Dagbok #10

[su_dropcap style=»simple»]J[/su_dropcap]eg gjør det jeg kan, og jeg forsøker å gjøre det på en tilfredsstillende måte. Spiser næringsrikt, er i aktivitet og alt det som følger. Forsøker å ikke tenke for mye, prøver å bruke energien min på å distrahere meg selv. Prøver å være en pliktoppfyllende borger. Leser miserabel litteratur og merkverdig litteratur. Smiler, er tilstedeværende og oppmerksom. Trekker pusten dypt og lar de provoserende refleksjonene flyte forbi. Frigjør terrenget som okkuperer hjernen så alt for ofte. Jeg funderer på hva som har hendt i livslinjen min, hvor jeg skulle ha tråkket annerledes. Tatt en annen vei. Og finner alt for mange alternative ruter.

Den siste tiden har jeg begynt å nøle på meg selv. På et eksistensielt plan. I natt var det som om jeg tok noen skritt utenfor meg selv, og jeg ble sittende igjen med flere spørsmål enn svar. Hva er det jeg har holdt på med den siste tiden? Hvem er det jeg har blitt? Og liker jeg egentlig denne personen jeg prøver så hardt å bli? Det virker som jeg forsøker hardt å være noen jeg egentlig ikke ønsker å være. Jeg gav samfunnet og alt en liten finger der i mørket på soverommet. Jeg blir så kraftløs av folks besettelse av makt, berømmelse og behov for å bli sett. Og av at jeg selv blir beveget av dette presset. Mang en gang finner jeg meg selv som en vandrende hykler. Jeg kan si at jeg ikke bryr meg om å bli sett, om å bli anerkjent – men det er vel nettopp det jeg ofte er? Det er det jeg tror er riktig, at det er betydningsfullt å bli lagt merke til.

Jeg kjenner det stiger opp et sinne i meg når jeg tenker for mye på dette. Og jeg hater at vi prøver å være så like, og forsøker å forkle det som individualisme. Vi ønsker å fremstå som unike, men i realiteten er vi alle likeartet. Mer eller mindre. Fordi vi er styrt av krefter som vi ikke er forstandig nok til å oppdage. Krefter som vi ikke makter å kjempe mot. Jeg kan snakke for meg selv.

Foto: Goran Vučićević.

5 kommentarer om “Dagbok #10

  1. Jeg tror jeg endelig har klart å gi slipp på lengselen etter mer penger. Det har egentlig aldri vært noe jeg personlig har vært opptatt av, men jeg har følt et press på at jeg bør være det fordi det fremstilles som viktig av samfunnet rundt meg. Det kjennes deilig å gi slipp på det presset – og slutte å være misunnelig på de som har bedre råd. Og slutte å dømme de som er opptatt av materielle goder. Det er faktisk ikke min sak, det er lov til å være penger. Men man trenger ikke.

Jeg blir superglad for en kommentar!

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.