofte gjort alt mulig for å please andre rundt meg, og har tilpasset meg til å være slik jeg tror det forventes at jeg skal være i enhver situasjon. Og jeg prøver virkelig å arbeide med dette, for det er virkelig både energitappende og tidskrevende. Hvorfor skal jeg snappe eller blogge eller snakke om noe som jeg tror andre vil høre, i stedet for det jeg faktisk vil dele selv? Det er litt komisk, men jeg leser ofte bøker kun fordi jeg tror andre vil jeg skal gjøre det. I stedet for å lese det som jeg synes er interessant, så leser jeg det jeg føler jeg bør lese. Og noen ganger er det positivt, spesielt siden det er en fordel å ha lest bestselgere i jobbsammenheng, men ærlig talt… Dette er ganske tåpelig av meg. Det samme gjelder det med å skrive. Jeg vil begynne å skrive det jeg har på hjertet, i stedet for det jeg tror andre vil lese. Om du også plages med dette så anbefaler jeg deg å lese dette.

    Være litt brutal og egoistisk

    Det har vært mange mennesker og situasjoner opp igjennom livet mitt som har holdt meg i et jerngrep. Jeg er jo ultra-mega-konfliktsky, og har nok som oftest avviket eller bøyet meg i stedet for å ta opp en kamp. Spesielt har jeg latt «venner» manipulere meg, og fått meg til å føle meg liten og verdiløs. Men jeg har innsett at jeg kun ødelegger meg selv ved å la være å si i fra når noe er ugreit. Noen ganger er det helt greit, og også helt nødvendig, å være litt brutal og egoistisk. Det kan være superskummelt å «slå opp med en venn», men jeg må tenke på hva jeg faktisk sitter igjen med. Jeg vil heller bruke tiden min på mennesker jeg lærer noe av, som får meg til å le og som er der for meg. Det har vist seg ganske tydelig hvem disse personene er etter jeg var åpen om min psykiske helse. Samme gjelder for min tid. Det er faktisk min tid, og jeg vil prioritere å bruke den på det som gir meg, min familie og mitt ekteskap noe positivt. Det er helt innafor å bruke lørdagen hjemme med en bok, i stedet for å dra på besøket du ble invitert i. Og det er helt innafor å be kun noen få venner på besøk, i stedet for alle du kjenner (fordi du er redd for å såre noen).

    Ikke ta meg selv så høytidelig

    Denne er vanskelig, dere! Men som overvektig, kristen, syk, skjeløyd og nordlending i dagens samfunn, så må jeg nesten bare legge den høytidelige hatten på hyllen. Ikke at jeg synes det er greit å dømme andre for hvordan de ser ut, hva de tror på eller hvor de kommer fra! Men om jeg skal ta til meg alt som sies, da kan jeg like gjerne grave meg selv ned. Litt humor kommer man utrolig langt med, og jeg trenger å øve på dette. Det meste folk sier mener de ingenting vondt med, og i stedet for å bli kjempelei meg eller fornærmet kan jeg heller si i fra på en ordentlig måte. Dessuten er det deilig å kunne le av seg selv.

    Stoppe å sammenligne meg med andre

    Jeg må bare innse at jeg ikke kommer til å bli Supermarie på Snapchat, like flink til å ta hverdagsbilder som Mariell, like flink med film som Stine, like morsom som Siri, like sjarmerende som Karen Anna, like flink til å tegne som Milla, like godt trent som Jørgine, like flink til å skrive som Johan Harstad, like tøff som Christine, like flink til å spille TV-spill som Lisa, like flink til å lese som Julie, like engasjert som Kristin eller like god å lage mat som Mia. Det går bare ikke. Så å prøve å etterligne dem på noe som helst vis er ikke nyttig for min utvikling. Jeg må være den jeg er, og det er godt nok. Den beste versjonen av Caroline, Caroline versjon to om du vil, ligger der inne et sted!

    Gi meg selv ros

    Jeg er ikke spesielt flink til å se hva jeg faktisk får til, og det tror jeg ikke at jeg er alene om. Delvis fordi vi lever i et samfunn regjert av Janteloven og fordi vi ofte er alt for flink å se feil. Men, har du det sort på hvitt. Jeg er kreativ, jeg er empatisk, jeg er flink å se løsninger og muligheter, jeg er lidenskapelig, jeg er nysgjerrig, jeg er engasjert og jeg tør å være åpen om det som er vanskelig. Og jeg skal bli flinkere å minne meg selv på alt jeg faktisk klarer, tross omstendighetene.

    Godta og akseptere meg selv

    Jeg har store problemer med å se på bilder og film av meg selv, hovedsakelig på grunn av at jeg skammer meg over at jeg er overvektig og at jeg skjeler. Og jeg er så lei av at det skal stoppe meg fra å gjøre det jeg liker. Jeg ser ut som jeg gjør, og det er ikke så mye å gjøre med det. Kanskje jeg en dag til og med kan like det jeg ser i speilet. Fordi det er en ganske kul person der inne, faktisk.

    Være glad for andres lykke

    Jeg tror ikke jeg er alene om å kjenne på misunnelse av og til? Håper i alle fall ikke det! Men fremover skal jeg arbeide med å virkelig kjenne på misunnelsen når den kommer, og ta tak i den. Det er viktig at jeg kan kjenne på glede over at andre lykkes eller gjør noe bra. Og også si det til dem, at de er råbra og inspirerer meg. Det å løfte andre når de inspirerer og gjør noe bra er noe både jeg og andre er alt for dårlig på, etter min mening.

    Dette ble en milelang avhandling, men det var det som måtte ut i dag. Tydeligvis! Ha ha. Nå skal jeg og Jørgen kjøre å kjøpe noe godt før vi drar utover på hytten til Jørgens familie. Der blir det brettspill, og en god dose latter regner jeg med. Håper du fikk noe ut av dette innlegget, og at du får en fin helg. Livet er et prosjekt vi ikke aner sluttdatoen på, så jeg kjenner det gjelder å gjøre det beste ut av det. Enten det beste er å ta det med ro, eller løpe maraton. Stay awesome, folks!

    PS: beklager om dere finner mange skrivefeil på bloggen min, jeg ser meg ofte blind på dem!

    Stillstand & Stagnasjon

    29. mars 2017

    Følelsen av å sitte fast er ikke behagelig. Den er lammende. Soundtracket til «Into the Wild» går på repeat. Låtene hjelper meg til å føle noe. Dagene mine er preget av uro og kav. Svimmelhet, og en kropp som ikke spiller på lag. Når sant skal si så tror jeg at kroppen min gjør så godt den kan. I det minste har jeg lært et nytt ord i dag, så da kan jeg krysse det av agendaen for kunnskapsløft. Visste du at ordet «lampefeber» betyr engstelse foran offentlig opptreden, eksamen eller lignende? Jeg liker det ordet. Det sier ganske mye, samtidig som det ikke er høylytt og dominerende.

    Jeg smiler og gråter om en annen. Livet er en fantastisk gave, og jeg er hovedpersonen i en gåtefull roman som er fylt av særegne og forbausende trekk. Mørke og lys blandes, skifter side og kan gjøre alt så underlig fortryllende eller så uendelig uholdbart. Ord er en eneste stor forundringspakke. Jeg skriver litt for tiden, mest poesi. Vil du høre noe jeg har skrevet?


    jeg liker ikke
    blodårer
    de minner meg
    om hat

    når sant
    skal sies
    var det
    ingen
    av oss
    som tok
    feil

    jeg kan ikke
    skrive dikt
    sa jeg

    jeg kan ikke
    lese dikt
    sa du

    kanskje livet
    savner noen
    å være
    sammen med

    du tror
    jeg er
    et regnestykke

    men
    en pluss en
    blir ikke
    alltid
    to

    noen ganger
    blir det
    minus
    ti


    Jeg drømmer litt om at jeg en dag kan få mulighet til å skrive min egen diktsamling, og kanskje gi den ut. Om så for egne penger. Det hadde vært en fin ting å ha. Nei, jeg kan ikke de grammatiske reglene for å skrive lyrikk. Men hvem bryr seg? Så lenge det gir meg en viss fornøyelse.

     Foto: Alyssa Kibiloski.

    Dagbok #13

    19. mars 2017

    Det snør og regner, vekselsvis og stille. Det er søndag og dødtid og spente muskler. Jørgen støvsuger oppe på soverommet og katten ser opp mot taket med store og bekymrede øyne. «Slapp av, lille venn, det er ikke farlig». Stuen lukter grønnsåpe, og den er kjølig som følge av all gjennomluftingen. Jeg har en stor kopp med grønn eple-te på bordet. Det er fancy perle-te, små perler som utvider seg til store blader nedi koppen. Jeg fikk den i julegave av en venninne, og har sjeldent vært mer glad for en gave.

    Det forundrer meg stadig hvordan livet alltid har noen sitroner på lur. Sitroner som jeg får midt i bakhodet, når jeg minst venter det. Akkurat i det øyeblikket der jeg tenker at nå, nå har jeg opprettet en viss kontroll. For livet er kontroll et fremmedord. Et frastøtende ord. For mye kontroll er forutsigbart og kjedelig. Det er viktig at følelsene får kjørt seg mest mulig. Noen ganger lurer jeg på om livet har en plan om å gjøre meg superresistent, og at risken er at jeg kan forsvinne i forsøket. Jeg krysser fingrene for at jeg holder løpet ut.

    Foto: Ryan Graybill.

    Share:

    Hva feiler det deg egentlig?

    16. mars 2017

    Jeg vet ikke hvordan jeg skal skrive dette innlegget, og egentlig vet jeg heller ikke helt hvorfor. Bare tanken på alt dette gjør at hjertet slår ekstra hardt og musklene spenner seg. Men jeg tror, og vet, at det er flere som lurer på hva som egentlig foregår med meg. Og dere, det er veldig vanskelig å svare på. Helt ærlig forstår jeg bare en brøkdel av det selv, og arbeider hardt hver dag for å forstå mer slik at jeg kan komme meg fremover.

    Men min hverdag er mye preget av generalisert angst, panikkangst, depresjon og hypotyreose/lavt stoffskifte. Det er innmari vondt å skrive det, og jeg hater intenst å snakke om det når jeg møter venner eller familie. Ubehaget ved å ha disse «båsene» å bli plassert inn i er veldig sterkt. Men det er realiteten, som den er akkurat nå. Jeg opplever at mange synes det er rart, at de ikke ser på meg som en person med mye angst eller depresjon. Vel, det er fordi jeg prøver med alt jeg har å skjule det når jeg er sammen med folk. Jeg prøver til og med veldig hardt å skjule det for meg selv.

    Det er hardt å innse at man er syk, og mange nekter å forholde seg til det. Jeg har erfart at å kjempe i mot, som jeg har gjort i så mange år (og til en viss grad enda gjør), hindrer bedring og i mange tilfeller forverrer situasjonen. Det er vanskelig å behandle en sykdom man nekter for at man har. Ingen vil være syke, og om man skulle vært så uheldig å bli syk så vil man gjerne få en sykdom som det finnes klar behandling for. Som man vet fungerer.

    Jeg arbeider hver dag med å akseptere den situasjonen jeg er i, for det er vanskelig. Mitt bilde av meg selv er en person som enten arbeider eller studerer hardt for å oppnå gode resultater. Som gjerne arbeider frivillig utenom arbeidsplassen, og som også har mange egne prosjekter. Som har tid til å ta skikkelig vare på relasjonene mine til familie og venner. Som liker å ha det ryddig og rent hjemme, som leser mange bøker og som gjerne trener regelmessig. Disse tingene er helt fullstendig uoppnåelig nå, og det er et hardt slag i magen å innrømme det for meg selv. Det er litt som å sitte i et låst bur. Og i stedet for å lete etter løsninger for å komme seg ut, så sitter man kun og river i buret. Jeg vet ikke om det gir noen mening for noen av dere?

