Browsing Category:

Helse

    Hva feiler det deg egentlig?

    16. mars 2017

    Jeg vet ikke hvordan jeg skal skrive dette innlegget, og egentlig vet jeg heller ikke helt hvorfor. Bare tanken på alt dette gjør at hjertet slår ekstra hardt og musklene spenner seg. Men jeg tror, og vet, at det er flere som lurer på hva som egentlig foregår med meg. Og dere, det er veldig vanskelig å svare på. Helt ærlig forstår jeg bare en brøkdel av det selv, og arbeider hardt hver dag for å forstå mer slik at jeg kan komme meg fremover.

    Men min hverdag er mye preget av generalisert angst, panikkangst, depresjon og hypotyreose/lavt stoffskifte. Det er innmari vondt å skrive det, og jeg hater intenst å snakke om det når jeg møter venner eller familie. Ubehaget ved å ha disse “båsene” å bli plassert inn i er veldig sterkt. Men det er realiteten, som den er akkurat nå. Jeg opplever at mange synes det er rart, at de ikke ser på meg som en person med mye angst eller depresjon. Vel, det er fordi jeg prøver med alt jeg har å skjule det når jeg er sammen med folk. Jeg prøver til og med veldig hardt å skjule det for meg selv.

    Det er hardt å innse at man er syk, og mange nekter å forholde seg til det. Jeg har erfart at å kjempe i mot, som jeg har gjort i så mange år (og til en viss grad enda gjør), hindrer bedring og i mange tilfeller forverrer situasjonen. Det er vanskelig å behandle en sykdom man nekter for at man har. Ingen vil være syke, og om man skulle vært så uheldig å bli syk så vil man gjerne få en sykdom som det finnes klar behandling for. Som man vet fungerer.

    Jeg arbeider hver dag med å akseptere den situasjonen jeg er i, for det er vanskelig. Mitt bilde av meg selv er en person som enten arbeider eller studerer hardt for å oppnå gode resultater. Som gjerne arbeider frivillig utenom arbeidsplassen, og som også har mange egne prosjekter. Som har tid til å ta skikkelig vare på relasjonene mine til familie og venner. Som liker å ha det ryddig og rent hjemme, som leser mange bøker og som gjerne trener regelmessig. Disse tingene er helt fullstendig uoppnåelig nå, og det er et hardt slag i magen å innrømme det for meg selv. Det er litt som å sitte i et låst bur. Og i stedet for å lete etter løsninger for å komme seg ut, så sitter man kun og river i buret. Jeg vet ikke om det gir noen mening for noen av dere?

    Alt i livet er mer sammensatt enn vi tror, det er det eneste jeg vet helt sikkert akkurat nå. Det er ikke sikkert at du er kun psykisk syk eller fysisk syk, mest sannsynlig er du begge deler. Fysisk og psykisk helse er to sider av samme sak. Alt henger sammen, og glir over i hverandre. Hodepine kan være forårsaket av stress, stress kan være forårsaket av hodepine. Tanker har mer påvirkningskraft på kroppen enn jeg tror mange forstår. Psykisk helse er et enormt stort felt, og det er ekstremt vanskelig å forstå hvordan det er å ha en psykisk lidelse uten å ha opplevd litt av det selv.

    Før jeg ble ordentlig syk irriterte jeg meg over at folk ikke bare kunne ta seg sammen. Tenke litt mer løsning, se realistisk på livet og ha en mer positiv holdning. For meg var det helt unødvendig at noen hele tiden skulle se mørkt på alt, og at de ikke så hvor belastende det var for de rundt når alt bare var negativt. Derfor kan jeg forstå at flere jeg kjenner tenker litt sånn om meg, og at det kan være lett å be meg ta meg litt sammen. De vet ikke bedre, rett og slett. De prøver fortvilet å hjelpe, men i realiteten gjør de alt verre. De er med på å mate de tankene jeg, som psykisk syk, allerede har om meg selv; at jeg er svak, verdiløs, udugelig, lat, dum og forkastelig. At om jeg bare kunne tatt meg litt sammen så ville alt blitt bedre. Men så klarer jeg ikke å ta meg sammen, jeg frarøves kontrollen over mitt eget liv.

    Å bagatellisere psykisk sykdom som noe man kan styre selv er veldig skummelt. Jeg opplever at mange ikke forstår at ved psykisk sykdom kan man mangle viktige stoffer i hjernen og kroppen, eller ha ubalanse mellom og/eller i disse stoffene. For eksempel stoffer som serotoninnoradrenalin og dopamin.

    En psykisk syk person vil ha like liten mulighet for å ta seg sammen som en pasient med hjerteinfarkt. Psykiske lidelser er ikke noe den enkelte bestemmer seg for, det er ikke et fritt valg. Den deprimerte og den schizofrene ønsker stort sett å ha et lykkelig liv, som alle andre. Det finnes alltid en årsak til psykiske lidelser som pasientene ikke har kontroll over, selv om den kan være ukjent og kompleks. Biologiske årsaker knyttet til hjernen, i kombinasjon med risikofaktorer knytte til livsstil og miljø, er alltid den bakenforliggende sykdomsmekanismen. Det er like mye genetikk, signalstoffer og fysiske strukturendringer knyttet til psykisk sykdom som fysisk sykdom. Likevel tviholder vi på et utdatert skille mellom de sykdommene som inntreffer i hjernen. Psykiatrien er moden for et paradigmeskifte. Kilde: Kaveh Halland Rashidi i NRK Ytring

    Jeg har troen på at jeg en dag skal bli frisk. Jeg vet at det må finnes noen nøkler noen plasser, til å komme seg ut av buret. Og jeg tror det også er veldig viktig at jeg påpeker at livet med psykisk sykdom ikke er sort eller hvitt. Jeg har mange lysglimt og gleder i livet mitt, jeg kan også føle meg lykkelig. Det er bare at de dype dalene er ekstra langt nede når de kommer, og jeg blir veldig redd og sliten av ting som kanskje andre ikke tenker så mye over. Jeg vet at det ikke er min feil, selvom det er lett for meg å tenke at jeg er skyld i alt vondt som skjer rundt meg. Jeg vet at det er en sykdom, og at jeg dessverre var en av de uheldige som fikk den. Nesten annenhver kvinne og hver tredje mann blir en eller annen gang deprimerte. På tross av dette, vil de fleste ikke forstå hva som har skjedd når depresjonen først har satt inn. For mange av oss, er psykisk sykdom noe man ikke snakker om. Derfor søker de fleste hjelp for sent, og dette er noe jeg ønsker å være med på forebygge.

    Kronikk om barn av psykisk syke

    1. februar 2017

    I dag har følelsene virkelig fått kjøre seg her hos meg. Og det toppet seg litt når jeg leste Ingvild sin kronikk “Innovervendt ungdomsopprør». Jeg kjenner Ingvild litt gjennom blogg og brevveksling, og jeg synes hun er en forfriskende og bra jente. Men jeg må si at akkurat når det kommer til dette så er vi svært uenig, og jeg ble rett og slett litt lei meg av å lese innlegget hennes. Akkurat nå har jeg ikke kapasitet til å skrive et skikkelig motsvar, selvom det er intensjonen min etterhvert. Jeg har i midlertid fått en av mine følgere til å skrive litt. Hun er utrolig flink å skrive, og har et sterkt budskap som jeg synes det er viktig at deles. Derfor gir jeg ordet til henne i denne omgang, og takker henne for at hun vil gjesteblogge hos meg!

    •••

    “Ingvild Hegge Eriksen spør i sin kronikk “Innovervendt ungdomsopprør», om ikke åpenheten rundt psykisk helse har gått over stokk og stein. Nei, vil jeg svare. I løpet av mine snart 30 år på jorden, har jeg ikke hatt én eneste dag som ikke har vært preget av manglende åpenhet rundt psykisk helse.

    Jeg tilhører en taus gruppe, nemlig voksne barn av psykisk syke. Mitt ønske er å ta til motmæle når jeg hører spørsmål som dette, problemet er bare at valget om åpenhet er ikke mitt. Hvis jeg står frem med navn og forteller, forteller jeg på vegne av mennesker som ikke ønsker å bli avslørt. Som ikke ønsker eller tør å bli sett. Derfor skriver jeg dette innlegget anonymt.

    Åpenhet på egne vegne koster. En risikerer å bli motsagt. En risikerer å ikke bli forstått. “Innovervendt ungdomsopprør” er et kroneksempel på manglende forståelse. For er det ikke bare å ta seg litt sammen? Skjerpe seg litt? Eller skal man fortsette å være den sinnsykt irriterende personen med alle sine greier, som må minne de andre om problemet sitt? Være den trendy personen som har fått en psykisk sykdom, som må gå hjem tidlig, og som andre må ta hensyn til? Allerede er dette en kostnad som er for stor for mange å bære, for det å bli møtt med slike spørsmål er utmattende. Åpenhet på andres vegne koster langt mer. Vi som er barn av psykisk syke har stort sett lært oss å tie stille. Våre behov kommer i beste fall i andre rekke, i verste fall er det ikke plass til dem i det hele tatt. Vi er vant til å tie, og vi har sett de mulige konsekvensene av å ikke ta hensyn. Vi har sett hvor galt det kan gå, selv når alle hensyn er tatt. Å delta i en offentlig debatt for å dele erfaringer fra våre liv, vil bety at vi må utlevere noen som ikke ønsker å bli utlevert, og konsekvensene kan i verste fall være fatale. Vi kjenner på det, vi som har lært oss å høre på en ordløs telefonsamtale om mor eller far er oppe eller nede, suicidal eller psykotisk. Vi stoler ikke på ord, for det er så lett å lyve. Men stemmeleie og pustefrekvens lyver ikke, og vi vet i løpet av sekunder om det er en sånn dag hvor man ringer legevakta. Vi vet om vi må ringe nå, eller om vi kan vente til i morgen.

