Browsing Category:

Lister

    Det jeg drømmer om å gjøre i sommer

    15. juni 2017

    God torsdag kjære lesere. Her i Bergen uteblir stadig solen, men i dag er det varmt. Går rykter om tordenvær. Jeg liker sommerregnet, men torden og lyn kan jeg godt klare meg uten. Så snart jeg hører antydninger til torden i det fjerne er det ut med kontakter og alt sånt. I dag prøver jeg å finne små hverdagsgleder, som å se gamle Pokémon-episoder fra 90-tallet, spille The Sims 4 (begynner å bli en smule lei nå, periodespiller vet dere), se New Girl og å lese. Har begynt å se Orphan Black på nytt igjen med Jørgen og, gøy! Her er en liste over hva jeg drømmer om å gjøre i sommer. Hvordan har du det, og har du drømmer for sommeren?

    • Lese minst fire bøker.
    • Bade i sjøen.
    • Begynne å svømme (i basseng), fordi det er innmari bra trening som ikke belaster kroppen for mye.
    • Besøke Nordnes sjøbad.
    • Dra på kafé med meg selv eller venner.
    • Bruke kameraet så mye som mulig.
    • Lage videoer når jeg har lyst.
    • Finne noen som jeg kan ta bilder av. Savner å fotografere mennesker.
    • Rydde på bloggen.
    • Gå så mye tur som mulig, helst i naturen.
    • Prøve å få nok søvn.
    Share:

    Ting å se frem til

    31. mai 2017

    Om det er en ting jeg har lært de siste årene så er det hvor viktig det er å ha noe å se frem til. Det er viktig å kunne kjenne begeistring over noe som skal komme, og kunne glede seg. Jeg har veldig mye jeg gleder meg til fremover, og jeg prøver å kjenne på forventningsgleden ofte. Gi meg tre ting du gleder deg til, da!

    • Broren min kommer på besøk i slutten av juni, og blir her i nesten en uke!
    • Å se den nye Piratesfilmen på kino.
    • Grilling og bading, hele sommeren.
    • Disneykveld med tantebarna her i Bergen.
    • Å kjøre nordover i august, og tilbringe sommerferien på veien i det vakre landet vårt.
    • Se familien og venner igjen i august.
    • Valget i september.
    • Søsteren min og tantebarnet mitt kommer på besøk i en uke i september.
    • Sykkel-VM i Bergen i september.
    • Bryllup for min yngste søster i Sandefjord i september.
    • Feiring av mamma og pappas 30-års bryllupsdag i Oslo i oktober.
    • Langhelg med Jørgen i november, kanskje en liten tur til Købehavn eller et annet sted.
    • Julefeiring i Bergen, jeg skal gå bananas på julepynten.
    Share:

    Fint

    24. mai 2017
    • Glødelamper.
    • Grønne planter.
    • Kullsyrevann.
    • Croissanter til lørdagsfrokosten.
    • Sparepenger.
    • Planlegging av sommerferien.
    • Nytt 17mm objektiv til kameraet.
    • Skrive dikt.
    • Salater.
    • Jordbær.
    • Kent.
    • Bøkene til Karl Ove Knausgård.
    • Melankoli.
    • Mennesker som lytter.
    • Katter som maler.
    • Blå himmel.
    • Sommerregn.
    • Lyden av havet.
    • Ovnsbakte poteter.
    • Kontraster.
    • Gode nyheter.
    • Mystikk.
    • Styrke.
    • Gjemmesteder.
    • Hemmeligheter.
    • Exit-skilt.
    • Vegetarmat.
    • Svale soverom.
    Share:

    Hva jeg har lært i det siste

    8. april 2017

    Dere som følger meg på Snapchat (@carrosverden) vet at jeg har hatt litt å tenke på den siste tiden. Jeg har ofte vært åpen på min Snapchat-konto om min psykiske helse og utfordringer den kan gi meg i hverdagen. Dette blir ikke satt pris på av alle mine følgere, og jeg har fått en del kommentarer som har vært vanskelig å forholde seg til. Kommentarene tar for seg meg som for destruktiv, at jeg er kjedelig å følge, at jeg kun snakker om psykisk helse og lignende. Flere sender meg meldinger om at jeg må holde meg unna sosiale medier når jeg har det vanskelig, anklager meg for å ikke ta vare på mine nærmeste, anklager meg for å ikke egentlig ha det så tungt når jeg klarer å dele det osv. Jeg fikk også en melding om at en venninnegjeng på fire hadde diskutert meg sammen, og kom frem til at ingen av dem egentlig ville følge meg mer. Fordi jeg var blitt så ensformig.

