Lys i mørket

26. februar 2018

De siste ukene har slått meg hardt i magen og levnet et innmari svært og verkende blåmerke på veien. Fæle ting har det med å samle troppene, for så å slå inn med full styrke samtidig. Fra alle kanter. Typisk, sant? Jeg har hatt mange angstanfall, jeg har hatt mye vondt, jeg har tatt en hjemløs katt til dyrelegen som viste seg å være full av kreft (nå fikk den heldigvis slippe smertene, hvil i fred) og jeg har fått den verste låsningen i korsryggen som jeg noen gang før har hatt. I dag tok jeg opp datamaskinen for første gang på mange dager, fordi jeg har hatt sitteforbud av kiropraktoren min (ikke at jeg har klart å sitte uansett).

I dag kjennes det ut som smertene i ryggen begynner å slippe taket litt og litt (bank i bordet), men dette må være noen av de verste smertene jeg har hatt på lenge. De har vært så konstante, uansett hvor mye smertestillende jeg har tatt, uansett om jeg har stått, sittet, ligget eller gått. Og når man har så vondt i ryggen går resten av kroppen i fullstendig helspenn, som igjen har ført til noen helt forferdelige muskelsmerter. Jeg har virkelig fått kjenne på følelsen av å være totalt hjelpesløs, og Jørgen har måtte ha hjemmekontor både på fredag og i dag for å hjelpe meg med ting som å kle på meg osv. Mine tanker går til alle dem som har slike smerter på jenvlig basis. Hva dere er laget av, og hvor dere henter styrken deres i fra, det vet jeg ikke. Men dere har all min respekt og empati, ass!

Samtidig som alt dette har skjedd, så har en annen hendelse overskygget det meste. For litt over en uke siden gikk min kjære onkel bort, kun 53 år gammel. Det skjedde veldig brått, og jeg fikk fullstendig sjokk. Han har vært en farsfigur for meg i oppveksten, og hans datter er og har alltid vært min beste venn. Dessuten var han min fars nærmeste venn, og jeg har vært mye sammen med han og familien hans. Så at dette nå plutselig skulle skje er bare uendelig trist, og han skal gravlegges i morgen. Det kommer til å bli en tøff dag, spesielt siden jeg ikke har anledning til å være i begravelsen. Onkelen min er et av de menneskene som jeg alltid har vært trygg sammen med. Han har aldri dømt, baksnakket eller sett ned på andre. Han var rett og slett tvers igjennom et raust og godt menneske, så han vil bli dypt savnet. Nå går tankene mine spesielt til hans aller nærmeste i tiden som nå kommer. Jeg kan ikke sette meg inn i hvordan det er å miste sin ektemann, sin beste venn og sin egen pappa. Men jeg skal sende dem alle gode tanker jeg har. Hvil i fred, kjære onkel Jim.

I tiden fremover gjelder det å finne lyset i mørket, og jeg har egentlig funnet ut at lys kan finnes på de mørkeste plasser. Lyset er Jørgen, og jeg vil bruke hvert ledige sekund til å elske han og til å være sammen med han. Lyset er familien min, vennene mine og de som står meg nær. Lyset er dyr, naturen, nordlyset, stjernene og luften fra havet. Lyset er at man klarer å gå, stå og å sove. Lyset er at man får en ny dag, en ny sjanse og at smertene slipper taket. Lyset er en liten bit mørk sjokolade, et smil fra en fremmed og en fin SMS. Lyset er å høre at jeg betyr noe for noen, og å fortelle at noen betyr noe for meg. Lyset er forløsende tårer, hender å holde i og barnelatter. Lyset er å la følelsene få utfolde seg, uten å stoppe dem. Lyset er vårruller på lørdagen, en ny Pokémon i samlingen og en låt du har glemt at du elsker. Lyset er å håpe, ta vare på og å aldri gi opp.

Share:
Previous Post Next Post

Kanskje du også vil like...

6 Comments

  • Marthe Charlotte Drageland

    Kjære deg, jeg vet nesten ikke hva jeg skal si. Så sender deg en god klem i stedet ❤ Ta vare på deg selv, fine Caroline.

    27. februar 2018 at 6:11 am Reply
    • Caroline

      <3

      27. februar 2018 at 9:20 am Reply
  • L

    Kondolerer. Veldig trist å lese om onkelen din.

    27. februar 2018 at 8:21 am Reply
    • Caroline

      <3

      27. februar 2018 at 9:20 am Reply
  • susannasverden

    Så trist med både onkelen din og situasjonen din med angstanfall og rygg. Jeg håper det går bedre med deg framover. Ta vare på deg selv og fint at du kan se det lille lyset i mörket. Synes du skriver om mange viktige temaer som psykisk helse og diskriminering av overvektige, som jeg synes er så bra at får mer plass. Fikk selv mitt förste angsanfall 32 år gammel (tror det var i forbindelse med at jeg har födt barn). Det var så utrolig ubehagelig, men det som hjalp mest var å lese et innlegg fra en blogger som skrev om et fenomenet (angs etter födsel) som jeg aldri hadde hört om. Så ville bare si at dere som skriver om dette gjör en stor forskjell mange. Ta vare på deg selv og önsker deg en bedre uke.

    27. februar 2018 at 9:59 am Reply
    • Caroline

      Tusen, tusen takk for at du deler så åpenhjertig. Det setter jeg enormt stor pris på, skal du vite. Og tusen takk for gode ord. Det gjør hjertet mitt varmt.

      27. februar 2018 at 11:20 am Reply

    Jeg blir superglad for en kommentar!

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.