Browsing Category:

Psykisk helse

    Offentlig åpenhet – er det så lurt?

    11. juli 2018

    Jeg er en av dem som har valgt å være åpen om angstlidelser og diverse i sosiale medier, og jeg tenkte at jeg derfor kan skrive et innlegg med litt erfaringer rundt denne åpenheten. La meg bare begynne med å si at uten åpenhet om stigmatiserte og betente tema, som f. eks psykisk helse, så hadde vi ikke kommet særlig langt. Jeg er helt sikker på at mange av de historiene som bli delt er med på å forene oss, skape toleranse og ikke minst beriker oss kunnskapsmessig. Men å åpne seg om noe som har vært vanskelig er ikke for alle, og det kan være lurt å tenke seg nøye om før man går ut i offentligheten med historiene sine.

    For oss som er voksne mennesker kan det være automatikk i det å tenke igjennom konsekvenser av våre handlinger. Vi kjenner som regel oss selv såpass godt at vi har en stødighet i erfaringer og verdiutvikling over tid. Men det som jeg synes er mer bekymringsverdig er alle barn og unge som i dag deler mye av livet sitt i sosiale medier. Jeg er usikker på om de vet hva de egentlig gjør, og om det egentlig gagner dem å dele såpass mye usensurert om seg selv. Det er kanskje ikke noen fasit her, men angående min egen åpenhet er jeg veldig påpasselig med å ikke dele enkelte elementer. Jeg tror noen ting i livet mitt er ment for å holdes i det private, og slik må det være for at jeg skal ta best mulig vare på min egen mentale helse. Jeg har også, som sagt, gjort meg opp en del erfaringer om å være åpen i offentligheten. Og i den forbindelse har jeg laget noen punkter som jeg tenker det kan være lurt å være klar over før man eventuelt ønsker å dele noe åpent for alle.

    1. Folk kan misforstå hva du ønsker å formidle. Og det kan være sårende.
    2. Folk kan trekke seg unna. At andre har det vondt kan for mange virke skummelt og hemmende, og dermed er det en lettere løsning å bare trekke seg unna enn å deale med situasjonen. Dette betyr ikke nødvendigvis at de ikke bryr seg. Å trekke seg unna eller rømme er et menneskelig instinkt som de fleste av oss innehar, men jeg anbefaler virkelig ingen å trekke seg unna når en man kjenner åpner seg om noe som er vanskelig.
    3. Folk vil gi råd. Som oftest tror folk at du ikke har prøvd alt du kan for å få det bedre, eller de er så desperat etter å kunne hjelpe deg at det kommer en del (som oftest velmenende) råd. Vi som åpner oss vil som regel ikke ha råd, med mindre vi ber om det. Vi ønsker en som kan lytte til oss, og som kan anerkjenne følelsene våre uten å gi råd.
    4. Folk kan bli sinte. Noen reagerer faktisk med sinne og aggresjon, og det kan selvfølgelig være skremmende og veldig sårende. Men alle har ulike måter å reagere på, og sinne er faktisk en ganske normal følelse å få i slike situasjoner. Det betyr ikke at sinnet trenger å være berettiget, og heller ikke at man skal finne seg i det.
    5. Du kan få kritikk for å være for frisk. Det er merkelig, det der… Det virker som noen mennesker tror at når man er psykisk syk/kronisk syk osv., ja da er man konstant dårlig. Og da skal man absolutt ikke vise seg utenfor døren i hyggelige aktiviteter osv. Men slik er det jo ikke for de fleste. De fleste kan ha gode dager, og da er det faktisk ganske nødvendig at man kan bruke tiden sin på noe lystbetont. Men da kan det dessverre komme kommentarer som “jeg trodde du var syk” osv. Og noen får til og med nesten behov for å overvåke alt du foretar deg, for å nærmest bevise sine påstander. Det er ganske utrolig hva enkelte folk får seg til å gjøre.
    6. Folk tror de vet alt om deg. I sosiale medier velger avsender selv hva som skal vises, og man ser strengt tatt kun et brøkdel av folks liv. Likevel har jeg flere ganger opplevd at folk tror de vet alt om meg, basert på det bildet de har fått i sosiale medier. Men slik er det jo absolutt ikke.
    7. Folk tror de vet akkurat hva som er galt med deg, og hvordan du skal takle det. Denne henger litt sammen med at folk gjerne vil gi råd, men noen går enda lengre og er svært påståelig. Jeg får ofte meldinger fra folk som nærmest har analysert meg og mitt liv, og dermed tror de vet alt. Men det gjør de selvfølgelig ikke.
    8. Du kan få et stempel. Dessverre lever vi et samfunn der man lett kan få et stempel om man er litt annerledes enn “normalen”, og dette stempelet kan følge deg og nærmest avgjøre hvordan andre ser deg. “Caroline ja, det er hun med angst” osv. Dette er egentlig utrolig trist, for det er ingen som er sykdommen sin. Sykdommer er noe man har, men man er jo så utrolig mye mer enn den.
    9. Folk kan romantisere tilstanden din. Jeg aner ikke hvorfor noen romantiserer det å ha f. eks en psykisk lidelse, men jeg kan avkrefte den myten på det sterkeste. Det er ingenting fint ved å være syk. Det er belastende, fortvilende og svært krevende.
    10. Folk kan se deg som svak. Dessverre er dette noe jeg har opplevd en del av, og det er både vanskelig og sårende. For ja, når jeg er dårlig så har jeg behov for at de rundt meg kanskje tar litt ekstra hensyn. Men for det meste er jeg en person med mange ressurser som jeg gjerne vil være med å dele.
    11. Folk kan kreve ting av deg. F. eks kan noen kreve at du må bevise at du er syk, eller at du skal forklare alt. Husk at det er du som bestemmer hvor mye du vil fortelle til folk, og ingen kan kreve noe av dette fra deg.
    12. Folk mister interessen for deg. Akkurat når man har delt noe vanskelig i offentligheten så kan det stå på en stund med meldinger og folk som tar kontakt, men dette dabber som regel av etterhvert. Og da kan du bli sittende igjen veldig tom. Da merker man godt hvem som virkelig bryr seg, for å si det sånn. Det er de som blir igjen selv når alt har lagt seg.
    13. Du kan bli beskyldt for å klage. Denne tror jeg de aller fleste som har åpnet seg i offentligheten kan kjenne seg igjen i. Og det er jo få ting som er så sårende som å bli møtt med en kommentar om at man bare klager når man vrenger sjela si. Bare sier det. For meg er det stor forskjell på å fortelle sannheten og det å klage.
    14. Det kan være ekstremt slitsomt. Å dele av seg selv er virkelig utmattende noen ganger. Jeg gjør det fordi jeg vil hjelpe andre, og fordi det også kan hjelpe meg. Men enkelte ganger blir det for mye, spesielt når man får mange meldinger, folk misforstår osv.
    15. Det kan være vanskelig for folk å forholde seg til deg. Denne meldingen har jeg faktisk fått fra flere. Folk som står meg nær synes det er vanskelig å skulle forholde seg til meg når jeg ikke har det bra. Og det tror jeg er litt i sammenheng med punkt nr. 2. Men for min del er det mye bedre at folk sender en melding der de sier at de ikke vet hva de skal si eller spør hva de kan gjøre for å hjelpe, enn at de ikke sier noen ting som helst. Eller bare vil møtes for å finne på noe hyggelig. Det er egentlig det aller, aller beste for min del. Jeg er ikke glad i å snakke om vanskelige ting når jeg er med de jeg er glad i, da vil jeg helst bare glemme det vonde og fokusere på å skape fine minner.
    16. Du kan angre. Derfor er det viktig å tenke seg godt om før man deler.
    17. Du kan bli utsatt for rykter og baksnakking. Og i verste fall mobbing og diskriminering.
    18. Du kan miste venner og andre viktige personer i livet ditt. I verste fall.

    Jeg tenker at det aller viktigste er at om man sitter inne med noe som er vanskelig å bære alene, da bør man dele det med noen. Ofte kan det aller beste være å kun dele tankene sine med noen som står en nær, og/eller en som man stoler på. Det kan for eksempel være familiemedlemmer, venner, fastlegen, helsesykepleier (tidligere helsesøster) eller en lærer. Så får det være opp til hver enkelt om man ønsker å ta steget enda lengre, og å dele noe av det i offentligheten.

