Det snør og regner, vekselsvis og stille. Det er søndag og dødtid og spente muskler. Jørgen støvsuger oppe på soverommet og katten ser opp mot taket med store og bekymrede øyne. «Slapp av, lille venn, det er ikke farlig». Stuen lukter grønnsåpe, og den er kjølig som følge av all gjennomluftingen. Jeg har en stor kopp med grønn eple-te på bordet. Det er fancy perle-te, små perler som utvider seg til store blader nedi koppen. Jeg fikk den i julegave av en venninne, og har sjeldent vært mer glad for en gave.

Det forundrer meg stadig hvordan livet alltid har noen sitroner på lur. Sitroner som jeg får midt i bakhodet, når jeg minst venter det. Akkurat i det øyeblikket der jeg tenker at nå, nå har jeg opprettet en viss kontroll. For livet er kontroll et fremmedord. Et frastøtende ord. For mye kontroll er forutsigbart og kjedelig. Det er viktig at følelsene får kjørt seg mest mulig. Noen ganger lurer jeg på om livet har en plan om å gjøre meg superresistent, og at risken er at jeg kan forsvinne i forsøket. Jeg krysser fingrene for at jeg holder løpet ut.

Foto: Ryan Graybill.

    4 kommentarer

  1. overtenking 19. mars 2017 at 8:44 pm Svar

    Så fint skrevet, Caroline. Kjenner meg igjen.

    • Caroline 19. mars 2017 at 9:29 pm Svar

      Tusen takk <3

  2. Ingvild 21. mars 2017 at 11:37 am Svar

    Dette synes jeg var ordentlig nært og fint skrevet. Sender deg en klem!

    • Caroline 21. mars 2017 at 12:10 pm Svar

      Tusen takk <3

Legg igjen en kommentar

Jeg blir superglad for en kommentar!