    Noen ganger tror jeg kanskje mange forventer at Snapchat skal være en ren underholdningskanal. Jeg er ikke sikker. Men en ting som er sikker er at jeg har vært alt for «flink» til å ta til meg disse meldingene, og har latt dem påvirke meg. Det har ført til at jeg har prøvd å opptre slik andre ønsker jeg skal opptre, ikke som det som faller naturlig for meg. Og sånn sett har jeg følt at mye jeg har lagt ut er kunstig, fordi jeg har vært så livredd for å gjøre feil. Selvfølgelig irriterer jeg meg grønn over at jeg, i en alder av snart 28 år, skal la andre herske sånn over meg. Men jeg skylder litt på hvor jeg er rent psykisk nå. Jeg vet at jeg, med det sykdomsbildet jeg innehar, vil ha mer problemer med dette enn mange andre. Likevel, jeg kunne ikke fortsette på den måten. Jeg måtte ta tak, enten ved å slette meg fra sosiale medier eller finne en måte å takle alt på. Disse tankene ble til disse ordene:

     

     

     

     

     

    Så nå har jeg begynt å blokkere folk da. Det er så utrolig skummelt der og da, men så uendelig befriende etterpå. At jeg slipper å forholde meg til dem mer, og bare rett og slett fjerner dem fra livet mitt. For hvorfor skal jeg bruke så vanvittig mye tid på det som uansett drar meg ned? Her er andre ting jeg har lært den siste tiden:

    Senke terskelen og forventningene

    Jeg trenger ikke prestere bra hele tiden, og det kan jeg like gjerne lære meg først som sist. Alt som legges ut i sosiale medier trenger ikke å være veldig godt gjennomtenkt, og det trenger ikke se perfekt ut. Dette gjelder på andre områder i livet og. Det er som regel ikke krise om jeg ikke klarer å si alt jeg ønsket på jobbintervjuet, om jeg ikke får god karakter på eksamen, om noen jeg liker ikke liker meg tilbake eller om jeg ikke klarer å gjøre det som jeg hadde tenkt. Om jeg senker forventingene mine til en film/bok/besøk eller whatever – da blir opplevelsen som regel alltid bedre enn jeg hadde trodd på forhånd. Husk at andre mennesker, de er bare mennesker. Akkurat som deg og meg. Uavhengig av om de tror de er bedre enn deg eller ikke.

    Gjøre det jeg gjør for min egen del

    Jeg har ofte gjort alt mulig for å please andre rundt meg, og har tilpasset meg til å være slik jeg tror det forventes at jeg skal være i enhver situasjon. Og jeg prøver virkelig å arbeide med dette, for det er virkelig både energitappende og tidskrevende. Hvorfor skal jeg snappe eller blogge eller snakke om noe som jeg tror andre vil høre, i stedet for det jeg faktisk vil dele selv? Det er litt komisk, men jeg leser ofte bøker kun fordi jeg tror andre vil jeg skal gjøre det. I stedet for å lese det som jeg synes er interessant, så leser jeg det jeg føler jeg bør lese. Og noen ganger er det positivt, spesielt siden det er en fordel å ha lest bestselgere i jobbsammenheng, men ærlig talt… Dette er ganske tåpelig av meg. Det samme gjelder det med å skrive. Jeg vil begynne å skrive det jeg har på hjertet, i stedet for det jeg tror andre vil lese. Om du også plages med dette så anbefaler jeg deg å lese dette.

    Være litt brutal og egoistisk

    Det har vært mange mennesker og situasjoner opp igjennom livet mitt som har holdt meg i et jerngrep. Jeg er jo ultra-mega-konfliktsky, og har nok som oftest avviket eller bøyet meg i stedet for å ta opp en kamp. Spesielt har jeg latt «venner» manipulere meg, og fått meg til å føle meg liten og verdiløs. Men jeg har innsett at jeg kun ødelegger meg selv ved å la være å si i fra når noe er ugreit. Noen ganger er det helt greit, og også helt nødvendig, å være litt brutal og egoistisk. Det kan være superskummelt å «slå opp med en venn», men jeg må tenke på hva jeg faktisk sitter igjen med. Jeg vil heller bruke tiden min på mennesker jeg lærer noe av, som får meg til å le og som er der for meg. Det har vist seg ganske tydelig hvem disse personene er etter jeg var åpen om min psykiske helse. Samme gjelder for min tid. Det er faktisk min tid, og jeg vil prioritere å bruke den på det som gir meg, min familie og mitt ekteskap noe positivt. Det er helt innafor å bruke lørdagen hjemme med en bok, i stedet for å dra på besøket du ble invitert i. Og det er helt innafor å be kun noen få venner på besøk, i stedet for alle du kjenner (fordi du er redd for å såre noen).

    Ikke ta meg selv så høytidelig

    Denne er vanskelig, dere! Men som overvektig, kristen, syk, skjeløyd og nordlending i dagens samfunn, så må jeg nesten bare legge den høytidelige hatten på hyllen. Ikke at jeg synes det er greit å dømme andre for hvordan de ser ut, hva de tror på eller hvor de kommer fra! Men om jeg skal ta til meg alt som sies, da kan jeg like gjerne grave meg selv ned. Litt humor kommer man utrolig langt med, og jeg trenger å øve på dette. Det meste folk sier mener de ingenting vondt med, og i stedet for å bli kjempelei meg eller fornærmet kan jeg heller si i fra på en ordentlig måte. Dessuten er det deilig å kunne le av seg selv.

    Stoppe å sammenligne meg med andre

    Jeg må bare innse at jeg ikke kommer til å bli Supermarie på Snapchat, like flink til å ta hverdagsbilder som Mariell, like flink med film som Stine, like morsom som Siri, like sjarmerende som Karen Anna, like flink til å tegne som Milla, like godt trent som Jørgine, like flink til å skrive som Johan Harstad, like tøff som Christine, like flink til å spille TV-spill som Lisa, like flink til å lese som Julie, like engasjert som Kristin eller like god å lage mat som Mia. Det går bare ikke. Så å prøve å etterligne dem på noe som helst vis er ikke nyttig for min utvikling. Jeg må være den jeg er, og det er godt nok. Den beste versjonen av Caroline, Caroline versjon to om du vil, ligger der inne et sted!

    Gi meg selv ros

    Jeg er ikke spesielt flink til å se hva jeg faktisk får til, og det tror jeg ikke at jeg er alene om. Delvis fordi vi lever i et samfunn regjert av Janteloven og fordi vi ofte er alt for flink å se feil. Men, har du det sort på hvitt. Jeg er kreativ, jeg er empatisk, jeg er flink å se løsninger og muligheter, jeg er lidenskapelig, jeg er nysgjerrig, jeg er engasjert og jeg tør å være åpen om det som er vanskelig. Og jeg skal bli flinkere å minne meg selv på alt jeg faktisk klarer, tross omstendighetene.

    Godta og akseptere meg selv

    Jeg har store problemer med å se på bilder og film av meg selv, hovedsakelig på grunn av at jeg skammer meg over at jeg er overvektig og at jeg skjeler. Og jeg er så lei av at det skal stoppe meg fra å gjøre det jeg liker. Jeg ser ut som jeg gjør, og det er ikke så mye å gjøre med det. Kanskje jeg en dag til og med kan like det jeg ser i speilet. Fordi det er en ganske kul person der inne, faktisk.