    Foreldrene våre hadde ikke noe behov for å legge ut om sine psykiske problemer. Det betyr derimot ikke at de ikke hadde dårlige dager” skriver Hegge Eriksen. Og hun er ikke alene om å tenke dette. Alt var mye bedre før, da det ikke var “in” å være psykisk syk. På den tiden het det å være gal, og psyken hadde ikke noen egen helse. Mine foreldre hadde kanskje ikke behov for å legge ut som sine psykiske problemer. For de lot jo være, lenge. Jeg tror ikke det var manglende behov som var grunnen til det, men heller frykten og skammen. Redselen for å bli avslørt, redselen for at noen skal vite at du er syk “i hodet”.

    Når du er psykisk syk, og ikke vil hjelpes fordi du er redd for at noen skal oppdage at du er syk, blir du sykere. Det blir de lojales oppgave å prøve å skjule behovet for hjelp, åpenheten kjennes umulig. Heldigvis for tausheten, er barn de mest lojale allierte man kan ha. De vil som regel gjøre alt i deres makt for å få høre at de er gode nok. Og for å være gode nok, må de være glade nok – og passe på at ingenting truer tausheten. Nedstemthet eller irritasjon kan vekke mistenksomhet, og med mistenksomhet kommer spørsmål.

    Ingen må få vite, sier disse psykisk syke foreldrene. Og barna holder tett. Åpenhet er skremmende, og der andre barn er redde for Hufsa, er barn av psykisk syke ofte redde for spørsmål. Med åpenheten kan fastlegen banke på døra. Med åpenheten kan skolen stille spørsmål. Med åpenheten kommer psykiatrien, diagnoser, behandling og medisiner. Og barnevernet.

    For å si det på en annen måte, åpenhet er det eneste som kan hjelpe. Åpenhet bak en skjerm løser ikke alle problemer, men for mange av oss er dette den formen for åpenhet vi kan velge. Og vi som ikke kan tale selv, må inntil videre nøye oss med andres åpenhet, og håpe at det er det som skal til for at historien ikke skal gjenta seg.

    Selvfølgelig kan åpenhet også være irriterende, men det er mange der ute som trenger den. Vi må ta de små stegene i riktig retning, istedenfor å storme baklengs inn i framtida. Tør å løfte blikket litt, og vær med på å hylle åpenheten istedenfor å irritere deg over den.”

    Jeg vant!

    28. november 2016

    Jeg vet faktisk ikke hva jeg skal si nå… Når jeg fikk beskjeden om at jeg har vunnet en pris i regi av Sunn Fornuft Plakaten trodde jeg ikke mine egne ører! Jeg kunne virkelig ikke forstå det. Jeg vant prisen som heter “Hederlig Omtale”, en pris jeg personlig setter utrolig høyt. Dette gjør meg ydmyk, takknemlig, stolt, overrasket, glad og lykkelig. At noen setter pris på bloggen min og ser verdien i den tiden jeg legger ned i å skrive og åpne meg er uvurdelig for meg. Jeg tror faktisk dette er det fineste som har skjedd meg, og det største komplimentet jeg har fått! Det var veldig synd at jeg ikke kunne være i Oslo og ta i mot prisen selv, men de fine jentene i SnapKollektivet tok hånd om det. Tusen takk, jenter!

    Jeg fikk som sagt en e-post om at jeg hadde vunnet for noen dager siden, og fikk ikke lov å si noe før prisen var offentliggjort. Det har vært så vanskelig å holde dette inne! Her er det juryen skrev til meg:

