Det er aldri noe i midten

Noen ganger kan jeg kjenne på euforisk glede. Det er den typen glede som får det til å boble i hele kroppen, det går knapt an å sitte stille. Kreativiteten og engasjementet mitt stiger drastisk, jeg kan begynne på flere nye prosjekter samtidig. Og jeg har en voldsom kraft og driv i det jeg holder på med. Alt ser lyst og håpefullt ut, det er nærmest ikke den ting jeg ikke kan få til. Alt skal ordne seg, alt går fremover. Jeg føler at livet er i kontroll og balanse, at jeg er spesiell og unik. Og at alle andre også er unike og spesielle. At alt er vakkert, på sin egen måte. Og i all elendighet ligger det også løsninger og håp og kjærlighet. Når jeg er i denne tilstanden gråter jeg ofte, fordi alt føles så overveldende stort og sterkt. Ofte kjenner jeg på nostalgiske følelser fra barndommen. Det er en slags svevende tilstand uten bekymringer. Alt jeg vil er å nyte. Nyte at jeg er et menneske med egne tanker og følelser. Nyte at mulighetene er mange, mulighetene til å gjøre noe bra.

Men veien er bratt, både oppover og nedover. Plutselig faller jeg utenfor stupet og ned i avgrunnen, den som jeg kjenner så alt for godt. Der jeg benytter mesteparten av tiden, sammenkrøket i et mørkt hjørne. Med steingrunn under hendene og fryktinngytende lyder i det fjerne. Alene, uten mulighet til å strekke meg ut etter en trygg hånd.

Og stadig finner jeg meg selv i å tenke; hvordan er det å leve i midten?

Forresten! Om du er med på kjøttfri oktober så har jeg laget en Facebook-gruppe du kan melde deg inn i. Håper på å se deg der.

6 kommentarer om “Det er aldri noe i midten

Jeg blir superglad for en kommentar!

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.