Browsing Category:

Meninger

    Nå er det like før det klikker for meg!

    31. mai 2017

    I dag gjorde en av mine Snapchat-følgere (jeg heter @carrosverden der) meg oppmerksom på dette bildet og denne filmen. Og jeg vet virkelig ikke hva jeg skal si, for det finnes ikke ord for hvor sint jeg er akkurat nå! Jeg føler jeg bruker så mye tid på å bekjempe diskriminering og fatshaming av overvektige, og nå lurer jeg på hva det er for? Det virker som verden går baklengs, og har mistet alt vett. Og denne filmen er i tillegg rettet mot barn, det er så ubegripelig! Jeg kjenner at jeg er nær ved å miste besinnelsen, og er helt på gråten. I tillegg er filmen også visstnok meget sexifisert og nedlatende mot kvinner, noe jeg synes vises godt i traileren:

    Folkens… Dette er IKKE GREIT! Jeg oppfordrer til å boikotte filmen, spesielt om man har barn. Og også dele dette videre for å vise at det er ikke greit. Og jeg akter aldri å gi meg i kampen mot diskriminering, i hvilken som helst form!!!

    Edit: Jeg ser at flere skriver at filmen handler om å finne sin indre styrke, eller noe sånt. Og har vist til dette bildet:

    Budskapet her er jo fint, men det hjelper liksom ikke når de velger å markedsføre filmen på den måten de gjør. Mulig filmen er kjempemorsom og til og med er med på å nedkjempe kroppspress, men jeg kjenner de har voldsomt mye å kompensere for med tanke på markedsføringen. Mange skriver også at det ikke er en barnefilm, men de omtalene jeg har lest på engelske nettaviser sier at det er en barnefilm. Jeg vet ikke hva som stemmer, men jeg mener det ikke er noen bra unnskylding uansett? Pluss at barn dras mot animasjonsfilmer, det er ingen hemmelighet. Vi får se, forhåpentligvis er filmen noe som kan bidra til noen gode endringer. Men jeg har mine tvil.

    Edit II: Produsentene har uttalt at markedsføringen har hatt motsatt effekt enn det som var intensjonen, og kommer til å legge ned den delen av markedsføringen som det reageres på. Les mer her.

    Share:

    Når ordene ikke strekker til

    22. mars 2017

    I dag leste jeg dette innlegget av Siri, og det traff meg skikkelig. Egentlig har jeg ingen anelse om hva jeg skal skrive i dette innlegget, men jeg vil så gjerne formidle… noe. For meg oppleves den verden som vi lever i som verre og verre. Jeg kan ligge oppe om natten og tenke på all krigingen, overgrepene, miljøet, psykisk helse, maktfordeling, katastrofer, økonomi og urettferdighet. Og jeg er helt sikkert ikke den eneste som har det slik. Ord strekker ikke til, og jeg klarer ikke ta innover meg halvparten av alt det grusomme som skjer rundt oss. Jeg snakket med en bekjent her om dagen, og han har virkelig problemer med dette. Det går så inn på han at han har blitt syk, og aller helst har han lyst til å bare sove. Jeg skjønner han så godt, det hadde vært godt å bare sove slik at man gikk glipp av alt som skjer.

    Bare i dag har minst 30 mennesker mistet sitt liv på en skole i Syria, i et flyangrep ledet av USA. Jeg blir helt lammet av sånt, og aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg bidrar økonomisk til hjelpeorganisasjoner så godt jeg kan, på tross av at jeg har en veldig lav inntekt i forhold til det som er normalt i Norge. Og jeg kan ikke gjøre så mye mer akkurat nå, enn å bidra økonomisk, på grunn av helsen min. Eller, er det helt sant? Nei. Jeg kan faktisk bidra på mange måter:

    • Ved å lese meg opp og få mer kunnskap.
    • Ved å spre kunnskap i mitt nettverk.
    • Ved å slå ned på holdninger som ikke hører noen plass hjemme.
    • Ved å bidra økonomisk.
    • Ved å skrive, og å sette fokus på det jeg brenner for.
    • Ved å sortere søppel.
    • Ved å spise mindre kjøtt.
    • Ved å kjøre mer kollektivt.
    • Ved å ta mindre fly.
    • Ved å kaste mindre.

