Jeg vet ikke hvordan jeg skal skrive dette innlegget, og egentlig vet jeg heller ikke helt hvorfor. Bare tanken på alt dette gjør at hjertet slår ekstra hardt og musklene spenner seg. Men jeg tror, og vet, at det er flere som lurer på hva som egentlig foregår med meg. Og dere, det er veldig vanskelig å svare på. Helt ærlig forstår jeg bare en brøkdel av det selv, og arbeider hardt hver dag for å forstå mer slik at jeg kan komme meg fremover.

Men min hverdag er mye preget av generalisert angst, panikkangst, depresjon og hypotyreose/lavt stoffskifte. Det er innmari vondt å skrive det, og jeg hater intenst å snakke om det når jeg møter venner eller familie. Ubehaget ved å ha disse «båsene» å bli plassert inn i er veldig sterkt. Men det er realiteten, som den er akkurat nå. Jeg opplever at mange synes det er rart, at de ikke ser på meg som en person med mye angst eller depresjon. Vel, det er fordi jeg prøver med alt jeg har å skjule det når jeg er sammen med folk. Jeg prøver til og med veldig hardt å skjule det for meg selv.

Det er hardt å innse at man er syk, og mange nekter å forholde seg til det. Jeg har erfart at å kjempe i mot, som jeg har gjort i så mange år (og til en viss grad enda gjør), hindrer bedring og i mange tilfeller forverrer situasjonen. Det er vanskelig å behandle en sykdom man nekter for at man har. Ingen vil være syke, og om man skulle vært så uheldig å bli syk så vil man gjerne få en sykdom som det finnes klar behandling for. Som man vet fungerer.

Jeg arbeider hver dag med å akseptere den situasjonen jeg er i, for det er vanskelig. Mitt bilde av meg selv er en person som enten arbeider eller studerer hardt for å oppnå gode resultater. Som gjerne arbeider frivillig utenom arbeidsplassen, og som også har mange egne prosjekter. Som har tid til å ta skikkelig vare på relasjonene mine til familie og venner. Som liker å ha det ryddig og rent hjemme, som leser mange bøker og som gjerne trener regelmessig. Disse tingene er helt fullstendig uoppnåelig nå, og det er et hardt slag i magen å innrømme det for meg selv. Det er litt som å sitte i et låst bur. Og i stedet for å lete etter løsninger for å komme seg ut, så sitter man kun og river i buret. Jeg vet ikke om det gir noen mening for noen av dere?

Alt i livet er mer sammensatt enn vi tror, det er det eneste jeg vet helt sikkert akkurat nå. Det er ikke sikkert at du er kun psykisk syk eller fysisk syk, mest sannsynlig er du begge deler. Fysisk og psykisk helse er to sider av samme sak. Alt henger sammen, og glir over i hverandre. Hodepine kan være forårsaket av stress, stress kan være forårsaket av hodepine. Tanker har mer påvirkningskraft på kroppen enn jeg tror mange forstår. Psykisk helse er et enormt stort felt, og det er ekstremt vanskelig å forstå hvordan det er å ha en psykisk lidelse uten å ha opplevd litt av det selv.

Før jeg ble ordentlig syk irriterte jeg meg over at folk ikke bare kunne ta seg sammen. Tenke litt mer løsning, se realistisk på livet og ha en mer positiv holdning. For meg var det helt unødvendig at noen hele tiden skulle se mørkt på alt, og at de ikke så hvor belastende det var for de rundt når alt bare var negativt. Derfor kan jeg forstå at flere jeg kjenner tenker litt sånn om meg, og at det kan være lett å be meg ta meg litt sammen. De vet ikke bedre, rett og slett. De prøver fortvilet å hjelpe, men i realiteten gjør de alt verre. De er med på å mate de tankene jeg, som psykisk syk, allerede har om meg selv; at jeg er svak, verdiløs, udugelig, lat, dum og forkastelig. At om jeg bare kunne tatt meg litt sammen så ville alt blitt bedre. Men så klarer jeg ikke å ta meg sammen, jeg frarøves kontrollen over mitt eget liv.

Å bagatellisere psykisk sykdom som noe man kan styre selv er veldig skummelt. Jeg opplever at mange ikke forstår at ved psykisk sykdom kan man mangle viktige stoffer i hjernen og kroppen, eller ha ubalanse mellom og/eller i disse stoffene. For eksempel stoffer som serotoninnoradrenalin og dopamin.

