Browsing Category:

Psykisk helse

    Katastrofetanker & bekymringer

    10. mai 2017

    Når man har en angstlidelse er katastrofetanker veldig vanlig, og også veldig vanskelig å kontrollere. Jeg kan ofte tenkte det absolutt verste i de fleste situasjoner, og de fleste ender enten i død, sterke smerter eller ulykker. Og selvom jeg har en rasjonell side, langt der inne, som sier at dette kun er angst og ikke reellt, så er det å roe seg ned ubeskrivelig vanskelig. Jeg husker godt hvordan jeg hadde det før jeg ble syk. Jeg tenkte nesten aldri over at bilen kom til å kræsje, at alle på jobben/skolen hater meg, at stolen skal knekke når jeg setter meg på den, at alle barn jeg møter er potensielle farer fordi de kan si noe stygt om hvordan jeg ser ut, at vondt i hodet betyr svulst på hjernen, at det skal bryte krig ut i Norge når som helst og hvordan jeg skal komme meg ut når (!) det begynner å brenne om natten. Og siden jeg vet hvordan det er å være frisk så klarer jeg på et vis å tenke at det er sykdommen, ikke jeg, som har skyld i alt dette. Men jeg skal love deg at det ikke er lett!

    Jeg har prøvd å lese meg litt opp på hvordan jeg kan prøve å håndtere katastrofetankene på en annen og bedre måte, og forhåpentligvis kan kanskje noen av tipsene hjelpe deg også på en eller annen måte. Si gjerne i fra om du har andre tips også.