    De største endringene kan man ofte gjøre i sitt eget nettverk, har du tenkt over det? Ved å begynne en plass kan man etterhvert utrette mye. Det er så utrolig mye bedre at vi gjør noe, enn å gjøre ingenting. De fleste av oss her i Norge er vanvittig privilegert med tanke på at vi lever i et fredelig velferdssamfunn. De aller fleste av oss har mulighet til å gjøre noe, til å bidra. Og jeg føler at jeg virkelig skylder verden det. Noen ganger blir jeg veldig provosert når jeg ser at folk bruker mye penger på ferier og materielle goder. Noen ganger har jeg bare lyst å selge alt jeg eier, og gi alt til hjelpeorganisasjoner. Men jeg tror ikke det er det lureste å gjøre. Vi trenger ikke å straffe oss selv fordi det skjer så mye grusomt, men vi kan prøve å hjelpe så godt vi kan. Og samtidig kan vi være takknemlig for alle mulighetene vi har, og for tryggheten. Forresten aner ikke jeg noe om hva andre egentlig bruker pengene og ressursene sine på, og ikke har jeg noe med det å gjøre heller. Jeg vet om flere som liker å kjøpe seg nye ting, men som samtidig bidrar mye for å gjøre verden til et bedre sted.

    Jeg synes det er utrolig viktig å berømme de som gjør en innsats, og som prøver å gjøre noe godt. Jeg føler vi er alt for opptatt av å arrestere hverandre, enn å faktisk sette pris på at noen bryr seg i det hele tatt. Det provoserer meg at folk som prøver å gjøre noe bra for verden blir neglisjert på bakgrunn av at de for eksempel ikke ønsker å kalle seg feminist eller veganer. Jeg skulle ønske vi kunne slutte å dømme hverandre. Kan vi ikke heller ta ansvar for oss selv, og sette pris på det gode folk gjør? Som Siri sier:

    Det er det samme for meg om du vil kalle deg feminist eller ikke, så lenge du behandler folk godt.

    Dette innlegget ble sikkert rotete og uoversiktlig. Jeg føler bare at jeg har så utrolig mye mer å strekke meg ut etter, og at jeg skulle gjort så mye mer. At jeg må begynne å se muligheter og innse at jeg ikke kan redde verden alene (men at jeg kan bidra så godt jeg kan). Og at det er lov å være glad og lykkelig selvom det skjer mye grusomt. Jeg gir meg selv ofte ikke lov til å ha det bra, siden det er så mange andre som ikke har det bra. Og det blir også helt feil. Fremover skal jeg prøve å være mye mer takknemlig, og når jeg føler glede så skal jeg virkelig kjenne godt på den følelsen. Omfavne den, fordi jeg kan. Og jeg skal prøve å gjøre det jeg kan for å bidra. Det innebærer blant annet å gjøre alt jeg kan for å bli friskere, slik at jeg har mange flere muligheter til å arbeide frivillig for eksempel. Alle monner drar.

    Share:

    Trygdemonsteret later seg på sofaen

    10. januar 2017

    I dag fikk jeg meg en aldri så lite sjokk når jeg leste igjennom Twitter-feeden min. Bildet dere ser ovenfor ble postet på FrP sin Facebook-side med teksten «Nå må unge gjøre en innsats for å få penger fra NAV. Vi har innført aktivitetsplikt for unge på sosialhjelp. Bra?«. Først kjente jeg en bunnløs tristhet skylde over meg. Er det slik landets ledere ser på mennesker som er på en slik plass i livet at de må få hjelp? Hvordan kan de i det hele tatt få seg til å poste et slikt bilde? Kan de i det hele tatt ane hvor vondt det kan gjøre?

    FrP fremstiller ungdommer på sosialhjelp som late og udugelige. Som mennesker som lever et usunt og dovent liv, i nytelse (virker det som). Om dette er tilfelle så kan jeg aldri tenke meg annet enn at det kun angår et lite fåtall av alle som mottar sosialhjelp eller andre ytelser fra NAV. De aller fleste som mottar sosialhjelp lever i en helt annen hverdag enn det FrP skisserer. Det er hverdager med tunge psykiske belastninger, muskelsmerter, rusproblematikk og andre store utfordringer. De aller, aller fleste ville aldri valgt å få sosialhjelp om de kunne velge. Men det er det som er poenget, de har ikke noe valg. Og jeg synes det er en stor skam at FrP velger å fremstille de som allerede har det så vanskelig, på denne måten. De sparker rett og slett hardt nedover.