    Du vinner i kategorien hederlig omtale. Dette er en ekstrapris som juryen opprettet bare for deg, fordi vi likte bloggen din så godt, og fordi vi likte utviklingen på bloggen din særlig godt. Sender deg også begrunnelsen for at du får hederlig omtale: Til årets forbilde kom det inn svært mange gode forslag, og juryen hadde en stor jobb med å pløye gjennom den ene gode bloggen etter den andre. Og det var så oppmuntrende lesning. Dere bloggere gir virkelig håp for fremtiden! Etter mye diskusjon har juryen valgt å dele ut en ekstra pris utenom de forhåndsannonserte prisene. Vi kaller det Juryens hederlige omtale, og premien er et gavekort på 1000 kroner hos Elkjøp og et diplom. Juryen sier: Dette er pris vi vil gi for å hedre en blogger som virkelig har tatt Sunn Fornuft plakaten på alvor. En blogger som har hatt en god utvikling, som er både modig og lydhør. Denne bloggeren forteller både om de positive og de mer vriene sidene ved livet, og skriver åpent om hvordan det arter seg å leve med angstanfall og psykiske problemer. Men juryen har særlig merket seg hvordan hun på en forbilledlig måte inviterer leserne inn på refleksjon og dialog. Når hun presenterer egne meninger er det uten å være kategorisk eller hevde hun sitter på fasiten – men med åpne spørsmål og en vilje til å møte motargumenter med respekt. Når hun skriver om kosthold og kroppspress gjør hun det på en måte som er virkningsfull og som bidrar til å spre kunnskap og øke bevisstheten om disse temaene hos leserne sin. Etter at bloggeren sluttet seg til Sunn Fornuft-plakaten har vi sett at bloggeren har blitt mer bevisst på ordvalg når hun skriver om sensitive temaer som kosthold og trening. Hun har droppet kaloriberegninger på måltidene hun poster, og hun har sluttet å skrive om egen vekt og vektendringer. Likevel poster hun fortsatt inspirerende innlegg om en aktiv livsstil, og inspirerer brukerne i sitt univers. Juryen mener denne bloggeren har vist en forbilledlig vilje til å ta ansvar for leserne sine. Juryens hederlige omtale går til Caroline Ingebrigtsen for bloggen carolinesverden.com.

    Vel, hva skal jeg si? Jeg er som sagt helt satt ut! Dette er en veldig stor motivasjon for meg. Jeg har mange ganger tvilt på meg selv og hva jeg kan bidra med, men nå vil jeg bare gi enda mer av meg selv. Det som er ekstra viktig for meg er å spre kunnskap, og også hele tiden lære mer selv. Jeg vil ikke bare skrive om at jeg noen ganger har det tøft i livet, men også hva for eksempel angst er og hva man kan gjøre med det. Jeg vil vise at man er bra nok uten å måtte telle kalorier, operasjoner eller “normal BMI”. For meg skal mat være godt, næringsrikt og forbundet med glede. Sammen kan vi skape mer åpenhet, toleranse og bryte ned noen av de forvrengte forventningene og det enorme presset som ligger på dagens ungdommer. Jeg kjenner at jeg stadig skal arbeide med meg selv, slik at jeg kan lære enda mer og bli mer bevisst.

    Jeg må også benytte anledningen til å gratulerer de andre vinnerne så hjertelig! Selv kjenner jeg to av dem personlig; Maria som vant “Årets Matblogger” og Lisa som vant “Årets Innlegg”. Så en ekstra stor gratulasjonsklem til dem! Fine Milla og Marie, som jeg ser på som gode venninner (på tross av at vi ikke har møtt hverandre ennå), var også nominert til “Årets Innlegg”. Ellers vant Pia prisen for “Årets Treningsblogg” og Stine for “Årets Moteblogg”. Til slutt vant Kristin kveldens hovedpris, “Sunn Fornuft Prisen 2016”. Den synes jeg virkelig hun fortjener mer enn noen andre. Hva den damen har kjempet og gjort er uvurdelig, jeg ser så opp til henne! Og til alle andre som kjemper en kamp, sier sin mening og deler fra sine liv. Tusen takk, alle sammen!

    Share:
    Featured Video Play Icon

    Video om terapi m.m.

    11. november 2016

    Her om dagen hadde jeg en liten Q&A på Snapchat (følg meg gjerne, jeg heter carrosverden der). Det var svært mange som lurte på dette med å gå i terapi, og jeg prøvde å svare så godt jeg kunne. Noen ønsket også at jeg skulle legge videoen på bloggen, så her kommer den. Håper den kan hjelpe noen av dere, og at det var interessant å høre på.

    Featured Video Play Icon

    Fordummende?

    8. november 2016
    Celina Karine har i dag satt litt ord på noe jeg har tenkt på helt siden jeg traff Siri og Lisa på en kafé i Harstad i mars. Vi diskuterte kroppspress, og Siri kom med en synsvinkel jeg synes var interessant og viktig. Hvorfor legger vi all skyld på sosiale medier og “bransjen”? Og kanskje vi, i stedet for å plassere skyld og å gjøre ungdom til offer for industrien, bør fokusere på å skape selvstendige og kritiske voksne? Kanskje dagens ungdom bør lære seg hva som er virkelig, og lære seg kunne velge hvem de vil se opp til og hvilke verdier som er best for deres liv? Jeg har lyst å snakke mer om dette ved en senere anledning, jeg leter etter ordene. Hva synes dere om det Celina Karine sier i videoen sin, og om temaet generelt?

    Share: