Dagbok #13

19. mars 2017

Det snør og regner, vekselsvis og stille. Det er søndag og dødtid og spente muskler. Jørgen støvsuger oppe på soverommet og katten ser opp mot taket med store og bekymrede øyne. “Slapp av, lille venn, det er ikke farlig”. Stuen lukter grønnsåpe, og den er kjølig som følge av all gjennomluftingen. Jeg har en stor kopp med grønn eple-te på bordet. Det er fancy perle-te, små perler som utvider seg til store blader nedi koppen. Jeg fikk den i julegave av en venninne, og har sjeldent vært mer glad for en gave.

Det forundrer meg stadig hvordan livet alltid har noen sitroner på lur. Sitroner som jeg får midt i bakhodet, når jeg minst venter det. Akkurat i det øyeblikket der jeg tenker at nå, nå har jeg opprettet en viss kontroll. For livet er kontroll et fremmedord. Et frastøtende ord. For mye kontroll er forutsigbart og kjedelig. Det er viktig at følelsene får kjørt seg mest mulig. Noen ganger lurer jeg på om livet har en plan om å gjøre meg superresistent, og at risken er at jeg kan forsvinne i forsøket. Jeg krysser fingrene for at jeg holder løpet ut.

Foto: Ryan Graybill.

Share:
Previous Post Next Post

Kanskje du også vil like...

4 Comments

  • overtenking

    Så fint skrevet, Caroline. Kjenner meg igjen.

    19. mars 2017 at 8:44 pm Reply
    • Caroline

      Tusen takk <3

      19. mars 2017 at 9:29 pm Reply
  • Ingvild

    Dette synes jeg var ordentlig nært og fint skrevet. Sender deg en klem!

    21. mars 2017 at 11:37 am Reply
    • Caroline

      Tusen takk <3

      21. mars 2017 at 12:10 pm Reply

    Jeg blir superglad for en kommentar!