Browsing Category:

Psykisk helse

    Kronikk om barn av psykisk syke

    1. februar 2017

    I dag har følelsene virkelig fått kjøre seg her hos meg. Og det toppet seg litt når jeg leste Ingvild sin kronikk “Innovervendt ungdomsopprør». Jeg kjenner Ingvild litt gjennom blogg og brevveksling, og jeg synes hun er en forfriskende og bra jente. Men jeg må si at akkurat når det kommer til dette så er vi svært uenig, og jeg ble rett og slett litt lei meg av å lese innlegget hennes. Akkurat nå har jeg ikke kapasitet til å skrive et skikkelig motsvar, selvom det er intensjonen min etterhvert. Jeg har i midlertid fått en av mine følgere til å skrive litt. Hun er utrolig flink å skrive, og har et sterkt budskap som jeg synes det er viktig at deles. Derfor gir jeg ordet til henne i denne omgang, og takker henne for at hun vil gjesteblogge hos meg!

    •••

    “Ingvild Hegge Eriksen spør i sin kronikk “Innovervendt ungdomsopprør», om ikke åpenheten rundt psykisk helse har gått over stokk og stein. Nei, vil jeg svare. I løpet av mine snart 30 år på jorden, har jeg ikke hatt én eneste dag som ikke har vært preget av manglende åpenhet rundt psykisk helse.

    Jeg tilhører en taus gruppe, nemlig voksne barn av psykisk syke. Mitt ønske er å ta til motmæle når jeg hører spørsmål som dette, problemet er bare at valget om åpenhet er ikke mitt. Hvis jeg står frem med navn og forteller, forteller jeg på vegne av mennesker som ikke ønsker å bli avslørt. Som ikke ønsker eller tør å bli sett. Derfor skriver jeg dette innlegget anonymt.

    Åpenhet på egne vegne koster. En risikerer å bli motsagt. En risikerer å ikke bli forstått. “Innovervendt ungdomsopprør” er et kroneksempel på manglende forståelse. For er det ikke bare å ta seg litt sammen? Skjerpe seg litt? Eller skal man fortsette å være den sinnsykt irriterende personen med alle sine greier, som må minne de andre om problemet sitt? Være den trendy personen som har fått en psykisk sykdom, som må gå hjem tidlig, og som andre må ta hensyn til? Allerede er dette en kostnad som er for stor for mange å bære, for det å bli møtt med slike spørsmål er utmattende. Åpenhet på andres vegne koster langt mer. Vi som er barn av psykisk syke har stort sett lært oss å tie stille. Våre behov kommer i beste fall i andre rekke, i verste fall er det ikke plass til dem i det hele tatt. Vi er vant til å tie, og vi har sett de mulige konsekvensene av å ikke ta hensyn. Vi har sett hvor galt det kan gå, selv når alle hensyn er tatt. Å delta i en offentlig debatt for å dele erfaringer fra våre liv, vil bety at vi må utlevere noen som ikke ønsker å bli utlevert, og konsekvensene kan i verste fall være fatale. Vi kjenner på det, vi som har lært oss å høre på en ordløs telefonsamtale om mor eller far er oppe eller nede, suicidal eller psykotisk. Vi stoler ikke på ord, for det er så lett å lyve. Men stemmeleie og pustefrekvens lyver ikke, og vi vet i løpet av sekunder om det er en sånn dag hvor man ringer legevakta. Vi vet om vi må ringe nå, eller om vi kan vente til i morgen.

    Foreldrene våre hadde ikke noe behov for å legge ut om sine psykiske problemer. Det betyr derimot ikke at de ikke hadde dårlige dager” skriver Hegge Eriksen. Og hun er ikke alene om å tenke dette. Alt var mye bedre før, da det ikke var “in” å være psykisk syk. På den tiden het det å være gal, og psyken hadde ikke noen egen helse. Mine foreldre hadde kanskje ikke behov for å legge ut som sine psykiske problemer. For de lot jo være, lenge. Jeg tror ikke det var manglende behov som var grunnen til det, men heller frykten og skammen. Redselen for å bli avslørt, redselen for at noen skal vite at du er syk “i hodet”.