    1. Prøv å utsette bekymringene. Høres kanskje rart ut, men noen ganger kan det visste hjelpe å si at til seg selv at dette skal jeg heller bekymre meg for senere i dag eller denne uken. Det er lett å tenke «jeg skal ikke bekymre meg, jeg skal ikke bekymre meg», og det resulterer ofte i at man bare bekymrer seg mer. Så neste gang, prøv å tenke at du skal utsette det til senere.
    2. Skap en «bekymringsperiode». Velg en tid og et sted for bekymring (for eksempel i stua fra 18.00-18.20), etter jobb og tidlig nok til at du ikke er nervøs før sengetid. Under bekymringsperioden har du lov til å bekymre deg om hva enn du har i hodet. Resten av dagen er en bekrymringsfri sone.
    3. Skill mellom løselige og uløselige problemer/bekymringer. Når en bekymring popper inn i hodet ditt, spør deg selv om problemet er noe du faktisk kan løse: 1. Er det er problem NÅ, eller et tullete «hva-hvis»? / 2. Om det er et «hva-hvis» problem; hvor sannsynlig er det at det faktisk skjer? Er du realistisk nå? / 3. Kan du gjøre noe med problemet, eller er det ute av din kontroll? Produktive, løselige bekymringer er noe du kan ta tak i HER OG NÅ. Om du er bekymret over regningene dine kan du ringe kreditor og sette opp en plan for eksempel. Uproduktive, uløselige bekymringer er noe som er utenfor din kontroll og noe du ikke kan gjøre noe med: Er du redd for å få kreft en dag, eller om barna dine havner i en ulykke – så må du prøve å slippe tankene.
    4. Omfavne følelsene dine! Du tror kanskje at du alltid må være rasjonell og i kontroll, og at du ikke skal føle på ting som frykt eller sinne. Men følelser er ikke alltid hyggelige og gir ikke alltid mening. Aksepter at det er en del av å være menneske, tenk at du skal bruke de til din fordel. Inkorporer de som en del av deg, og ta hånd om følelsene dine.
    5. Utfordre angstfølelsen. Det er mulig du ser på verden som et farligere sted enn det er. Tipper du overdriver sannsynligheten for at ting går galt, og behandler negative tanker som om de er fakta. Da kan det også hende du undervurderer din egen evne til å mestre livets problemer. Disse irrasjonelle, pessimistiske holdningene er kjent som kognitive forvrengninger. Start med å identifisere tanken, og beskriv hva som skremmer eller bekymrer deg så detaljert som mulig. Så, fremfor å se på tankene dine som fakta, behandle de som hypoteser som du skal teste ut. Når du utfordrer dine bekymringer/frykter, vil du utvikle et mer balansert perspektiv.
    6. Vær bevisst på hvem du er sammen med. Følelser smitter, og andre mennesker kan gjøre deg mer bekymret/negativ enn du trenger. Vær bevisst på menneskene du har rundt deg, og hva de egentlig gir deg.
    7. Still deg selv spørsmål. Hva er beviset for at tankene er sanne? Ikke sanne? Er det en mer positiv, realistisk måte å se på situasjonen? Hva er sannsynligheten for at det jeg er redd for skal skje? Hvordan vil det å bekymre seg om dette hjelpe meg, og hvordan vil det skade meg? Hva ville jeg sagt til en venn som bekymret seg over det samme?
    8. Lag en bekymringsdagbok: Det er mulig du er så vant til å være stresset at du ikke legger merke til hvor mye situasjonene og menneskene rundt deg påvirker det. Kanskje du kommer fra en stresset familie, hvor ting bare er sånn. Test bekymringene dine i en uke! Skriv ned når du er bekymret, og hva som trigget det – etterhvert kan du kanskje se mønstre.
    9. Fokuser på nåtiden. Legg merke til hvordan kroppen din føles, rytmen i pusten, hvordan følelsene stadig endrer seg, og hvordan tankene kommer og går. Om du henger deg opp i en tanke – prøv å gå tilbake til her og nå. Det er lettere sagt enn gjort, og krever arbeid. Søk for eksempel opp mindfullness på YouTube, det ligger mye bra der! Et eksempel er Michael Sealey.
    10. Gå ut av situasjonen. Om du sitter med alt for mange katastrofetanker kan det noen ganger hjelpe å tre ut av situasjonen, for eksempel ved å trene, gå tur, kjøre en tur eller gjøre noe nytt. For meg hjelper det også noen ganger også å sette på musikk jeg liker og bare danse.
    11. Oppsøk noen som kan gi deg svar. Mange som har angst sliter også med helseangst, og bekymringer rundt helse/sykdom/symptomer. Kanskje går du rundt og bekymrer deg for medisinske spørsmål som legen faktisk kan hjelpe deg med. Et godt råd er derfor å skrive dem ned og ta dem med deg til neste konsultasjon. Det er også lurt å spørre legen om hvordan du skal tenke når du får disse symptomene; er dette symptomet noe jeg skal bekymre meg for og gjøre noe med, eller ikke?
    12. Møt tankene på en ny måte. Det er ikke nødvendig eller noen god løsning hele tiden å distrahere seg bort fra de skremmende tankene. Du kan møte dem på en ny måte. Er du villig til å være dødelig? Hvordan kan du få kontroll på døden? Du aner jo ikke hva du en dag skal dø av, og heller ikke når. Det er derfor umulig å komme i god posisjon når det kommer til døden. Som alle andre ukontrollerbare forhold i livet, er det best å la dem ligge. Du kan forsone deg med døden som fenomen, gjerne se på det som en skremmende fiende, men like fullt noe som vi ikke får kontroll på. Velg å se på deg selv som frisk inntil det motsatte er bevist, og bruk all din tid, energi og penger på det fine i livet ditt, dvs. bruk kreftene på å leve, ikke på å ikke dø.

    Sånn, nå gjenstår det bare for meg å prøve ut dette i livet. Jeg vet det krever arbeid, men kanskje det kan hjelpe litt på veien?

    Kilder:

    Foto: Flash Bros og Luke Ellis-Craven.

    Verdens helsedag 2017: Depresjon

    7. april 2017

    I dag er det verdens helsedag, og tema for i år er depresjon. Det skal settes fokus på forebygging og behandling av depresjon, noe jeg er veldig takknemlig for. Selv har jeg levd med depresjon i mange år, og opplever mye stigma rundt sykdommen som så mange av oss får oppleve på kroppen i løpet av livet. Det er en sykdom som tar mange liv, og det er noe jeg føler ikke alle tenker over. Depresjon kan ramme absolutt alle mennesker, uansett hvor man er fra, hvilken bakgrunn man kommer fra eller hvilken livssituasjon man står i. Man trenger ikke, som mange tror, å ha opplevd noe traumatisk for å få depresjon. Depresjon gjør det vanskelig å fungere i hverdagen og kan få alvorlige konsekvenser for forholdet til familie og venner, jobb, skole og sosialt samvær. I verste fall kan det føre til selvskading, selvmordstanker og selvmord.

    Folk med depresjon har ofte symptomer som energitap, dårlig appetitt, søvnmangel, angst, redusert konsentrasjon, ubesluttsomhet, rastløshet, følelse av verdiløshet, skyldfølelse eller håpløshet og tanker om selvskading eller selvmord. I følge WHO er depresjon en av de største årsakene til sykefravær og uførhet i verden. Risikoen for å få depresjon øker hvis man er fattig, arbeidsløs, opplever noe traumatisk, har fysiske lidelser, eller har problemer som følge av misbruk av alkohol eller narkotika. Depresjon er mulig å forhindre og behandle, enten med hjelp av psykolog eller medisinsk hjelp.

    Når man har en depresjon er det lett å tenke at man er helt alene i hele verden, og aldri vil snakke om det med noen. Man kan være skamfull og redd for at noen skal tenke at man er svak. Men det viktigste du kan gjøre om du sliter psykisk er å dele det med noen du stoler på. Noen du føler deg trygg på. En venn, et familiemedlem eller fastlegen din. Det er første steget for å komme ut av depresjonen, og også nødvendig før det går for langt. Så det er min store oppfordring på denne dagen; snakk med noen. Og det gjelder ikke kun om du er psykisk syk, det gjelder alle livets områder. Å åpne seg for noen man er trygg på kan være utrolig godt.

    Hva feiler det deg egentlig?

    16. mars 2017

    Jeg vet ikke hvordan jeg skal skrive dette innlegget, og egentlig vet jeg heller ikke helt hvorfor. Bare tanken på alt dette gjør at hjertet slår ekstra hardt og musklene spenner seg. Men jeg tror, og vet, at det er flere som lurer på hva som egentlig foregår med meg. Og dere, det er veldig vanskelig å svare på. Helt ærlig forstår jeg bare en brøkdel av det selv, og arbeider hardt hver dag for å forstå mer slik at jeg kan komme meg fremover.

    Men min hverdag er mye preget av generalisert angst, panikkangst, depresjon og hypotyreose/lavt stoffskifte. Det er innmari vondt å skrive det, og jeg hater intenst å snakke om det når jeg møter venner eller familie. Ubehaget ved å ha disse «båsene» å bli plassert inn i er veldig sterkt. Men det er realiteten, som den er akkurat nå. Jeg opplever at mange synes det er rart, at de ikke ser på meg som en person med mye angst eller depresjon. Vel, det er fordi jeg prøver med alt jeg har å skjule det når jeg er sammen med folk. Jeg prøver til og med veldig hardt å skjule det for meg selv.

    Det er hardt å innse at man er syk, og mange nekter å forholde seg til det. Jeg har erfart at å kjempe i mot, som jeg har gjort i så mange år (og til en viss grad enda gjør), hindrer bedring og i mange tilfeller forverrer situasjonen. Det er vanskelig å behandle en sykdom man nekter for at man har. Ingen vil være syke, og om man skulle vært så uheldig å bli syk så vil man gjerne få en sykdom som det finnes klar behandling for. Som man vet fungerer.

    Jeg arbeider hver dag med å akseptere den situasjonen jeg er i, for det er vanskelig. Mitt bilde av meg selv er en person som enten arbeider eller studerer hardt for å oppnå gode resultater. Som gjerne arbeider frivillig utenom arbeidsplassen, og som også har mange egne prosjekter. Som har tid til å ta skikkelig vare på relasjonene mine til familie og venner. Som liker å ha det ryddig og rent hjemme, som leser mange bøker og som gjerne trener regelmessig. Disse tingene er helt fullstendig uoppnåelig nå, og det er et hardt slag i magen å innrømme det for meg selv. Det er litt som å sitte i et låst bur. Og i stedet for å lete etter løsninger for å komme seg ut, så sitter man kun og river i buret. Jeg vet ikke om det gir noen mening for noen av dere?

    Alt i livet er mer sammensatt enn vi tror, det er det eneste jeg vet helt sikkert akkurat nå. Det er ikke sikkert at du er kun psykisk syk eller fysisk syk, mest sannsynlig er du begge deler. Fysisk og psykisk helse er to sider av samme sak. Alt henger sammen, og glir over i hverandre. Hodepine kan være forårsaket av stress, stress kan være forårsaket av hodepine. Tanker har mer påvirkningskraft på kroppen enn jeg tror mange forstår. Psykisk helse er et enormt stort felt, og det er ekstremt vanskelig å forstå hvordan det er å ha en psykisk lidelse uten å ha opplevd litt av det selv.

    Før jeg ble ordentlig syk irriterte jeg meg over at folk ikke bare kunne ta seg sammen. Tenke litt mer løsning, se realistisk på livet og ha en mer positiv holdning. For meg var det helt unødvendig at noen hele tiden skulle se mørkt på alt, og at de ikke så hvor belastende det var for de rundt når alt bare var negativt. Derfor kan jeg forstå at flere jeg kjenner tenker litt sånn om meg, og at det kan være lett å be meg ta meg litt sammen. De vet ikke bedre, rett og slett. De prøver fortvilet å hjelpe, men i realiteten gjør de alt verre. De er med på å mate de tankene jeg, som psykisk syk, allerede har om meg selv; at jeg er svak, verdiløs, udugelig, lat, dum og forkastelig. At om jeg bare kunne tatt meg litt sammen så ville alt blitt bedre. Men så klarer jeg ikke å ta meg sammen, jeg frarøves kontrollen over mitt eget liv.

    Å bagatellisere psykisk sykdom som noe man kan styre selv er veldig skummelt. Jeg opplever at mange ikke forstår at ved psykisk sykdom kan man mangle viktige stoffer i hjernen og kroppen, eller ha ubalanse mellom og/eller i disse stoffene. For eksempel stoffer som serotoninnoradrenalin og dopamin.

    En psykisk syk person vil ha like liten mulighet for å ta seg sammen som en pasient med hjerteinfarkt. Psykiske lidelser er ikke noe den enkelte bestemmer seg for, det er ikke et fritt valg. Den deprimerte og den schizofrene ønsker stort sett å ha et lykkelig liv, som alle andre. Det finnes alltid en årsak til psykiske lidelser som pasientene ikke har kontroll over, selv om den kan være ukjent og kompleks. Biologiske årsaker knyttet til hjernen, i kombinasjon med risikofaktorer knytte til livsstil og miljø, er alltid den bakenforliggende sykdomsmekanismen. Det er like mye genetikk, signalstoffer og fysiske strukturendringer knyttet til psykisk sykdom som fysisk sykdom. Likevel tviholder vi på et utdatert skille mellom de sykdommene som inntreffer i hjernen. Psykiatrien er moden for et paradigmeskifte. Kilde: Kaveh Halland Rashidi i NRK Ytring

    Jeg har troen på at jeg en dag skal bli frisk. Jeg vet at det må finnes noen nøkler noen plasser, til å komme seg ut av buret. Og jeg tror det også er veldig viktig at jeg påpeker at livet med psykisk sykdom ikke er sort eller hvitt. Jeg har mange lysglimt og gleder i livet mitt, jeg kan også føle meg lykkelig. Det er bare at de dype dalene er ekstra langt nede når de kommer, og jeg blir veldig redd og sliten av ting som kanskje andre ikke tenker så mye over. Jeg vet at det ikke er min feil, selvom det er lett for meg å tenke at jeg er skyld i alt vondt som skjer rundt meg. Jeg vet at det er en sykdom, og at jeg dessverre var en av de uheldige som fikk den. Nesten annenhver kvinne og hver tredje mann blir en eller annen gang deprimerte. På tross av dette, vil de fleste ikke forstå hva som har skjedd når depresjonen først har satt inn. For mange av oss, er psykisk sykdom noe man ikke snakker om. Derfor søker de fleste hjelp for sent, og dette er noe jeg ønsker å være med på forebygge.

    Kronikk om barn av psykisk syke

    1. februar 2017

    I dag har følelsene virkelig fått kjøre seg her hos meg. Og det toppet seg litt når jeg leste Ingvild sin kronikk «Innovervendt ungdomsopprør». Jeg kjenner Ingvild litt gjennom blogg og brevveksling, og jeg synes hun er en forfriskende og bra jente. Men jeg må si at akkurat når det kommer til dette så er vi svært uenig, og jeg ble rett og slett litt lei meg av å lese innlegget hennes. Akkurat nå har jeg ikke kapasitet til å skrive et skikkelig motsvar, selvom det er intensjonen min etterhvert. Jeg har i midlertid fått en av mine følgere til å skrive litt. Hun er utrolig flink å skrive, og har et sterkt budskap som jeg synes det er viktig at deles. Derfor gir jeg ordet til henne i denne omgang, og takker henne for at hun vil gjesteblogge hos meg!

    •••

    “Ingvild Hegge Eriksen spør i sin kronikk «Innovervendt ungdomsopprør», om ikke åpenheten rundt psykisk helse har gått over stokk og stein. Nei, vil jeg svare. I løpet av mine snart 30 år på jorden, har jeg ikke hatt én eneste dag som ikke har vært preget av manglende åpenhet rundt psykisk helse.