En psykisk syk person vil ha like liten mulighet for å ta seg sammen som en pasient med hjerteinfarkt. Psykiske lidelser er ikke noe den enkelte bestemmer seg for, det er ikke et fritt valg. Den deprimerte og den schizofrene ønsker stort sett å ha et lykkelig liv, som alle andre. Det finnes alltid en årsak til psykiske lidelser som pasientene ikke har kontroll over, selv om den kan være ukjent og kompleks. Biologiske årsaker knyttet til hjernen, i kombinasjon med risikofaktorer knytte til livsstil og miljø, er alltid den bakenforliggende sykdomsmekanismen. Det er like mye genetikk, signalstoffer og fysiske strukturendringer knyttet til psykisk sykdom som fysisk sykdom. Likevel tviholder vi på et utdatert skille mellom de sykdommene som inntreffer i hjernen. Psykiatrien er moden for et paradigmeskifte. Kilde: Kaveh Halland Rashidi i NRK Ytring

Jeg har troen på at jeg en dag skal bli frisk. Jeg vet at det må finnes noen nøkler noen plasser, til å komme seg ut av buret. Og jeg tror det også er veldig viktig at jeg påpeker at livet med psykisk sykdom ikke er sort eller hvitt. Jeg har mange lysglimt og gleder i livet mitt, jeg kan også føle meg lykkelig. Det er bare at de dype dalene er ekstra langt nede når de kommer, og jeg blir veldig redd og sliten av ting som kanskje andre ikke tenker så mye over. Jeg vet at det ikke er min feil, selvom det er lett for meg å tenke at jeg er skyld i alt vondt som skjer rundt meg. Jeg vet at det er en sykdom, og at jeg dessverre var en av de uheldige som fikk den. Nesten annenhver kvinne og hver tredje mann blir en eller annen gang deprimerte. På tross av dette, vil de fleste ikke forstå hva som har skjedd når depresjonen først har satt inn. For mange av oss, er psykisk sykdom noe man ikke snakker om. Derfor søker de fleste hjelp for sent, og dette er noe jeg ønsker å være med på forebygge.

    22 kommentarer

  1. Milla 16. mars 2017 at 12:54 pm Svar

    ❤❤❤

    • Caroline 16. mars 2017 at 1:40 pm Svar

      <3

  2. stinefriis 16. mars 2017 at 12:57 pm Svar

    Veldig fint innlegg! Jeg har kun sett psykisk sykdom fra et pårørende-perspektiv, men jeg lærte så sjukt mye. Men det ble fort tydelig at få har særlig kunnskap om psykisk sykdom. For jeg følte at folk fjernet seg litt fra meg, og ikke forsto. Når det kom folk for å snakke om sine opplevelser med psykisk sykdom og slikt på skolen syns folk det var «lol» i stedet for å lytte, lære og ta det til seg. Usynlige sykdommer er så fæle fordi de er vanskelig for andre å forholde seg til. Og jeg tror det er lett for mange å tenke «jeg hadde en dårlig dag en gang, og følte meg nedfor i en periode, men da jeg begynte å trene ble det bedre. Derfor bør alle bare trene.». Det er stor forskjell på naturlige følelser, og psykisk sykdom. Men jeg tror veldig mange sliter med å se grensen. Det er så mye enkere å se forskjell på en forstuelse og en brekt fot. At flere og flere er åpne om psykisk sykdom er bra. Selv om jeg ikke klarer å se alt av tv-programmer og slikt. Men det er viktig å skape åpenheten, og ikke minst: ufarliggjøre psykisk sykdom slik at flere oppsøker hjelp. Jeg sa nei til psykisk oppfølging etter 22. juli, fordi jeg følte jeg «ikke trengte det», men innser i ettertid at det hadde vært jævlig smart å takka ja til. Hadde psykisk helsehjelp vært mer normalisert hadde jeg sikkert sagt «ja, det er sikker lurt». Sånn som at man går til legen om man har hatt 40 i feber ei uke.

    Oi. Lang kommentar.

    • Caroline 16. mars 2017 at 1:42 pm Svar

      Veldig mange kloke tanker her! Helt enig i at det er superviktig å spre kunnskap om forskjellen på en sykdom og tøffe utfordringer. Jeg tror det er veldig viktig at folk ikke går rundt og sier at de er syke, uten at de faktisk har sjekket det… Det synes jeg er skummelt.

  3. Karin 16. mars 2017 at 12:59 pm Svar

    Du er god, sterk, fantastisk og ei skikkelig bra dame! Utruleg bra skrive!

    • Caroline 16. mars 2017 at 1:39 pm Svar

      Å, tusen takk for så gode ord!

  4. Renate 16. mars 2017 at 2:09 pm Svar

    <3

    • Caroline 16. mars 2017 at 2:40 pm Svar

      <3

  5. Susanne 16. mars 2017 at 2:12 pm Svar

    Godt skrevet! Det slo meg at dette burde vært pensum på ungdomsskolen ❤

    • Caroline 16. mars 2017 at 2:41 pm Svar

      <3<3<3<3

  6. Paula Iden 16. mars 2017 at 3:38 pm Svar

    • Caroline 16. mars 2017 at 5:29 pm Svar

      :)

  7. Hilde 16. mars 2017 at 7:27 pm Svar

    Godt og ekte skrevet. Takk for at du lærer både meg og andre mer <3

    • Caroline 16. mars 2017 at 9:33 pm Svar

      <3<3<3<3

  8. Astrid 16. mars 2017 at 7:38 pm Svar

    Utrolig godt skrevet, kjære deg! Du er så ærlig og modig! Jeg heier på deg, hver dag, et skritt om gangen.

    Det er så bra at du setter fokus på psykisk helse, og jeg synes du gjør det på en verdig måte som gjør det mulig for omverden å være empatisk og bedre forstå hvordan det oppleves.

    Jeg er stolt av deg! Stor klem ❤️

    • Caroline 16. mars 2017 at 9:33 pm Svar

      <3<3<3<3

  9. Anine 16. mars 2017 at 9:44 pm Svar

    Veldig godt skrevet, og det skildrer så mye av det jeg føler selv. Som er så utrolig vanskelig å beskrive fordi det blir så overveldende.

    • Caroline 16. mars 2017 at 10:34 pm Svar

      <3

  10. skoboksen 16. mars 2017 at 9:56 pm Svar

    ❤ ❤ ❤

    Selv om jeg egentlig ikke ønsker det for noen, tror jeg vi hadde vært bedre på å ta vare på hverandre hvis alle hadde erfaring med hvordan det kjennes ut når amygdala (fryktsenteret i hjernen) virkelig slår seg vrang. Jeg har selv vært en person som er lite forståelsesfull overfor de som sliter – det er jo bare å bite tenna sammen? Men så gikk jeg selv på en smell: Jeg følte meg fanget i en kropp som ikke lystret. Jeg følte at hjernen min sluttet å fungere. Jeg ble så sint/frustert/flau/selvmedlidende fordi jeg var fullstendig klar over hvor irrasjonelt det hele var.

    Det er så vanskelig å beskrive. «Pleier du å bli nervøs før eksamen? Tenk deg eksamensangst – bare at du ikke har eksamen i et bestemt pensum. Du har eksamen i alt – overalt og til enhver tid. I alt du tenker og gjør. Du er redd for å stryke i det å leve. Alt du gjør er potensielt feil» Vet ikke om det er en god metafor, men synes den sier litt om omfanget.

    Håper du finner nøkkelen snart, og kan nyte fravær av angst etter hvert!

    • Caroline 16. mars 2017 at 10:35 pm Svar

      Det synes jeg var en veldig god metafor! Tusen takk for kloke tanker!

  11. overtenking 17. mars 2017 at 7:12 pm Svar

    Takk for at du er så åpen og ærlig om dette, Caroline. Det er et så vanskelig tema å snakke om. Jeg har slitt psykisk i omtrent 10-12 år, men har aldri klart å oppsøke noen form for hjelp. Jeg håper jeg en dag blir modig nok til å gjøre det. Innlegg som dette hjelper faktisk veldig mye. Jeg vil fortsatt ikke helt innrømme for meg selv at jeg kan være syk, men det er likevel på en måte godt å høre at man ikke er alene om å ha det vanskelig.

    • Caroline 17. mars 2017 at 8:33 pm Svar

      Takk for åpenheten din. Håper du klarer det en dag <3 Heier på deg.

Legg igjen en kommentar

Jeg blir superglad for en kommentar!