    Når du er psykisk syk, og ikke vil hjelpes fordi du er redd for at noen skal oppdage at du er syk, blir du sykere. Det blir de lojales oppgave å prøve å skjule behovet for hjelp, åpenheten kjennes umulig. Heldigvis for tausheten, er barn de mest lojale allierte man kan ha. De vil som regel gjøre alt i deres makt for å få høre at de er gode nok. Og for å være gode nok, må de være glade nok – og passe på at ingenting truer tausheten. Nedstemthet eller irritasjon kan vekke mistenksomhet, og med mistenksomhet kommer spørsmål.

    Ingen må få vite, sier disse psykisk syke foreldrene. Og barna holder tett. Åpenhet er skremmende, og der andre barn er redde for Hufsa, er barn av psykisk syke ofte redde for spørsmål. Med åpenheten kan fastlegen banke på døra. Med åpenheten kan skolen stille spørsmål. Med åpenheten kommer psykiatrien, diagnoser, behandling og medisiner. Og barnevernet.

    For å si det på en annen måte, åpenhet er det eneste som kan hjelpe. Åpenhet bak en skjerm løser ikke alle problemer, men for mange av oss er dette den formen for åpenhet vi kan velge. Og vi som ikke kan tale selv, må inntil videre nøye oss med andres åpenhet, og håpe at det er det som skal til for at historien ikke skal gjenta seg.

    Selvfølgelig kan åpenhet også være irriterende, men det er mange der ute som trenger den. Vi må ta de små stegene i riktig retning, istedenfor å storme baklengs inn i framtida. Tør å løfte blikket litt, og vær med på å hylle åpenheten istedenfor å irritere deg over den.”

    Featured Video Play Icon

    Video om terapi m.m.

    11. november 2016

    Her om dagen hadde jeg en liten Q&A på Snapchat (følg meg gjerne, jeg heter carrosverden der). Det var svært mange som lurte på dette med å gå i terapi, og jeg prøvde å svare så godt jeg kunne. Noen ønsket også at jeg skulle legge videoen på bloggen, så her kommer den. Håper den kan hjelpe noen av dere, og at det var interessant å høre på.

    Forbilder

    3. november 2016
    Det finnes utallig med gode mennesker på denne kloden, og godt er det. På mange måter tror jeg at vi alle kan være forbilder for noen, og at vi også er der. Som mor for eksempel, så er du automatisk forbilde for dine barn, enten du vil det eller ikke. Mine forbilder finnes i alle samfunnslag og alle deler av verden, men i dette innlegget vil jeg gjerne sette fokus på mennesker som tør å være åpen om ting som er vanskelig. Og da tenker jeg spesielt på de som sliter psykisk, og som kanskje har en stor innflytelse på andre mennesker. Det skal mye til å være åpen om sykdommer og tilstander som samfunnet er konstruert til å se på som svakheter, og nettopp derfor er slike mennesker store forbilder for meg. Jeg vil rette en stor takk til deg som er åpen og som tør å dele, det betyr så utrolig mye for meg og for andre. Åpenhet bryter ned fordommer og stigmatisering, og åpenhet normaliserer lidelser som vi alle sannsynligvis kommer til å få kjennskap til en eller flere ganger i livet. Nå kommer en liste med noen mennesker som jeg ser på som forbilder, noen få av mange. Om du også har noen forbilder innenfor samme kategori er det veldig fint om du vil dele dem i kommentarfeltet.

    Andre som er med på utfordringen:

    Nadia • Carina • Marie • Luisa • Ingvild • Stine • June • June • Caroline • Martine • Milla • Kine • Lise Lotte • Elise • Angela

    Foto: Joel Overbeck.

