Kronikk om barn av psykisk syke

1. februar 2017

I dag har følelsene virkelig fått kjøre seg her hos meg. Og det toppet seg litt når jeg leste Ingvild sin kronikk «Innovervendt ungdomsopprør». Jeg kjenner Ingvild litt gjennom blogg og brevveksling, og jeg synes hun er en forfriskende og bra jente. Men jeg må si at akkurat når det kommer til dette så er vi svært uenig, og jeg ble rett og slett litt lei meg av å lese innlegget hennes. Akkurat nå har jeg ikke kapasitet til å skrive et skikkelig motsvar, selvom det er intensjonen min etterhvert. Jeg har i midlertid fått en av mine følgere til å skrive litt. Hun er utrolig flink å skrive, og har et sterkt budskap som jeg synes det er viktig at deles. Derfor gir jeg ordet til henne i denne omgang, og takker henne for at hun vil gjesteblogge hos meg!

•••

“Ingvild Hegge Eriksen spør i sin kronikk «Innovervendt ungdomsopprør», om ikke åpenheten rundt psykisk helse har gått over stokk og stein. Nei, vil jeg svare. I løpet av mine snart 30 år på jorden, har jeg ikke hatt én eneste dag som ikke har vært preget av manglende åpenhet rundt psykisk helse.

Jeg tilhører en taus gruppe, nemlig voksne barn av psykisk syke. Mitt ønske er å ta til motmæle når jeg hører spørsmål som dette, problemet er bare at valget om åpenhet er ikke mitt. Hvis jeg står frem med navn og forteller, forteller jeg på vegne av mennesker som ikke ønsker å bli avslørt. Som ikke ønsker eller tør å bli sett. Derfor skriver jeg dette innlegget anonymt.

Åpenhet på egne vegne koster. En risikerer å bli motsagt. En risikerer å ikke bli forstått. “Innovervendt ungdomsopprør” er et kroneksempel på manglende forståelse. For er det ikke bare å ta seg litt sammen? Skjerpe seg litt? Eller skal man fortsette å være den sinnsykt irriterende personen med alle sine greier, som må minne de andre om problemet sitt? Være den trendy personen som har fått en psykisk sykdom, som må gå hjem tidlig, og som andre må ta hensyn til? Allerede er dette en kostnad som er for stor for mange å bære, for det å bli møtt med slike spørsmål er utmattende. Åpenhet på andres vegne koster langt mer. Vi som er barn av psykisk syke har stort sett lært oss å tie stille. Våre behov kommer i beste fall i andre rekke, i verste fall er det ikke plass til dem i det hele tatt. Vi er vant til å tie, og vi har sett de mulige konsekvensene av å ikke ta hensyn. Vi har sett hvor galt det kan gå, selv når alle hensyn er tatt. Å delta i en offentlig debatt for å dele erfaringer fra våre liv, vil bety at vi må utlevere noen som ikke ønsker å bli utlevert, og konsekvensene kan i verste fall være fatale. Vi kjenner på det, vi som har lært oss å høre på en ordløs telefonsamtale om mor eller far er oppe eller nede, suicidal eller psykotisk. Vi stoler ikke på ord, for det er så lett å lyve. Men stemmeleie og pustefrekvens lyver ikke, og vi vet i løpet av sekunder om det er en sånn dag hvor man ringer legevakta. Vi vet om vi må ringe nå, eller om vi kan vente til i morgen.

Foreldrene våre hadde ikke noe behov for å legge ut om sine psykiske problemer. Det betyr derimot ikke at de ikke hadde dårlige dager” skriver Hegge Eriksen. Og hun er ikke alene om å tenke dette. Alt var mye bedre før, da det ikke var “in” å være psykisk syk. På den tiden het det å være gal, og psyken hadde ikke noen egen helse. Mine foreldre hadde kanskje ikke behov for å legge ut som sine psykiske problemer. For de lot jo være, lenge. Jeg tror ikke det var manglende behov som var grunnen til det, men heller frykten og skammen. Redselen for å bli avslørt, redselen for at noen skal vite at du er syk “i hodet”.

