27. september 2018

27. september 2018

Livet blir som regel aldri helt slik som jeg hadde tenkt, og jeg bruker unødvendig mye tid på å tenke på hvordan livet kunne ha vært. Jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle havne her jeg er nå, og det skremmer meg hvor lite kontroll jeg har over både kroppen og situasjonen min, men også tankene og følelsene mine. Man hører jo ofte at det handler “om hvordan man tar det”. Vel, når du har en angstlidelse, så takler du gjerne smerter på en innmari dårlig måte. Katastrofetankene har det med å eskalere, for å si det sånn. Og jeg synes egentlig det er litt skamfullt, å miste kontrollen slik. Det er som at jeg sitter og ser på meg selv miste kontrollen totalt, men jeg kan ikke stoppe det. Selv om jeg, på et plan, vet at det jeg tenker ikke er rasjonelt. De mekanismene der, de er rimelig fascinerende og skremmende.

Akkurat nå, så lever jeg for de små tingene i livet. De små tinge, som egentlig ikke er små i det hele tatt. De er bare forkledd som små ting, men egentlig er de selve livet. Det å få oppdateringer av tantebarna mine, familien og venner. Å begrave ansiktet i pelsen til Mio. Hånden til Jørgen, i min. Av og til har jeg også små øyeblikk av lykke, der jeg hverken har fysisk eller psykisk smerte. Da husker jeg hvem jeg egentlig er.

Previous Post Next Post

Kanskje du også vil like...

2 Comments

  • Martine

    “Av og til har jeg også små øyeblikk av lykke, der jeg hverken har fysisk eller psykisk smerte. Da husker jeg hvem jeg egentlig er” Den setningen traff <3

    1. oktober 2018 at 11:13 am Reply
    • Caroline

      <3<3<3<3

      1. oktober 2018 at 6:38 pm Reply

    Jeg blir superglad for en kommentar!

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.