    En ting er sikkert. Å fremstille unge mennesker uten jobb som tiltaksløse latsabber er en meget dårlig strategi fra den politiske eliten i Fremskrittspartiet. Litt ironisk er det også at FrP er det partiet i Norge med flest velgere som får sosialhjelp og ytelser fra det offentlige. At de ønsker å få unge mennesker som mottar sosialhjelp ut i aktivitet er en ting. Problemet er at FrP ikke klarer eller ønsker å kommunisere et enkelt politisk budskap uten å måtte sparke på en gruppe som sliter. Å leve på sosialhjelp er så langt fra et luksusliv som man kan komme. Man mottar som regel 5000 – 6000 kr i måneden, noe som vi alle vet er ekstremt lite penger i den store sammenhengen. Dette vitner om stor mangel på kunnskap. Det er underlig at et parti som FrP ikke i større grad anerkjenner at penger er viktig for folk. Hadde de skjønt det ville de også forstått hvorfor den største drømmen til de aller fleste arbeidsløse rett og slett er å få seg en jobb.

    En hverdag uten et arbeid er en stor påkjenning, og går ofte kraftig utover selvbildet og den psykiske helsen. Det er en konstant gjentakende påminnelse om at man er mindre verdt, at man ikke får til det andre får til, at man ikke bidrar og at evnene man sitter inne med ikke er nyttig er verdifulle for samfunnet. I disse dager hvor så mange hardtarbeidende mennesker mister jobbene sine, burde man forvente at et regjeringsparti viste et snev av medfølelse for situasjonen de havner i. Det er ikke all arbeidsledighet som er selvforskyldt, og det er ikke sånn at alle kan tenke seg inn i en jobb. Jobbene må faktisk også være der.

    Det er som regel ikke viljen det står på. De aller fleste av oss ønsker å fylle livene våre med meningsfullt innhold. Vi ønsker å ha penger til å kunne dyrke interessene våre, til å leve. Folk ønsker å ha en økonomisk trygghet. Vi lever i en tid der stadig større grupper blir holdt ute fra samfunnet vårt. Og vi har et ansvar for å være med å inkludere. Her tenker jeg at regjeringen og politikere har et ekstra stort ansvar. Derfor synes jeg det er så motbydelig å sparke så hardt nedover, og å tråkke over grupper av mennesker som virkelig ikke fortjener det.

    PS: Les også Milla sitt innlegg om dette.

    Foto: Faksimile.

    Share:

    Veganere, kjøtt og Netflix-dokumentarer

    5. januar 2017

    For noen dager siden så jeg at Anette Marie Antonsen (@tingjegliker på Snapchat) nærmest lovpriste dokumentaren Food Chioces, og hvordan den har revolusjonert hennes måte å se på kosthold på. Dokumentaren ligger på Netflix, så jeg tenkte jeg skulle sjekke ut hva greia var.

    Dokumentaren begynner med at regissør Michal Siewierski forteller om hvordan et plantebasert kosthold har gjort livet hans mye bedre. Han har gått ned 25 kg og fått normale verdier på blodsukker, kolesterol og blodtrykk. Gjennom dokumentaren har han intervjuet en håndfull leger, professorer og eksperter på plantebasert kost. De tar for seg utsagn og myter om kjøtt og plantebasert kost. Det som blant annet får gjennomgå er protein fra kjøtt, og at det stresser nyrene våre, leveren vår og øker sjansene for hjerte- og karsykdommer og kreft. Vi hører også at protein fra kjøtt øker kolesterolmengdene i blodet, og gjør slik at kroppen produserer feil type hormoner (som kan føre til brystkreft hos kvinner, blant annet).

    Hvitt kjøtt er minst like farlig som rødt kjøtt. For ikke å snakke om fisk, det er i alle fall ikke bra. Faktisk sier de at alt kjøtt har mye fett i seg, og at fett er livsfarlig. Dette er jo egentlig ren løgn, for både hvit fisk og hvitt kjøtt har veldig lite fett. Veganere som bruker olivenolje osv. er ikke noe bedre, mener de. Men nok om det. Etterhvert går de løs på meieriprodukter, og bruker argumentene man ofte hører om at det kun er kalvene som skal ha kumelk. Meieriprodukter fører også til prostatakreft og består kun av veksthormoner. Melk har mye fett, mye kolesterol og ingen fiber. Fiber ser ut til å være det viktigste man kan få i seg. De sier at meieriprodukter er verre å innta enn rødt kjøtt. Og at ost inneholder kjemikaler som er mer avhengighetsskapende enn heroin.

    Deretter er det egg som står for tur. Egg øker risikoen for å få diabetes type 2 og øker det dårlige kolesterolet i kroppen, som igjen fører til hjertesykdom og død. De sier også at egg er farlig fordi det er så mange plantevernmidler i dem, men det som er litt rart er at de senere i dokumentaren sier at plantevernmidler er helt ufarlig. Deretter snakker de om Omega-3, og hvor dårlig det egentlig er å ta for eksempel tran og fiskeolje. Jo mer Omega-3 man tar, jo større er sjansen for å få diabetes type 2 og kreft.

    Altså, jeg kunne fortsatt i det vide og det brede. Du kan jo se dokumentaren selv, på Netflix, om du vil. I så fall vil jeg advare deg mot stygge bilder av mishandling av dyr på slutten av dokumentaren (da slo jeg av, for det orker jeg faktisk ikke å se på). Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. For meg blir slike dokumentarer så latterlig… Gode poenger og viktige opplysninger forsvinner totalt. Det er ingen nyansering, alt er kun propaganda (og da gjerne skremselspropaganda). Og da blir jeg oppgitt. Fordi jeg er helt enig i at plantebasert kost er bra for oss. Vi bør virkelig kutte ned på kjøttet, og spise mer grønnsaker og belgfrukter. Men denne dokumentaren synes jeg var både dårlig, forvirrende, provoserende og misvisende.

    For min del handler det aller mest om miljø, helse og dyrevern. Men jeg føler meg ofte som en hykler. For jeg klarer ikke se på videoer om kjøttproduksjon, og jeg klarer ikke forholde meg til noe av det. Jeg lukker øynene. Og jeg spiser kjøtt. Mye mindre kjøtt enn før, riktignok, men jeg spiser likevel kjøtt. Og jeg har ikke råd til å kjøpe økologisk kjøtt heller. Jeg og Jørgen vil prøve å spise kjøttfritt på hverdager, og heller spise litt kjøtt kun i helgene. Det må da være bedre enn ingenting? Selv lever jeg etter et moderat lavkarbokosthold, for å se om det kan hjelpe meg. Jeg har gjort det tidligere også, og kolesterolverdiene og blodsukkeret har aldri vært bedre enn da. Blodtrykket mitt har også blitt helt fint.

    Dette er veldig vanskelig for meg. Ikke fordi jeg tror det er vanskelig å leve som veganer, det tror jeg egentlig er ganske lett om man virkelig setter seg inn i det. Men jeg synes det er ekstremt vanskelig å vite hvem man skal stole på eller ikke. Jeg har selv hørt leger fortelle om hvor korrupt og manipulerende forskning kan være. Mye er kjøpt og betalt, og mye er lagt frem slik man vil det skal fremstilles (uten nyansene). Det har blitt så ille at jeg nesten ikke kan stoler på noen forskning lenger. Er det noen av dere som også har det slik? Er du veganer, vegetarianer eller spiser du kjøtt? Og hvorfor har du valgt å leve som du gjør?

    Share:

    Den store slettedagen

    2. desember 2016

    I dag har jeg endelig gjort noe som jeg har tenkt så utrolig lenge på å gjøre. I dag har jeg tatt meg en skikkelig sletterunde på Instagram, Snapchat og på Bloglovin. Etter at jeg ble en del av Sunn Fornuft Plakaten har jeg begynt å tenke mer over hvordan jeg påvirker andre, men også hva det er jeg blir påvirket av. Jeg har i flere år nå lest og fulgt med på mange folk som driver med fitness, «sunn livsstil» og vektnedgang, og jeg tror ikke helt jeg har skjønt hva det har gjort med meg. Ved å ha tilegnet meg kunnskap og ha blitt mer bevisst på meg selv, så har jeg skjønt hvor mye det har stresset meg og hvor mye selvtilliten min har sunket. Når jeg hele tiden, hver dag, har blitt minnet på at jeg bør trene mer og hardere… At det jeg spiser kan bli enda litt bedre, at jeg bør være enda mer aktiv. At det ikke er nok å spise grønnsaker, men de bør også være økologisk og fermentert. At det jeg gjør ikke er godt nok. Jeg bare orker det ikke mer, så i dag bestemte jeg meg for å slette alle trening- og kostholdskontoer jeg følger.

    Det skulle vise seg å bli vanskeligere enn jeg trodde. Jeg begynte å mistenke at jeg kanskje har blitt litt avhengig av dem? At det å se på alt det de gjør, som ikke jeg får til, er en måte å straffe meg selv på? Jeg har straffet meg selv på mange måter, i mange år, og noen ganger blir det så integrert i hverdagen min at jeg ikke alltid klarer å se det selv. Og jeg tror dette er en del av det. Jeg leter etter områder jeg kan rakke ned på meg selv på, måter jeg kan bryte meg selv ned på. Der jeg har trodd at jeg har samlet inspirasjon, der har jeg egentlig samlet dårlig selvtillit, krenkelse og stress.

    Hvordan fitness, kosthold og andre livsstilskontoer påvirker dere andre, det vet jeg ikke. Og jeg står ikke i posisjon til å si at det å slette slike kontoer er noe som alle bør gjøre. Man kjenner selv, innerst inne, hvem som motiverer og inspirer, og hvem som får en til å føle seg liten, dårlig og svak. Men om du har noen slike personer i feeden din, som gir deg den dårlige magefølelsen, så anbefaler jeg deg og bare kvitte deg med dem. Personlig har jeg omtrent ikke tenkt på de personene jeg tidligere har slettet i ettertid, selvom jeg kanskje hadde trodde det kom til å bli merket.

    Jeg har også tenkt på en del andre ting i det siste. Jeg, som lider av alvorlig overvekt, ønsker å gå ned i vekt for helsen min sin skyld. Men jeg trenger faktisk ikke snakke om det jeg gjør med tanke på kosthold og trening i sosiale medier. Jeg trenger ikke dele vektnedgang, antall treningstimer i uken, treningsplaner, matplaner osv. For å være ærlig med dere er jeg så innmari lei av alt snakk om trening, kosthold, slanking og alt som har noe med det å gjøre. Og det jeg gjør for min kropp trenger så langt i fra å være en god ting for andre, alt er individuelt. Derfor synes jeg folk skal være ekstremt forsiktig med å påstå at de sitter med en fasit på noe som helst. Presset gjør meg så sliten at jeg har ikke ord, og folk merker ikke at de er en del av det. Men det er du, når du sitter og klager til venninnene dine over at du har lagt på deg eller at du føler deg tykk. Når du sier at du ikke spiser sukker fordi da blir du feit. Når du kommenterer at folk har lagt på seg eller generelt snakker om andres kropper. Når du unnskylder deg på Snapchat fordi du spiste en sjokolade midt i uken.

    Jeg har mye igjen å lære, mye igjen å strekke meg ut etter. Jeg skal ikke si at jeg er bedre enn andre, jeg er tross alt alvorlig overvektig og sånn sett sikkert ikke et spesielt godt eksempel for helse. Men jeg håper jeg kan være en del av en fremtid der kroppspresset kan minke betraktelig, der alle kan gjøre og spise og se ut som de vil uten at andre skal dømme dem. Jeg kjenner at når jeg trener og spiser det som jeg selv ser på som næringsrikt og bra så trenger jeg ikke dele det i sosiale medier hele tiden, for å bevise noe for noen jeg ikke engang kjenner. Før kunne jeg ikke trene uten å legge det på Instagram, jeg telte kalorier på alt jeg spiste og jeg var livredd for at jeg ikke skulle gå ned i vekt fordi jeg hele tiden skulle oppdatere alle på vektnedgangen min. Det er jammen meg ikke rart folk er sliten, spør du meg… Jeg ser overhodet ikke noe galt i å dele at man trener og maten sin, men det som blir problemet er om det blir en sykelig trang til å gjøre det hele tiden. At det er det eneste man fokuserer på. Jeg tror både jeg og mange andre har godt av å begynne å gjøre ting for seg selv, ikke for alle andre.

    PS: jeg har ikke korrekturlest dette innlegget. Det kom rett fra hjertet, akkurat nå, og jeg lar det stå sånn.

    Share: