Det knyter seg i magen min hver gang noen spør om hvordan jeg har det

13. mars 2018

Jeg vil være ærlig med dere. Den siste tiden har batteriet, i dette maskineriet som kalles en menneskekropp, gradvis ebbet ut. Jeg har tidligere snakket om min hverdag, og at den er preget av utfordringer knyttet til angstlidelser og lavt stoffskifte. De siste månedene har utfordringene dessverre forverret seg ytterligere, spesielt på områder som søvn, smerter, angstanfall og utmattelse. Dette er så klart svært frustrerende for meg, og jeg føler selv jeg kjemper en daglig kamp om å få det bedre. Og det er så lett å bli motløs når resultatene blir så tilsynelatende lite fruktbar.

For meg føles det nå som om livet har stått på vent helt siden jeg ble syk for alvor, i 2013. Hver gang noen spør meg om hvordan jeg har det, om jeg har blitt frisk, om ting er bedre nå osv., så knyter det seg i magen min. Noen ganger svarer jeg bare at det går fint, for det å måtte fortelle, igjen og igjen, at ting dessverre er uendret eller verre enn sist… Det er noe av det tøffeste jeg vet om. Det er uendelig trist at jeg nesten aldri kan si at ting har snudd til det bedre. For hver dag som går så synker håpet om at jeg en dag skal bli frisk enda litt til. Forstå meg rett, jeg har enda håp, men jeg tenker mer realistisk nå enn før. Jeg forstår at dette kanskje er noe jeg må lære meg å leve med, og at jeg må arbeide for å finne ut hvordan jeg skal leve med det på best mulig måte. For det å ikke akseptere situasjonen, det gjør faktisk ofte alt vondt verre.

Jeg har brukt mye tid de siste ukene på å tenke over hva jeg kan gjøre for å få det bedre, og jeg har lært veldig mye om meg selv (på godt og vondt). En ting jeg har forstått er hvor dårlig jeg er til å sette grenser for meg selv, og å faktisk gjøre det som jeg selv har lyst til fremfor det jeg føler er riktig. Og i tillegg hvor ulidelig vanskelig det faktisk er å gjøre noe med det. Endring krever, i mitt tilfelle, veldig hardt arbeid, med mange tilbakeslag på veien. Jeg har gjort noen små tiltak, som å kutte ned på bruk av og folk jeg følger i sosiale medier. Jeg prøver å unngå diskusjoner, eller tema som fort kan føre til diskusjoner og mye følelser. Og jeg forsøker å unngå å se for mye på dokumentarer, lese kronikker, se nyheter og lignende. Det er noe jeg har brukt mye tid på, antageligvis for å kompensere for at jeg er syk, men det har egentlig bare gjort at jeg har fått det verre. Derfor må jeg beskytte meg selv i større grad, og øve på at det er greit at jeg ikke får med meg alt og at det er lov å skru av verden litt. Det er mye vanskeligere enn jeg kanskje får det til å høres ut som.

Det er noen ting som jeg merker at jeg liker å gjøre for tiden. Jeg liker å snakke/tilbringe tid med mine nærmeste, uten å fokusere på det som er vanskelig. Det er så godt å bare kunne ha det fint sammen med noen, og å fokusere på de fine tingene i livet. Jeg setter også stor pris på å tilbringe tid i naturen, spesielt i skogen og ved havet. Også liker jeg å høre på lydbøker (jeg veksler på å bruke appene Storytel og Fabel), for jeg får ikke til å lese bøker fysisk akkurat nå. For øyeblikket hører jeg på Narnia-bøkene, og de er like magisk som da jeg var liten. Jeg tror jeg skal høre på en del barne- og ungdomsbøker fremover, og også lese/høre/se mer fantasy og science fiction. Av en eller annen grunn har jeg hatt en formening om at jeg må lese seriøse romaner, klassikere og faglitteratur, og at jeg hele tiden MÅ lære noe nytt for å komme videre. Men kanskje det faktisk er motsatt for meg akkurat nå? Og la oss være ærlig, det er jo fantasy og science fiction jeg liker aller best. Det har det alltid vært. Så nå skal jeg høre ferdig hele Legenden om Narnia før jeg kanskje skal begynne på Ringenes Herre (aldri lest!), ungdomsbøkene til Jostein Gaarder og Ravneringene-serien. Ellers liker jeg å bruke litt tid på nye matretter, fotografere, se barne- og ungdomsfilmer, høre på musikk fra ESC-universet, spille Pokémon GO, skrive ned tankene mine og se på såkalt søppel-TV. Så jeg tenkte å forsøke meg på mest mulig slikt fremover, og øve på å gjøre det uten dårlig samvittighet for alt jeg ikke får til.

Jeg innser at dette ble et litt for langt og rotete blogginnlegg. Jeg har tenkt mye på om jeg skal fortsette å blogge. Det har vært i tankene mine, det å slutte. Foreløpig vet jeg ikke hva jeg vil eller skal gjøre. På noen måter er blogging spennende og givende, på andre måter føler jeg mange blogger jeg har lest de siste årene bare har dødd hen. Veldig mange blogger åpenlyst kun for å få mange treff og å tjene penger, og jeg synes det er lite sjel og personlighet sammenlignet med hva blogging var for sånn 10 år siden. Jeg så debatten på NRK om kroppspress, og blir helt matt. Jeg synes det er helt uforståelig at bloggere, annonsører og bransjen ønsker å fremme en livsstil der operasjoner og forandring på utseende er normalt og til og med nesten nødvendig for å være bra nok. Eller helt uforståelig er det jo ikke, jeg forstår jo at det ligger mye usikkerhet, penger og makt bak. Men det er så uforståelig at nesten ingen vil ta ansvar. Jeg tror vi trenger strengere regler, mer bevisstgjøring og motvekt og også kunnskap til å skape ungdommer som er sterke i seg selv med sunn skepsis. Nå snakker jeg meg bort igjen, men poenget er at blogging er ikke for alle. Det fører mye med seg, og jeg vet ikke helt hva jeg tenker om det ennå.

Previous Post Next Post

Kanskje du også vil like...

14 Comments

  • overtenking

    Håper virkelig du får det bedre snart, Caroline. Det er så vanskelig å holde seg positiv når man ikke føler det er noen fremgang eller når ting stadig blir verre. Jeg har akkurat begynt å gå til psykolog selv for å prøve å gjøre noe med det som sannsynligvis er sosial angst og depresjon og jeg kjenner veldig på hvor vanskelig det er å akseptere at det vil ta tid. Jeg vil jo være frisk NÅ, men det går ikke. Det tar den tiden det tar og kanskje når man aldri helt det punktet man selv ønsker. Men jeg tenker uansett at det viktige er at man prøver og at man vil. Husk at du er sterk og at det er veldig lov å stenge verden ute litt når man trenger det.

    13. mars 2018 at 2:15 pm Reply
    • Caroline

      Tusen takk for kommentaren, og for at du deler. Det setter jeg så stor pris på! Jeg håper virkelig at vi begge har litt bedre tider i møte <3

      13. mars 2018 at 2:51 pm Reply
  • Lene

    <3 Lykke til videre! Glad i deg!

    14. mars 2018 at 7:55 am Reply
    • Caroline

      <3

      14. mars 2018 at 10:44 am Reply
  • Øyvind

    Har begynt med bullet journal, og prøver å skrive ned alle gjøremål for så å krysse dem av når jeg får gjort dem, pluss lage lister over når jeg går tur, hva jeg spiser til middag osv.

    Jeg óg merker at de tradisjonelle bloggerne er blitt færre, og at de som er igjen oppdaterer sjeldnere. Samtidig virker det som du sier som om bloggerne tenker mer og mer på klikk og sponsede innlegg om forskjellige produkter, og som virker veldig like hverandre. Det er demotiverende for meg også, samtidig som jeg merker at jeg oppdaterer bloggen min sjeldnere selv.

    Håper ting blir bedre for deg snart, heier på deg!

    14. mars 2018 at 4:28 pm Reply
    • Caroline

      Tusen takk for kommentar! :) Heier på deg og!

      14. mars 2018 at 8:41 pm Reply
  • Heidi

    Gode tanker sendes <3

    14. mars 2018 at 6:59 pm Reply
    • Caroline

      Tusen takk for det <3

      14. mars 2018 at 8:37 pm Reply
  • Milla

    Håper du får det bedre snart Caroline, du fortjener det så! <3

    15. mars 2018 at 6:11 pm Reply
    • Caroline

      Samme til deg <3

      15. mars 2018 at 9:31 pm Reply
  • L

    Og husk at blogging ikke har noen regler. Man må jo ikke oppdatere annenhver dag eller ta fine bilder eller ha tusenvis av følgere. Man kan skrive når man vil det og om hva man vil. Vi er mange her som leser det også. <3

    18. mars 2018 at 5:29 pm Reply
    • Caroline

      Det er veldig sant, og tusen takk for at du sier det. Elsker bloggen din, sånn btw. Og bøkene dine.

      18. mars 2018 at 7:36 pm Reply
  • Sessan

    Kjære Caroline.
    Det er lenge siden jeg har vært innom bloggen din, og det var helt tilfeldig at jeg kom over den nå.
    Jeg er en del eldre enn deg, ble nettopp 44 år, men utenom det har vi veldig mange likhetstrekk.
    Jeg ble syk vinteren 2012, en såkalt usynlig sykdom. Lå på sykehus i mange uker, faktisk var jeg innlagt 17 uker i løpet av 10mnd. (Diagnosen er crps)
    Jeg syntes livet var kjempekjipt på alle plan i lang lang tid. Jeg fikk etterhvert en psykiater som skulle hjelpe meg med å sortere tankene, for jeg kan love deg at psyken var helt elendig.
    Jeg utviklet sosial angst, hadde panikk anfall og jeg fikk en kraftig depresjon. Oktober 2015 var jeg, som du, drittlei av å svare når folk lurte på hvordan jeg hadde det. Jeg var så nede at jeg egentlig ikke hadde lyst til å leve, men jeg ville ikke ta livet mitt heller. Alt var bare ett kaos.
    Redningen min kom hos smertelegen min, han fikk meg inn hos en kollega som er smertecoach. Og denne mannen lærte meg å takle hverdagen med mine utfordringer. Han rett og slett jobbet med tankemønsteret mitt. Så fra å ikke gjøre noe, utover å spille Pokémon Go, (i frykt for å bli dårlig) Har jeg det siste året vært på 5 utenlandsreiser.
    Noen ganger er det ikke den vanlige psykiatrien som er den beste løsningen, og for meg ble det en person som utfordret meg og endret tankemønsteret mitt. Jeg er min smertelege evig takknemlig for å ha fått ett mer sosialt aktivt liv igjen.
    Ønsker deg alt det beste. Klem

    19. mars 2018 at 3:18 pm Reply
    • Caroline

      Så godt å høre! Jeg har selv en veldig god behandler selv, så har ennå håp. Lykke til og takk for kommentar!

      19. mars 2018 at 6:31 pm Reply

    Jeg blir superglad for en kommentar!