Når du er psykisk syk, og ikke vil hjelpes fordi du er redd for at noen skal oppdage at du er syk, blir du sykere. Det blir de lojales oppgave å prøve å skjule behovet for hjelp, åpenheten kjennes umulig. Heldigvis for tausheten, er barn de mest lojale allierte man kan ha. De vil som regel gjøre alt i deres makt for å få høre at de er gode nok. Og for å være gode nok, må de være glade nok – og passe på at ingenting truer tausheten. Nedstemthet eller irritasjon kan vekke mistenksomhet, og med mistenksomhet kommer spørsmål.

Ingen må få vite, sier disse psykisk syke foreldrene. Og barna holder tett. Åpenhet er skremmende, og der andre barn er redde for Hufsa, er barn av psykisk syke ofte redde for spørsmål. Med åpenheten kan fastlegen banke på døra. Med åpenheten kan skolen stille spørsmål. Med åpenheten kommer psykiatrien, diagnoser, behandling og medisiner. Og barnevernet.

For å si det på en annen måte, åpenhet er det eneste som kan hjelpe. Åpenhet bak en skjerm løser ikke alle problemer, men for mange av oss er dette den formen for åpenhet vi kan velge. Og vi som ikke kan tale selv, må inntil videre nøye oss med andres åpenhet, og håpe at det er det som skal til for at historien ikke skal gjenta seg.

Selvfølgelig kan åpenhet også være irriterende, men det er mange der ute som trenger den. Vi må ta de små stegene i riktig retning, istedenfor å storme baklengs inn i framtida. Tør å løfte blikket litt, og vær med på å hylle åpenheten istedenfor å irritere deg over den.”

Previous Post Next Post

Kanskje du også vil like...

1 Comment

  • Martine

    Dette var et utrolig godt skrevet gjesteinnlegg. Det er så viktig å få frem disse kampene som anonym skriver om, og det er viktig å være åpen. Jeg er helt enig. Men det er bare en ting jeg syntes er viktig å tenke på underveis i åpenheten, og det er hvordan man snakker om den. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal formulere meg nå, for å få frem det jeg mener, men jeg skal prøve. Man kan på mange måter si at dette er den «første generasjonen med psykiske problemer», fordi det er nå man for første gang virkelig snakker om at vi har en psykisk helse, og at denne helsen kan være i dårlig stand. Over alt på Internett skrives det om denne helsen. I magasiner som KK kan man finne lister over «Ti ting du må gjøre for å bli lykkelig» mens i blogger på Internett finner du gjerne fullpakkete blogger med «jeg vil dø, livet er så vanskelig, alt er smertefullt», i flere måneder bak i arkivet. Det er så mange kontraster, så mye informasjon, så uendelig mye der ute, at jeg mener det til slutt blir et veldig farlig sted å ferdes for barn/tenåringer/alle. Da jeg begynte tenårene visste jeg bare om spillsider på Internett. Dagens nye tenåringer derimot, faller utfor et stup og inn i en verden av uendelige forumer og blogger. Det diskuteres på alle kanter om psykisk helse, og jeg tror helt klart mange forumer og blogginnlegg er svært nyttige for unge (slik de er nyttige for meg selv), men for en tenåring, eller ung voksen, kan det også virke overveldende. Noen dårlige dager i strekk kan føles ut som det rosabloggeren man følger beskriver som en depresjon. Å være nervøs for å snakke høyt på skolen kan tolkes som det en annen blogger beskriver som angst. Jeg mener det er helt nødvendig å snakke om psykiske lidelser, men det er også helt nødvendig å snakke om livet. At det er gode dager og vonde dager, at det er nervøsitet og angstlidelser. Det hjelper helt klart for en med angstlidelse å få bekreftet at man har en lidelse, man er ikke bare «syk i hodet», men det hjelper og for andre unge tenåringer å høre at nervøsitet er en helt menneskelig ting, man er ikke «syke i hodet.» Gir det mening? Jeg mener at vi må normalisere de smerter og utfordringer man møter i livet, både om det er nervøsitet og tristhet, eller om det er en psykisk lidelse av noe slag.

    Håper dette ga litt mening.

    7. februar 2017 at 2:19 am Reply
  • Jeg blir superglad for en kommentar!