    Jeg tilhører en taus gruppe, nemlig voksne barn av psykisk syke. Mitt ønske er å ta til motmæle når jeg hører spørsmål som dette, problemet er bare at valget om åpenhet er ikke mitt. Hvis jeg står frem med navn og forteller, forteller jeg på vegne av mennesker som ikke ønsker å bli avslørt. Som ikke ønsker eller tør å bli sett. Derfor skriver jeg dette innlegget anonymt.

    Åpenhet på egne vegne koster. En risikerer å bli motsagt. En risikerer å ikke bli forstått. “Innovervendt ungdomsopprør” er et kroneksempel på manglende forståelse. For er det ikke bare å ta seg litt sammen? Skjerpe seg litt? Eller skal man fortsette å være den sinnsykt irriterende personen med alle sine greier, som må minne de andre om problemet sitt? Være den trendy personen som har fått en psykisk sykdom, som må gå hjem tidlig, og som andre må ta hensyn til? Allerede er dette en kostnad som er for stor for mange å bære, for det å bli møtt med slike spørsmål er utmattende. Åpenhet på andres vegne koster langt mer. Vi som er barn av psykisk syke har stort sett lært oss å tie stille. Våre behov kommer i beste fall i andre rekke, i verste fall er det ikke plass til dem i det hele tatt. Vi er vant til å tie, og vi har sett de mulige konsekvensene av å ikke ta hensyn. Vi har sett hvor galt det kan gå, selv når alle hensyn er tatt. Å delta i en offentlig debatt for å dele erfaringer fra våre liv, vil bety at vi må utlevere noen som ikke ønsker å bli utlevert, og konsekvensene kan i verste fall være fatale. Vi kjenner på det, vi som har lært oss å høre på en ordløs telefonsamtale om mor eller far er oppe eller nede, suicidal eller psykotisk. Vi stoler ikke på ord, for det er så lett å lyve. Men stemmeleie og pustefrekvens lyver ikke, og vi vet i løpet av sekunder om det er en sånn dag hvor man ringer legevakta. Vi vet om vi må ringe nå, eller om vi kan vente til i morgen.

    Foreldrene våre hadde ikke noe behov for å legge ut om sine psykiske problemer. Det betyr derimot ikke at de ikke hadde dårlige dager” skriver Hegge Eriksen. Og hun er ikke alene om å tenke dette. Alt var mye bedre før, da det ikke var “in” å være psykisk syk. På den tiden het det å være gal, og psyken hadde ikke noen egen helse. Mine foreldre hadde kanskje ikke behov for å legge ut som sine psykiske problemer. For de lot jo være, lenge. Jeg tror ikke det var manglende behov som var grunnen til det, men heller frykten og skammen. Redselen for å bli avslørt, redselen for at noen skal vite at du er syk “i hodet”.

    Når du er psykisk syk, og ikke vil hjelpes fordi du er redd for at noen skal oppdage at du er syk, blir du sykere. Det blir de lojales oppgave å prøve å skjule behovet for hjelp, åpenheten kjennes umulig. Heldigvis for tausheten, er barn de mest lojale allierte man kan ha. De vil som regel gjøre alt i deres makt for å få høre at de er gode nok. Og for å være gode nok, må de være glade nok – og passe på at ingenting truer tausheten. Nedstemthet eller irritasjon kan vekke mistenksomhet, og med mistenksomhet kommer spørsmål.

    Ingen må få vite, sier disse psykisk syke foreldrene. Og barna holder tett. Åpenhet er skremmende, og der andre barn er redde for Hufsa, er barn av psykisk syke ofte redde for spørsmål. Med åpenheten kan fastlegen banke på døra. Med åpenheten kan skolen stille spørsmål. Med åpenheten kommer psykiatrien, diagnoser, behandling og medisiner. Og barnevernet.

    For å si det på en annen måte, åpenhet er det eneste som kan hjelpe. Åpenhet bak en skjerm løser ikke alle problemer, men for mange av oss er dette den formen for åpenhet vi kan velge. Og vi som ikke kan tale selv, må inntil videre nøye oss med andres åpenhet, og håpe at det er det som skal til for at historien ikke skal gjenta seg.

    Selvfølgelig kan åpenhet også være irriterende, men det er mange der ute som trenger den. Vi må ta de små stegene i riktig retning, istedenfor å storme baklengs inn i framtida. Tør å løfte blikket litt, og vær med på å hylle åpenheten istedenfor å irritere deg over den.”