    Alt i livet er mer sammensatt enn vi tror, det er det eneste jeg vet helt sikkert akkurat nå. Det er ikke sikkert at du er kun psykisk syk eller fysisk syk, mest sannsynlig er du begge deler. Fysisk og psykisk helse er to sider av samme sak. Alt henger sammen, og glir over i hverandre. Hodepine kan være forårsaket av stress, stress kan være forårsaket av hodepine. Tanker har mer påvirkningskraft på kroppen enn jeg tror mange forstår. Psykisk helse er et enormt stort felt, og det er ekstremt vanskelig å forstå hvordan det er å ha en psykisk lidelse uten å ha opplevd litt av det selv.

    Før jeg ble ordentlig syk irriterte jeg meg over at folk ikke bare kunne ta seg sammen. Tenke litt mer løsning, se realistisk på livet og ha en mer positiv holdning. For meg var det helt unødvendig at noen hele tiden skulle se mørkt på alt, og at de ikke så hvor belastende det var for de rundt når alt bare var negativt. Derfor kan jeg forstå at flere jeg kjenner tenker litt sånn om meg, og at det kan være lett å be meg ta meg litt sammen. De vet ikke bedre, rett og slett. De prøver fortvilet å hjelpe, men i realiteten gjør de alt verre. De er med på å mate de tankene jeg, som psykisk syk, allerede har om meg selv; at jeg er svak, verdiløs, udugelig, lat, dum og forkastelig. At om jeg bare kunne tatt meg litt sammen så ville alt blitt bedre. Men så klarer jeg ikke å ta meg sammen, jeg frarøves kontrollen over mitt eget liv.

    Å bagatellisere psykisk sykdom som noe man kan styre selv er veldig skummelt. Jeg opplever at mange ikke forstår at ved psykisk sykdom kan man mangle viktige stoffer i hjernen og kroppen, eller ha ubalanse mellom og/eller i disse stoffene. For eksempel stoffer som serotoninnoradrenalin og dopamin.

    En psykisk syk person vil ha like liten mulighet for å ta seg sammen som en pasient med hjerteinfarkt. Psykiske lidelser er ikke noe den enkelte bestemmer seg for, det er ikke et fritt valg. Den deprimerte og den schizofrene ønsker stort sett å ha et lykkelig liv, som alle andre. Det finnes alltid en årsak til psykiske lidelser som pasientene ikke har kontroll over, selv om den kan være ukjent og kompleks. Biologiske årsaker knyttet til hjernen, i kombinasjon med risikofaktorer knytte til livsstil og miljø, er alltid den bakenforliggende sykdomsmekanismen. Det er like mye genetikk, signalstoffer og fysiske strukturendringer knyttet til psykisk sykdom som fysisk sykdom. Likevel tviholder vi på et utdatert skille mellom de sykdommene som inntreffer i hjernen. Psykiatrien er moden for et paradigmeskifte. Kilde: Kaveh Halland Rashidi i NRK Ytring

    Jeg har troen på at jeg en dag skal bli frisk. Jeg vet at det må finnes noen nøkler noen plasser, til å komme seg ut av buret. Og jeg tror det også er veldig viktig at jeg påpeker at livet med psykisk sykdom ikke er sort eller hvitt. Jeg har mange lysglimt og gleder i livet mitt, jeg kan også føle meg lykkelig. Det er bare at de dype dalene er ekstra langt nede når de kommer, og jeg blir veldig redd og sliten av ting som kanskje andre ikke tenker så mye over. Jeg vet at det ikke er min feil, selvom det er lett for meg å tenke at jeg er skyld i alt vondt som skjer rundt meg. Jeg vet at det er en sykdom, og at jeg dessverre var en av de uheldige som fikk den. Nesten annenhver kvinne og hver tredje mann blir en eller annen gang deprimerte. På tross av dette, vil de fleste ikke forstå hva som har skjedd når depresjonen først har satt inn. For mange av oss, er psykisk sykdom noe man ikke snakker om. Derfor søker de fleste hjelp for sent, og dette er noe jeg ønsker å være med på forebygge.