    Når man mister lysten og gleden

    29. september 2016
    Det er en ting som tydelig kjennetegner depresjon og angst, og det er når man mister lysten og gleden. Den delen av psykisk sykdom er kanskje noe ikke alle tenker over, men som ofte kan være det første tegnet på at man har en psykisk lidelse. Personlig har jeg flere ting jeg tidligere virkelig har elsket, men som jeg har mistet fullstendig lysten til når jeg er syk. Ting som definerer meg som person, og som dermed gjør at man føler at man har mistet seg selv og all lyst og glede.

    Jeg vil gjerne sitere litt fra denne bloggeren, for hun beskriver det så godt:

    Et hovedkjennetegn på depresjon er et deprimert humør ute av proporsjoner til enhver sak – altså, det er ikke en spesifikk årsak til at du har et såkalt «deprimert humør» – du bare har det. Et gjennomgående symptom er mangel på interesse i alt i livet – anhedoni. Anhedoni er at du ikke er kapabel til å føle glede av ting du vanligvis får glede av, ofte en følelse av tomhet. Du mister lysten til å gjøre noe som helst – sosial omgang frister ikke, du får ikke glede av en god film, trening, hobbyer – alt mister mening. Det skjer en endring i appetitt, søvnmønster og aktivitetsnivå. Noen mister appetitten, mens andre spiser hele tiden – noen sover hele dagen, andre opplever dårlig søvn (typisk her er å våkne midt på natten uten å få sove igjen).

    Jeg merker det spesielt godt på min konsentrasjonsevne. Den er ikke i nærheten av det den var før, der jeg kunne sitte konsentrert å arbeide over lengre tid uten å miste tråden i det jeg holdt på med. Nå klarer jeg knapt se noen minutter på TV uten at jeg må gjøre noe annet. Jeg faller stadig vekk ut av samtaler, og må spørre om folk kan si det de sa om igjen. Jeg klarer sjeldent å fullføre noe jeg har begynt på. Og det som jeg synes er det verste av alt er at jeg nesten ikke klarer å lese noe. Å lese er noe som bestandig har gitt meg umåtelig mye glede og verdi, og derfor er det så trist når jeg ikke klarer å gjøre det så mye lenger. Når jeg leser klarer jeg som regel kun å lese 10-20 sider om gangen, før jeg må gi opp. Men de få sidene jeg får lest gir meg heldigvis mye glede! Så alt er bedre enn ingenting.

    Jeg føler det samme når det kommer til å se film. Jeg klarer omtrent aldri å se på film lenger, fordi det er for langtekkelig og jeg faller ut. TV-serier går som regel bra, spesielt om det er episoder på 20-30 minutter. Men det må helst være TV-serier som er lett underholdende, ikke tunge plott med mange tråder. Og det er trist, for jeg liker veldig godt gode TV-serier med kompliserte plott. Jeg må ha sett Game Of Thrones mange ganger får å skjønne handlingen, for å si det sånn, ha ha. Og jeg savner også å kunne spille Nintendo, Playstation, dataspill og Xbox. Før kunne jeg sitte timevis å spille The Sims, Zelda, Pokémon, Super Mario, Halo, Crash Bandicoot og Tekken. Good times.

    Foto er en annen ting som alltid har gitt meg mye glede, og som jeg virkelig savner. Men jeg har ingen lyst til å ta bilder lenger, og det skremmer meg litt. Å fotografere har kanskje vært min fremste arena for å utfolde meg kreativt. Jeg er et skapende menneske, og jeg trenger å uttrykke meg på noen måter for å kunne være lykkelig. Jeg har jo også alltid likt å skrive, både lyrikk og annet. Savner det. Og jeg savner å spille mer gitar. Heldigvis har jeg bloggen, og har ikke mistet lysten her ennå.

    Jeg savner også å glede meg mer over hverdagslige gleder, og følelsen av å se frem til noe fint som skal skje i fremtiden. Jeg savner å le hjertelig, noe som tidligere var et av mine kjennetegn. Jeg savner lysten min til å reise og til nye opplevelser. Jeg savner å føle glede over å spise og å lage god mat. Og jeg savner engasjementet mitt, noe så innmari. Jeg er en person som ofte har mye engasjement og lyst til å lære. Og jeg har alltid hatt stor interesse i andre mennesker, og å være sammen med dem. Nå kan jeg føle meg så tom sammen med folk, og jeg har mest lyst å være for meg selv. Heldigvis vet jeg bedre enn å isolere meg totalt, og de gangene jeg treffer venner, kolleger, familie og nye mennesker gir det meg som regel alltid noe positivt. Kanskje ikke like mye som før, men det har heldigvis ikke forsvunnet helt heller.

    Nå for tiden er vel ting litt vanskelig, for å være dønn ærlig med dere. Det er så skummelt å være ærlig, men samtidig er det litt godt. Jeg må bare puste med magen og holde ut. Følelsene mine ligger rett under huden, og jeg begynner å strigråte bare Jørgen sender meg en melding og sier han elsker meg, ha ha. Det er så ufattelig godt å føle seg elsket, og jeg er så utrolig takknemlig for at jeg har han og at han forstår. Og at vi har det så godt sammen.

    Om du opplever lingnende ting vil jeg at du skal ta det på alvor, for det kan være er et tegn på at noe er alvorlig feil. Oppsøk da lege før det blir verre! Og jeg vil også til slutt anbefale dere å høre den nyeste episoden til Simen og Sofie på Terapi Podcast, den som heter “Kyssesyken og depresjon”.

    Foto: Martin Ezequiel Sanchez.

    Man er ikke depressiv, men har depresjoner

    30. august 2016
    Jeg fikk i dag en e-post av en leser som kom med noen veldig viktige tanker om depresjon og psykisk sykdom. Det er viktig at vi som skriver om psykisk sykdom skriver om det som det det virkelig er – en sykdom. Man er ikke anorektisk eller schizofren, man har anoreksi og schizofreni. Man er ikke depressiv, men har depresjoner. Man har en sykdom som man meget mulig kan bli frisk fra, og det er så utrolig viktig å påpeke dette. Veldig mange, faktisk de fleste, av de som er psykisk syk vil bli frisk. Gitt at du får riktig diagnose og behandling av en depresjonsepisode, er det 60-80 % sannsynlig at du opplever markert symptomlindring etter 6 ukers behandling.

    I løpet av et år vil en av tre i den voksne befolkningen tilfredsstille diagnostiske kriterier for minst én psykisk lidelse. Cirka halvparten vil rammes i løpet av livet. Det er litt som… influensa kanskje? Alle vet at man kan bli, og sannsynligvis vil bli, frisk fra influensa. Det er sjeldent influensa fører til lungebetennelse, og blir til noe riktig farlig. Dette er kanskje en dum sammenligning, men poenget mitt er at vi bør snakke om psykisk sykdom som noe vi har, ikke noe vi er. Noe vi kan bli frisk fra, ikke noe som nødvendigvis vil vedvare.

    Kanskje er det spesielt viktig for arbeidsgivere å forstå dette. De googler gjerne de som de ønsker å ansette, og om de da finner noen som har stått frem med psykisk sykdom er det lett å tenke at dette er noe som personen er. Det er da viktig for disse fremtidige relasjonene man kommer til å skape at man forstår at dette er ikke noe som definerer en person evig, men en sykdom man kan bli rammet av, og bli frisk fra. Samtidig må jeg si om noen velger å ikke ansette meg på bakgrunn av at jeg har vært psykisk syk, så har jeg uansett ikke så lyst å arbeide for dem.

    Det viktigste her er at om man har tegn på depresjon, angst eller annen psykisk sykdom så søk hjelp så fort du kan. Jo fortere man får hjelp, jo større sjanse er det for å bli frisk fort.

    Foto: Biel Morro.