Dagbok #9

18. januar 2017

Jeg er lei av å stå fast, og jeg er lei av meg selv og gamle tankemønstre. Det er på tide å tenke litt nytt. Jeg har tenkt å gjøre noe fremover som er veldig skummelt, bare tanken gjør meg kvalm. Men jeg tror det er nødvendig at jeg presser meg selv enda mer, selvom jeg har dager med mye smerter. Jeg har fått en formening om at jeg kanskje tåler smerter bedre om jeg presser meg lenger, selvom de er der. At jeg tør å gå ut selvom det er en fare for at jeg skal gå i bakken. Selvom det er veldig ubehagelig og vondt.

Jeg føler det er viktig at jeg gjør alt jeg kan for å få det livet jeg ønsker. Nå er planen min å være fysisk aktiv i 30 minutter hver dag, arbeide i bokhandelen så ofte jeg kan, spise regelmessig, ha en jevn døgnrytme og være sosial. Det kan ikke skade, kan det? Jeg har ofte lyst å banke hodet i veggen og si at jeg må skjerpe meg. Men «tough love» har jeg aldri respondert godt på. Jeg trenger kjærlighet og oppmuntring. Og jeg har forstått at det er viktig at også jeg er en bidragsyter der.

Share:
Previous Post Next Post

Kanskje du også vil like...

2 Comments

  • skoboksen

    Dette med å tørre å prøve, gjøre sitt beste forsøk, men være raus med seg selv hvis det skulle vise seg å ikke gå slik man tenkte. Pushe, men samtidig være raus. Det er en vanskelig balansegang. Lykke til! Men jeg tror generelt det å være handlingslammet og leve i frykt tærer så mye mer på en, enn kreftene som kreves for å satse. Det sies stadig at det er bedre å angre på noe man har gjort, enn noe man ikke gjorde. Tror helt klart det ligger noe der.

    ““We change our behavior when the pain of staying the same becomes greater than the pain of changing.” – Henry Cloud

    18. januar 2017 at 7:48 pm Reply
    • Caroline

      Enig! Det ligger nok noe der!

      18. januar 2017 at 8:14 pm Reply

    Jeg blir superglad for en kommentar!