    Katastrofetanker & bekymringer

    10. mai 2017

    Når man har en angstlidelse er katastrofetanker veldig vanlig, og også veldig vanskelig å kontrollere. Jeg kan ofte tenkte det absolutt verste i de fleste situasjoner, og de fleste ender enten i død, sterke smerter eller ulykker. Og selvom jeg har en rasjonell side, langt der inne, som sier at dette kun er angst og ikke reellt, så er det å roe seg ned ubeskrivelig vanskelig. Jeg husker godt hvordan jeg hadde det før jeg ble syk. Jeg tenkte nesten aldri over at bilen kom til å kræsje, at alle på jobben/skolen hater meg, at stolen skal knekke når jeg setter meg på den, at alle barn jeg møter er potensielle farer fordi de kan si noe stygt om hvordan jeg ser ut, at vondt i hodet betyr svulst på hjernen, at det skal bryte krig ut i Norge når som helst og hvordan jeg skal komme meg ut når (!) det begynner å brenne om natten. Og siden jeg vet hvordan det er å være frisk så klarer jeg på et vis å tenke at det er sykdommen, ikke jeg, som har skyld i alt dette. Men jeg skal love deg at det ikke er lett!

    Jeg har prøvd å lese meg litt opp på hvordan jeg kan prøve å håndtere katastrofetankene på en annen og bedre måte, og forhåpentligvis kan kanskje noen av tipsene hjelpe deg også på en eller annen måte. Si gjerne i fra om du har andre tips også.

    1. Prøv å utsette bekymringene. Høres kanskje rart ut, men noen ganger kan det visste hjelpe å si at til seg selv at dette skal jeg heller bekymre meg for senere i dag eller denne uken. Det er lett å tenke “jeg skal ikke bekymre meg, jeg skal ikke bekymre meg», og det resulterer ofte i at man bare bekymrer seg mer. Så neste gang, prøv å tenke at du skal utsette det til senere.
    2. Skap en «bekymringsperiode». Velg en tid og et sted for bekymring (for eksempel i stua fra 18.00-18.20), etter jobb og tidlig nok til at du ikke er nervøs før sengetid. Under bekymringsperioden har du lov til å bekymre deg om hva enn du har i hodet. Resten av dagen er en bekrymringsfri sone.
    3. Skill mellom løselige og uløselige problemer/bekymringer. Når en bekymring popper inn i hodet ditt, spør deg selv om problemet er noe du faktisk kan løse: 1. Er det er problem NÅ, eller et tullete «hva-hvis»? / 2. Om det er et «hva-hvis» problem; hvor sannsynlig er det at det faktisk skjer? Er du realistisk nå? / 3. Kan du gjøre noe med problemet, eller er det ute av din kontroll? Produktive, løselige bekymringer er noe du kan ta tak i HER OG NÅ. Om du er bekymret over regningene dine kan du ringe kreditor og sette opp en plan for eksempel. Uproduktive, uløselige bekymringer er noe som er utenfor din kontroll og noe du ikke kan gjøre noe med: Er du redd for å få kreft en dag, eller om barna dine havner i en ulykke – så må du prøve å slippe tankene.
    4. Omfavne følelsene dine! Du tror kanskje at du alltid må være rasjonell og i kontroll, og at du ikke skal føle på ting som frykt eller sinne. Men følelser er ikke alltid hyggelige og gir ikke alltid mening. Aksepter at det er en del av å være menneske, tenk at du skal bruke de til din fordel. Inkorporer de som en del av deg, og ta hånd om følelsene dine.
    5. Utfordre angstfølelsen. Det er mulig du ser på verden som et farligere sted enn det er. Tipper du overdriver sannsynligheten for at ting går galt, og behandler negative tanker som om de er fakta. Da kan det også hende du undervurderer din egen evne til å mestre livets problemer. Disse irrasjonelle, pessimistiske holdningene er kjent som kognitive forvrengninger. Start med å identifisere tanken, og beskriv hva som skremmer eller bekymrer deg så detaljert som mulig. Så, fremfor å se på tankene dine som fakta, behandle de som hypoteser som du skal teste ut. Når du utfordrer dine bekymringer/frykter, vil du utvikle et mer balansert perspektiv.
    6. Vær bevisst på hvem du er sammen med. Følelser smitter, og andre mennesker kan gjøre deg mer bekymret/negativ enn du trenger. Vær bevisst på menneskene du har rundt deg, og hva de egentlig gir deg.
    7. Still deg selv spørsmål. Hva er beviset for at tankene er sanne? Ikke sanne? Er det en mer positiv, realistisk måte å se på situasjonen? Hva er sannsynligheten for at det jeg er redd for skal skje? Hvordan vil det å bekymre seg om dette hjelpe meg, og hvordan vil det skade meg? Hva ville jeg sagt til en venn som bekymret seg over det samme?
    8. Lag en bekymringsdagbok: Det er mulig du er så vant til å være stresset at du ikke legger merke til hvor mye situasjonene og menneskene rundt deg påvirker det. Kanskje du kommer fra en stresset familie, hvor ting bare er sånn. Test bekymringene dine i en uke! Skriv ned når du er bekymret, og hva som trigget det – etterhvert kan du kanskje se mønstre.
    9. Fokuser på nåtiden. Legg merke til hvordan kroppen din føles, rytmen i pusten, hvordan følelsene stadig endrer seg, og hvordan tankene kommer og går. Om du henger deg opp i en tanke – prøv å gå tilbake til her og nå. Det er lettere sagt enn gjort, og krever arbeid. Søk for eksempel opp mindfullness på YouTube, det ligger mye bra der! Et eksempel er Michael Sealey.
    10. Gå ut av situasjonen. Om du sitter med alt for mange katastrofetanker kan det noen ganger hjelpe å tre ut av situasjonen, for eksempel ved å trene, gå tur, kjøre en tur eller gjøre noe nytt. For meg hjelper det også noen ganger også å sette på musikk jeg liker og bare danse.
    11. Oppsøk noen som kan gi deg svar. Mange som har angst sliter også med helseangst, og bekymringer rundt helse/sykdom/symptomer. Kanskje går du rundt og bekymrer deg for medisinske spørsmål som legen faktisk kan hjelpe deg med. Et godt råd er derfor å skrive dem ned og ta dem med deg til neste konsultasjon. Det er også lurt å spørre legen om hvordan du skal tenke når du får disse symptomene; er dette symptomet noe jeg skal bekymre meg for og gjøre noe med, eller ikke?
    12. Møt tankene på en ny måte. Det er ikke nødvendig eller noen god løsning hele tiden å distrahere seg bort fra de skremmende tankene. Du kan møte dem på en ny måte. Er du villig til å være dødelig? Hvordan kan du få kontroll på døden? Du aner jo ikke hva du en dag skal dø av, og heller ikke når. Det er derfor umulig å komme i god posisjon når det kommer til døden. Som alle andre ukontrollerbare forhold i livet, er det best å la dem ligge. Du kan forsone deg med døden som fenomen, gjerne se på det som en skremmende fiende, men like fullt noe som vi ikke får kontroll på. Velg å se på deg selv som frisk inntil det motsatte er bevist, og bruk all din tid, energi og penger på det fine i livet ditt, dvs. bruk kreftene på å leve, ikke på å ikke dø.

    Sånn, nå gjenstår det bare for meg å prøve ut dette i livet. Jeg vet det krever arbeid, men kanskje det kan hjelpe litt på veien?

    Kilder:

    Foto: Flash Bros og Luke Ellis-Craven.

    Verdens helsedag 2017: Depresjon

    7. april 2017

    I dag er det verdens helsedag, og tema for i år er depresjon. Det skal settes fokus på forebygging og behandling av depresjon, noe jeg er veldig takknemlig for. Selv har jeg levd med depresjon i mange år, og opplever mye stigma rundt sykdommen som så mange av oss får oppleve på kroppen i løpet av livet. Det er en sykdom som tar mange liv, og det er noe jeg føler ikke alle tenker over. Depresjon kan ramme absolutt alle mennesker, uansett hvor man er fra, hvilken bakgrunn man kommer fra eller hvilken livssituasjon man står i. Man trenger ikke, som mange tror, å ha opplevd noe traumatisk for å få depresjon. Depresjon gjør det vanskelig å fungere i hverdagen og kan få alvorlige konsekvenser for forholdet til familie og venner, jobb, skole og sosialt samvær. I verste fall kan det føre til selvskading, selvmordstanker og selvmord.

    Folk med depresjon har ofte symptomer som energitap, dårlig appetitt, søvnmangel, angst, redusert konsentrasjon, ubesluttsomhet, rastløshet, følelse av verdiløshet, skyldfølelse eller håpløshet og tanker om selvskading eller selvmord. I følge WHO er depresjon en av de største årsakene til sykefravær og uførhet i verden. Risikoen for å få depresjon øker hvis man er fattig, arbeidsløs, opplever noe traumatisk, har fysiske lidelser, eller har problemer som følge av misbruk av alkohol eller narkotika. Depresjon er mulig å forhindre og behandle, enten med hjelp av psykolog eller medisinsk hjelp.

    Når man har en depresjon er det lett å tenke at man er helt alene i hele verden, og aldri vil snakke om det med noen. Man kan være skamfull og redd for at noen skal tenke at man er svak. Men det viktigste du kan gjøre om du sliter psykisk er å dele det med noen du stoler på. Noen du føler deg trygg på. En venn, et familiemedlem eller fastlegen din. Det er første steget for å komme ut av depresjonen, og også nødvendig før det går for langt. Så det er min store oppfordring på denne dagen; snakk med noen. Og det gjelder ikke kun om du er psykisk syk, det gjelder alle livets områder. Å åpne seg for noen man er trygg på kan være utrolig godt.

    Hva feiler det deg egentlig?

    16. mars 2017

    Jeg vet ikke hvordan jeg skal skrive dette innlegget, og egentlig vet jeg heller ikke helt hvorfor. Bare tanken på alt dette gjør at hjertet slår ekstra hardt og musklene spenner seg. Men jeg tror, og vet, at det er flere som lurer på hva som egentlig foregår med meg. Og dere, det er veldig vanskelig å svare på. Helt ærlig forstår jeg bare en brøkdel av det selv, og arbeider hardt hver dag for å forstå mer slik at jeg kan komme meg fremover.

    Men min hverdag er mye preget av generalisert angst, panikkangst, depresjon og hypotyreose/lavt stoffskifte. Det er innmari vondt å skrive det, og jeg hater intenst å snakke om det når jeg møter venner eller familie. Ubehaget ved å ha disse “båsene” å bli plassert inn i er veldig sterkt. Men det er realiteten, som den er akkurat nå. Jeg opplever at mange synes det er rart, at de ikke ser på meg som en person med mye angst eller depresjon. Vel, det er fordi jeg prøver med alt jeg har å skjule det når jeg er sammen med folk. Jeg prøver til og med veldig hardt å skjule det for meg selv.

    Det er hardt å innse at man er syk, og mange nekter å forholde seg til det. Jeg har erfart at å kjempe i mot, som jeg har gjort i så mange år (og til en viss grad enda gjør), hindrer bedring og i mange tilfeller forverrer situasjonen. Det er vanskelig å behandle en sykdom man nekter for at man har. Ingen vil være syke, og om man skulle vært så uheldig å bli syk så vil man gjerne få en sykdom som det finnes klar behandling for. Som man vet fungerer.

    Jeg arbeider hver dag med å akseptere den situasjonen jeg er i, for det er vanskelig. Mitt bilde av meg selv er en person som enten arbeider eller studerer hardt for å oppnå gode resultater. Som gjerne arbeider frivillig utenom arbeidsplassen, og som også har mange egne prosjekter. Som har tid til å ta skikkelig vare på relasjonene mine til familie og venner. Som liker å ha det ryddig og rent hjemme, som leser mange bøker og som gjerne trener regelmessig. Disse tingene er helt fullstendig uoppnåelig nå, og det er et hardt slag i magen å innrømme det for meg selv. Det er litt som å sitte i et låst bur. Og i stedet for å lete etter løsninger for å komme seg ut, så sitter man kun og river i buret. Jeg vet ikke om det gir noen mening for noen av dere?

    Alt i livet er mer sammensatt enn vi tror, det er det eneste jeg vet helt sikkert akkurat nå. Det er ikke sikkert at du er kun psykisk syk eller fysisk syk, mest sannsynlig er du begge deler. Fysisk og psykisk helse er to sider av samme sak. Alt henger sammen, og glir over i hverandre. Hodepine kan være forårsaket av stress, stress kan være forårsaket av hodepine. Tanker har mer påvirkningskraft på kroppen enn jeg tror mange forstår. Psykisk helse er et enormt stort felt, og det er ekstremt vanskelig å forstå hvordan det er å ha en psykisk lidelse uten å ha opplevd litt av det selv.

    Før jeg ble ordentlig syk irriterte jeg meg over at folk ikke bare kunne ta seg sammen. Tenke litt mer løsning, se realistisk på livet og ha en mer positiv holdning. For meg var det helt unødvendig at noen hele tiden skulle se mørkt på alt, og at de ikke så hvor belastende det var for de rundt når alt bare var negativt. Derfor kan jeg forstå at flere jeg kjenner tenker litt sånn om meg, og at det kan være lett å be meg ta meg litt sammen. De vet ikke bedre, rett og slett. De prøver fortvilet å hjelpe, men i realiteten gjør de alt verre. De er med på å mate de tankene jeg, som psykisk syk, allerede har om meg selv; at jeg er svak, verdiløs, udugelig, lat, dum og forkastelig. At om jeg bare kunne tatt meg litt sammen så ville alt blitt bedre. Men så klarer jeg ikke å ta meg sammen, jeg frarøves kontrollen over mitt eget liv.

    Å bagatellisere psykisk sykdom som noe man kan styre selv er veldig skummelt. Jeg opplever at mange ikke forstår at ved psykisk sykdom kan man mangle viktige stoffer i hjernen og kroppen, eller ha ubalanse mellom og/eller i disse stoffene. For eksempel stoffer som serotoninnoradrenalin og dopamin.

    En psykisk syk person vil ha like liten mulighet for å ta seg sammen som en pasient med hjerteinfarkt. Psykiske lidelser er ikke noe den enkelte bestemmer seg for, det er ikke et fritt valg. Den deprimerte og den schizofrene ønsker stort sett å ha et lykkelig liv, som alle andre. Det finnes alltid en årsak til psykiske lidelser som pasientene ikke har kontroll over, selv om den kan være ukjent og kompleks. Biologiske årsaker knyttet til hjernen, i kombinasjon med risikofaktorer knytte til livsstil og miljø, er alltid den bakenforliggende sykdomsmekanismen. Det er like mye genetikk, signalstoffer og fysiske strukturendringer knyttet til psykisk sykdom som fysisk sykdom. Likevel tviholder vi på et utdatert skille mellom de sykdommene som inntreffer i hjernen. Psykiatrien er moden for et paradigmeskifte. Kilde: Kaveh Halland Rashidi i NRK Ytring

    Jeg har troen på at jeg en dag skal bli frisk. Jeg vet at det må finnes noen nøkler noen plasser, til å komme seg ut av buret. Og jeg tror det også er veldig viktig at jeg påpeker at livet med psykisk sykdom ikke er sort eller hvitt. Jeg har mange lysglimt og gleder i livet mitt, jeg kan også føle meg lykkelig. Det er bare at de dype dalene er ekstra langt nede når de kommer, og jeg blir veldig redd og sliten av ting som kanskje andre ikke tenker så mye over. Jeg vet at det ikke er min feil, selvom det er lett for meg å tenke at jeg er skyld i alt vondt som skjer rundt meg. Jeg vet at det er en sykdom, og at jeg dessverre var en av de uheldige som fikk den. Nesten annenhver kvinne og hver tredje mann blir en eller annen gang deprimerte. På tross av dette, vil de fleste ikke forstå hva som har skjedd når depresjonen først har satt inn. For mange av oss, er psykisk sykdom noe man ikke snakker om. Derfor søker de fleste hjelp for sent, og dette er noe jeg ønsker å være med på forebygge.