    Være glad for andres lykke

    Jeg tror ikke jeg er alene om å kjenne på misunnelse av og til? Håper i alle fall ikke det! Men fremover skal jeg arbeide med å virkelig kjenne på misunnelsen når den kommer, og ta tak i den. Det er viktig at jeg kan kjenne på glede over at andre lykkes eller gjør noe bra. Og også si det til dem, at de er råbra og inspirerer meg. Det å løfte andre når de inspirerer og gjør noe bra er noe både jeg og andre er alt for dårlig på, etter min mening.

    Dette ble en milelang avhandling, men det var det som måtte ut i dag. Tydeligvis! Ha ha. Nå skal jeg og Jørgen kjøre å kjøpe noe godt før vi drar utover på hytten til Jørgens familie. Der blir det brettspill, og en god dose latter regner jeg med. Håper du fikk noe ut av dette innlegget, og at du får en fin helg. Livet er et prosjekt vi ikke aner sluttdatoen på, så jeg kjenner det gjelder å gjøre det beste ut av det. Enten det beste er å ta det med ro, eller løpe maraton. Stay awesome, folks!

    PS: beklager om dere finner mange skrivefeil på bloggen min, jeg ser meg ofte blind på dem!

    Saker jeg lurer veldig på

    1. mars 2017
    • Hvordan får folk tid til å få med seg så mange bøker, serier, podcaster og filmer?
    • Pusser andre også brillene sine sånn ca. hele tiden?
    • Hvordan klarer folk å bestemme seg for hvilken tatovering de vil ha?
    • Hvorfor er jeg så forbasket sliten hele tiden?
    • Kan jeg noen gang bli god i matematikk?
    • Vil jeg skjele mindre om jeg tar en øyeoperasjon til?
    • Hva gjorde vi egentlig før vi fikk mobiler og internett?
    • Hvorfor har jeg så uflaks i Pokémon GO for tiden?
    • Hvor lenge kommer jeg til å fortsette å blogge?
    • Hvordan fungerer egentlig elektrisitet, telefonsamtaler og internett?
    • Hvor mange prosenter av havet er ennå ikke utforsket?
    • Og finnes det slike kjempeblekkspruter?
    • Vil jeg noen gang bli en god skribent?
    • Og vil jeg noen gang kunne bidra like mye som de andre på quiz?
    • Vil jeg noen gang bli et halvparten så godt menneske som Jørgen?
    • Hvor kommer godhet fra? Og hvor kommer ondskap fra?
    • Hvor lenge vil Facebook bestå?
    • Kan jeg egentlig noen gang bli helt frisk?
    • Hva foregår egentlig i hodet til en toppidrettsutøver?
    • Hvordan takler enkelte mennesker så lett å snakke foran store forsamlinger?
    • Hvorfor har jeg ofte lyst til å stikke hodet i jorden, og forsvinne?
    • Hvorfor er jeg så redd for smerte?
    • Hvorfor er melankoli tiltrekkende og godt?
    • Er det bare jeg som synes Zelda er skikkelig vanskelig å spille?
    • Føler alle mennesker seg litt ensom?
    • Hvorfor snakkes det så lite om døden?
    • Hvorfor er vi så overfladiske og materialistiske?
    • Hvor i verdensrommet er det intelligent liv?
    • Hvorfor synes noen at nakenhet mot kroppspress er en god idé?
    • Vil jeg noen ganger få ro?
    • Hvorfor oppfører jeg meg som en klønete tenåring sammen med andre folk?
    • Hvorfor liker jeg å gi uttrykk for at jeg er mindre intelligent enn jeg er?
    • Hvorfor eier jeg ikke konkurranseinstinkt?
    • Finnes det et parallelt univers?
    • Hvordan overlever man mentalt etter en katastrofe?
    • Hva er en katastrofe?
    • Har jeg gjort noe betydningsfullt for andre?
    • Hvorfor er jeg så egoistisk?
    • Hvorfor klager jeg så mye? Hvorfor klager vi så mye?
    • Har vi egentlig noe som helst å klage på?
    • Hvem definerer hva som oppleves som klaging, eller ikke?
    • Har man lov å klage når man bor i Norge?
    • Vil jeg en dag bli klok?
    Share: