Browsing Category:

Dagbok

    Dagbok #13

    19. mars 2017

    Det snør og regner, vekselsvis og stille. Det er søndag og dødtid og spente muskler. Jørgen støvsuger oppe på soverommet og katten ser opp mot taket med store og bekymrede øyne. «Slapp av, lille venn, det er ikke farlig». Stuen lukter grønnsåpe, og den er kjølig som følge av all gjennomluftingen. Jeg har en stor kopp med grønn eple-te på bordet. Det er fancy perle-te, små perler som utvider seg til store blader nedi koppen. Jeg fikk den i julegave av en venninne, og har sjeldent vært mer glad for en gave.

    Det forundrer meg stadig hvordan livet alltid har noen sitroner på lur. Sitroner som jeg får midt i bakhodet, når jeg minst venter det. Akkurat i det øyeblikket der jeg tenker at nå, nå har jeg opprettet en viss kontroll. For livet er kontroll et fremmedord. Et frastøtende ord. For mye kontroll er forutsigbart og kjedelig. Det er viktig at følelsene får kjørt seg mest mulig. Noen ganger lurer jeg på om livet har en plan om å gjøre meg superresistent, og at risken er at jeg kan forsvinne i forsøket. Jeg krysser fingrene for at jeg holder løpet ut.

    Foto: Ryan Graybill.

    Share:

    Dagbok #12

    4. mars 2017

    Plutselig ble det mars, og jeg har allerede fått årets fregner. Bergen flotter seg i solskinn for tiden, og vi har brukt dagen på å være lit kulturelle. Sammen med noen gode venner dro vi en tur til Troldhagen, Edvard Grieg sitt hjem. Etter det var vi en tur innom en stavkirke, så jeg kan krysse det av bucketlisten min. Bilder kommer snart, i et eget innlegg. Jeg liker å benytte helgene til å oppleve litt, spesielt noe som har med naturen eller kultur å gjøre. Da kan man synke ned i sofaen etterpå med god samvittighet.

    Den siste tiden har vært preget av at jeg på en merkelig måte har fått mer energi, samtidig som jeg har hatt perioder der jeg har vært forferdelig sliten. Det er en rar kombinasjon. Livet mitt virker å ha gått inn i et slags ventestadie, så det gjelder å ha god tålmodighet for tiden. Ett steg frem, to tilbake, tre steg frem, ett tilbake osv. Jeg er uansett umåtelig takknemlig for at jeg er på et litt bedre sted enn for noen måneder siden, og håper så inderlig det vil vare. Slike ting har lurt meg mang en gang før, så jeg prøver å roe ned og tenke at det er viktigere å gå forsiktig enn å løpe utenfor et stup.

    Foto: rawpixel.com.

    Share:

    Dagbok #11

    15. februar 2017

    Sjelen min er delt for tiden. Delt mellom å ha tusen tanker som vil ut, til å ikke ha verktøyene til å fortelle dem. Det har hendt så mye at jeg kan stemple «ferdig» i pannen. Jeg har stått stille for lenge, så jeg har måtte gjort mange ubehagelige valg. Nødvendige, men svært ubehagelige. Og i tillegg, oppå alt annet, måtte jeg på mammografi i dag på grunn av en kul i brystet. Jeg har gruet meg til den timen så lenge. Tanken på kreft har vært så utrolig lammende, men jeg fikk heldigvis vite at det var ingenting galt å finne. Og i gleden og lettelsen fant jeg også en enorm stor sorg. For jeg har i løpet av den siste uken blitt kjent med et fantastisk menneske, og hun har brystkreft. Kreften skal ta livet hennes, før eller senere. Og hun er et av de vakreste menneskene jeg har snakket med, så uendelig klok og god. Det er så urettferdig at en så vakker sjel skal ha det så vondt. Og det er så tilfeldig hvem av oss som trekker det lange strået, og hvem som trekker det korte.

    Foto: Tim Gouw.

    Share:

    Dagbok #10

    20. januar 2017

    Jeg gjør det jeg kan, og jeg forsøker å gjøre det på en tilfredsstillende måte. Spiser næringsrikt, er i aktivitet og alt det som følger. Forsøker å ikke tenke for mye, prøver å bruke energien min på å distrahere meg selv. Prøver å være en pliktoppfyllende borger. Leser miserabel litteratur og merkverdig litteratur. Smiler, er tilstedeværende og oppmerksom. Trekker pusten dypt og lar de provoserende refleksjonene flyte forbi. Frigjør terrenget som okkuperer hjernen så alt for ofte. Jeg funderer på hva som har hendt i livslinjen min, hvor jeg skulle ha tråkket annerledes. Tatt en annen vei. Og finner alt for mange alternative ruter.

    Den siste tiden har jeg begynt å nøle på meg selv. På et eksistensielt plan. I natt var det som om jeg tok noen skritt utenfor meg selv, og jeg ble sittende igjen med flere spørsmål enn svar. Hva er det jeg har holdt på med den siste tiden? Hvem er det jeg har blitt? Og liker jeg egentlig denne personen jeg prøver så hardt å bli? Det virker som jeg forsøker hardt å være noen jeg egentlig ikke ønsker å være. Jeg gav samfunnet og alt en liten finger der i mørket på soverommet. Jeg blir så kraftløs av folks besettelse av makt, berømmelse og behov for å bli sett. Og av at jeg selv blir beveget av dette presset. Mang en gang finner jeg meg selv som en vandrende hykler. Jeg kan si at jeg ikke bryr meg om å bli sett, om å bli anerkjent – men det er vel nettopp det jeg ofte er? Det er det jeg tror er riktig, at det er betydningsfullt å bli lagt merke til.

    Jeg kjenner det stiger opp et sinne i meg når jeg tenker for mye på dette. Og jeg hater at vi prøver å være så like, og forsøker å forkle det som individualisme. Vi ønsker å fremstå som unike, men i realiteten er vi alle likeartet. Mer eller mindre. Fordi vi er styrt av krefter som vi ikke er forstandig nok til å oppdage. Krefter som vi ikke makter å kjempe mot. Jeg kan snakke for meg selv.

    Foto: Goran Vučićević.

    Share:

    Dagbok #9

    18. januar 2017

    Jeg er lei av å stå fast, og jeg er lei av meg selv og gamle tankemønstre. Det er på tide å tenke litt nytt. Jeg har tenkt å gjøre noe fremover som er veldig skummelt, bare tanken gjør meg kvalm. Men jeg tror det er nødvendig at jeg presser meg selv enda mer, selvom jeg har dager med mye smerter. Jeg har fått en formening om at jeg kanskje tåler smerter bedre om jeg presser meg lenger, selvom de er der. At jeg tør å gå ut selvom det er en fare for at jeg skal gå i bakken. Selvom det er veldig ubehagelig og vondt.

    Jeg føler det er viktig at jeg gjør alt jeg kan for å få det livet jeg ønsker. Nå er planen min å være fysisk aktiv i 30 minutter hver dag, arbeide i bokhandelen så ofte jeg kan, spise regelmessig, ha en jevn døgnrytme og være sosial. Det kan ikke skade, kan det? Jeg har ofte lyst å banke hodet i veggen og si at jeg må skjerpe meg. Men «tough love» har jeg aldri respondert godt på. Jeg trenger kjærlighet og oppmuntring. Og jeg har forstått at det er viktig at også jeg er en bidragsyter der.

    Share: