Alt jeg ønsker i dette øyeblikk

23. januar 2017

Jeg er apatisk og sliten. Utslitt av å være meg; Caroline, 27 år, overvektig. En tragisk historie om en feit jente. Her om dagen var det som om begeret mitt hadde rent over. Digresjon… Jeg ble kalt et fettbeger på ungdomsskolen. Uansett. Det var noen som gav meg en kommentar på at jeg trenger mye fysisk plass, for så å le det bort. Jeg lo, jeg også. Men på innsiden var jeg paralysert. Det skjedde igjen, jeg fikk en kommentar på utseende mitt, på vekten min. Det skjer med jevne mellomrom, hele tiden. Og det er like nedslående hver bidige gang. Jeg tar det like mye innover meg, jeg blir like mye lammet av skam og avmakt. Det illustrerende bildet om et sort hull i bakken streifer tankene, og jeg skulle mest av alt ønske at hullet ikke har noen ende. At det er endeløst, og at jeg kan forsvinne langt, langt bort. Til et sted jeg ikke finnes, ikke eksisterer. Der jeg ikke er synlig, der jeg forsvinner i mengden og ikke skiller meg ut. Der ingen kan kommentere det ekstra fettet jeg er forbannet med.

Å bli normal, slank, vanlig. Alt jeg ønsker i dette øyeblikk. Jeg vil ikke forlate leiligheten, jeg vil ikke at noen skal se meg. Jeg vil ikke ta plass. På bussen, på kino, på jobb, på gaten, på svømmehallen, i sofaen, i sengen, rundt bordet, på fotografiet, på treningssenteret, på flyet, på toget, på bybanen, på jobbintervjuet, i familieselskapet, på festen… Hver gang jeg møter et menneske er det en potensiell fare for blikk, kommentarer eller anledninger til å bli knusende såret og fornedret. Kommentarer som “jeg synes synd på deg, det må være tungt å være så stor”, “bare fortsette å slanke deg, så blir du også fin en dag”, “du er den største i familien”, “de klærne gjør at du ser større ut”, “så fin du har blitt, har du slanket deg?”, “hvordan går slankingen?”, “er du sikker på at du bør spise det der?” eller “jeg vet hvordan du har det, jeg har også vært der”.

Jeg er så nedkjørt. Overalt fortelles det at kroppen min er feil. Det gjøres konstant narr av overvektige. På bussen, i vennegjengen, på treningssenteret. Jeg overhører samtaler der det ofte går igjen setningen “jeg liker henne ikke, jeg håper hun blir feit”. Hvorfor måtte det bli meg? Hvorfor må jeg se sånn her ut? Jeg føler hver dag er en eneste stor kamp. Hele tiden må jeg tenke på hva jeg spiser, at jeg er i aktivitet og at jeg tar så lite plass som overhodet mulig. Visste du at arbeidsgivere velger å ansette normalvektige fremfor overvektige i 80 % av tilfellene? Og at jeg ikke får uføreforsikring fordi jeg veier litt for mye? Det å tråkke på overvektige er så integrert i dagens samfunn at nesten ingen legger merke til når det skjer. På TV lærer jeg at overvektige forbindes med å være lat, stygg, ekkel, uhygienisk og dum. Det er bare å se på for eksempel Friends, Modern Family, Gilmore Girls eller Gossip Girl. Eller prøv å legge merke til hvor mange filmer du har sett med overvektige hovedpersoner? Eller overvektige karakterer som ikke skal gjøre narr av sin egen overvekt, eller i det minste fremstå som morsom og litt dum. Fortell meg gjerne det, om du kommer på noen. For jeg vet bare om noen svært, svært få.

Jeg føler meg fanget i min egen kropp. Og enda jeg kjemper så hardt hver eneste dag for å passe inn, for å ta mindre plass, så går jeg aldri ubemerket forbi. Kroppen min er allemannseie, alle har en rett til å ha en mening. Og snart, snart så orker jeg ikke mer. Snart stenger jeg meg inne. Om jeg ikke klarer å hente en ukjent styrke som jeg ikke vet hvor jeg kan finne.

Share:
Previous Post Next Post

Kanskje du også vil like...

54 Comments

  • Mari

    Kjenner meg veldig igjen og det er så sinnsykt trist at det skal være sånn, hva kan en liksom gjøre som enkeltperson for at det skal endre seg til det bedre? jeg skjønner ikke hva som er galt med å ha litt ekstra mums på kroppen, hadde alle hatt den samme “optimale drømmekroppen” hadde livet vært jævlig tråkig synes nå jeg. Vi hadde jo vært like alle sammen? Føkkk samfunnet vi er fine som vi er alle mann samme om vi kanskje har litt for mye eller litt for lite eller akkurat passe mengde mums og kiloer✨ det spiller da ingen jævla rolle uansett gjør det vel?

    <3<3 jeg digger deg Caroline!!

    23. januar 2017 at 4:22 pm Reply
    • Caroline

      <3<3<3<3

      23. januar 2017 at 4:25 pm Reply
  • Samira

    Kjære Caroline.
    Det er tydelig at dette er noe som virkelig preger deg og hverdagen din kraftig. Det er trist å lese at du har det så tungt, og opplever så mange uheldige situasjoner. Men det står allikevel stor respekt av at du er åpen om dette; et tema som er veldig personlig å dele. Tusen takk!

    Selv, slet jeg i mange mange år (fra barndommen av) med det stikk motsatte. Jeg har alltid hatt en vanvittig høy forbrenning, noe som jeg husker mange misunnet meg for. Problemet var at jeg spiste som en hest, var sunn og frisk, men jeg kunne ofte få kommentarer på at jeg burde spise mer og at jeg så syk ut. Selv om kroppen min har forandret seg en god del siden den gang, så kjenner jeg kjenne at det gjør litt ekstra vondt å snakke om det – nettopp fordi man opplever så mange situasjoner i hverdagen som virkelig bryter en ned. Mindre forståelsesfulle personer som ikke vet årsaken bak, men som likevel velger å legge igjen kommentarer. Og her er det forresten ikke bare jenter på samme alder som har latt disse kommentarene flyte, men selv voksne voksne mennesker.

    Og det er trist.

    Takk for at du skrev dette innlegget <3

    23. januar 2017 at 4:39 pm Reply
    • Caroline

      Jeg synes det er skikkelig trist at folk kommenterer andres kropper, uansett hvordan de ser ut, så helt enig med deg! Uendelig trist! Tusen hjertelig takk for kommentaren din, Samira. Setter stor pris på det! Du er så reflektert og god <3

      23. januar 2017 at 8:33 pm Reply
  • Irene Elise

    Jeg sender deg gode tanker over fjellet <3

    23. januar 2017 at 4:49 pm Reply
    • Caroline

      Takk, Irene Elise <3

      23. januar 2017 at 8:33 pm Reply
  • Astrid

    Du er vakker, og sterk, og modig! Og jeg er utrolig stolt av å ha en så reflektert og tvers igjennom godhjerta venninne. Jeg håper den indre styrken kan være at det er løgn, det samfunnet prøver å imprente, og sannheten er at du fortjener å smile, du fortjener å si din mening, du fortjener å bli anerkjent for alt det du kan, og du fortjener å ha ambisjoner og drømmer og gjennomføre dem – på helt lik linje med alle andre, i alle farger og fasonger!

    Stolt av deg for at du tar opp tema, og ikke minst for måten du gjør det på. Det er sunt å stoppe opp og tenke over hvor avskyelige disse små dryppene er, og hvor mye de er med på å opprettholde dette synet. Glad i deg <3

    23. januar 2017 at 5:00 pm Reply
    • Caroline

      Samme til deg Astrid, jeg er så takknemlig for at du er en av mine beste venner. Du er virkelig unik. Tusen takk for gode ord, blir så rørt!

      23. januar 2017 at 8:35 pm Reply
  • Linda

    *trøstepå* You are not alone, sliter med akkurat de samme tankene.. verste er at gubben kommenterer det HELE tiden, og i tillegg foran barna våre :'( Det er sårt det, og har nevnt det ørten ganger at det sårer. Går på jobben hver dag, og det holder meg heldigvis “sane”, slik at eg kan ha andre tanker i hodet. Men stigmatiseringen, ja, den kjenner eg godt på kroppen og er glad jeg slipper offentlig transport og kan kjøre bil overalt, den følelsen av å ikke få på bilsetet på bussen, omg, det hadde ødelagt meg!!!

    23. januar 2017 at 5:04 pm Reply
    • Caroline

      Huff, så fryktelig stygt gjort! Kjenner jeg blir sint av å lese det. Håper han kan slutte med det, nå! 23. januar 2017 at 8:37 pm Reply

  • Caroline Willemine

    Jeg kjenner deg ikke personlig, men jeg vet allikevel at du er ei fantastisk jente – på utsiden som på innsiden! Det er kanskje lettere å huske én stygg kommentar bedre enn én fin, så her kommer TI fine og hjertelige komplimenter:

    1) Du tar flotte bilder
    2) Du er veldig inspirerende og engasjerende
    3) Du skriver fantastisk bra
    4) Du har et skjønt smil og nydelig hår
    5) Du er fantastisk akkurat som DU er!

    :-D <3

    23. januar 2017 at 5:15 pm Reply
    • Caroline

      AW!!! Nå gjorde du virkelig dagen min mye bedre <3 Du er så god!

      23. januar 2017 at 8:42 pm Reply
  • Gry

    det er morsomt – det er faktisk refleksjoner rundt det å være overvektig som fikk meg til å finne og følge bloggen din i utgangspunktet! synes det er så spennende å lese om. for hva faen, vekt har jo ingenting å si for hvordan man er som person? hvorfor er det så himla viktig for oss, liksom? i et samfunn som er mer spiseforstyrra enn noen gang er det fint å lese dine kloke tanker rundt emnet. ❤️

    23. januar 2017 at 5:45 pm Reply
    • Caroline

      Tusen takk for kommentaren din, det setter jeg stor pris på!

      23. januar 2017 at 8:45 pm Reply
  • June

    Jeg FATTER ikke hvordan folk får seg til å komme med kommentarer som det der? Forstår ikke! Dette innlegget var vondt å lese. <3

    23. januar 2017 at 5:53 pm Reply
    • Caroline

      <3

      23. januar 2017 at 8:49 pm Reply
  • Hjertejubel

    Jeg synes det er dritt, skikkelig dritt, at du må føle deg slik som du gjør nå. Det er så banalt å tenke på hvordan samfunnet vårt får diktere hvordan vi skal føle oss. Tenk at før, da var det helt motsatt! Da var det å være frodig (og i dag referert til som overvektig – OVERvektig, i forhold til hva da?!) et tegn på at man var velstående og frisk, og hadde råd til mat. Mens de tynne gjerne var underklassen.

    Argh!

    23. januar 2017 at 6:29 pm Reply
    • Caroline

      Ja, veldig sant! Og veldig synd :( Tusen takk for kommentaren din!

      23. januar 2017 at 8:50 pm Reply
  • Sesilie

    Kjære vakre Caroline
    Nå skal jeg egentlig dele mye mer enn jeg pleier å gjøre, men jeg tror kanskje du trenger å høre litt av min historie…
    Sommeren 2006 veide jeg 160 kg. Jeg fikk slankeoperasjon i des-07 og allerede i august -08 var jeg nede i 80 kg. Jeg hadde halvert vekten min. HURRA!!!!!
    Jeg trodde nemlig litt som deg at om jeg bare ikke var så feit, om jeg bare ble tynn så ville alt bli bedre…
    Høsten -08 tok jeg sånn bukplastikk og fjernet noen kilo hud fra magen og jeg var super fornøyd. 185 cm høy og 74 kg. Wow, jeg kunne kjøpe alle klærne jeg drømte om…
    Men, jeg var fortsatt den samme Sesilie. Problemet var nå at jeg hadde ikke kiloene “å gjemme meg bak” Selvbildet vokser ikke selv om kiloene forsvinner. Selvtillit handler ikke om kilo. Selv synes jeg SuperLiise i snapkollektivet er dødsflink til å fronte selvbilde. Som hun sa;Selv om det er litt mer Lise etter snusslutt, så er hun like heit ennå.

    Jeg synes du er ei fantastisk jente Caroline, og jeg heier på deg.

    23. januar 2017 at 6:34 pm Reply
    • Caroline

      Tusen takk for en reflektert og klok kommentar, og for at du deler! Det setter jeg stor pris på, og jeg skal ta det innover meg!

      23. januar 2017 at 8:52 pm Reply
  • Ellen H.Haug

    Heia ,jeg har selv opplevd å få kommentarer på min vekt,når jeg har hatt noen kilo for mye ,slank eller når jeg har vært “tynn. Jeg syns så lite om at andre skal kommentere vekta mi. Så jeg forstår deg. Du er god nok ☺uavhengig av vekt.

    23. januar 2017 at 6:42 pm Reply
    • Caroline

      Så enig!

      23. januar 2017 at 8:53 pm Reply
  • Hilde

    Ord blir fattige når jeg leser dette. Vil så gjerne at alle kunne sett deg som de nærmeste ser deg. Som deg, Caroline, personligheten din, smilet ditt, den merkelige humoren og den beste latteren. Hvis de som sier/tenker/tror dårlige ting hadde kjent den man snakket om (sånn ordentlig), ville de skammet seg.

    Du klarer det Caroline, vær deg, du må bare stå på! Ikke gi opp! Veldig glad i deg

    23. januar 2017 at 7:02 pm Reply
    • Caroline

      Du er best, Hilde <3 Veldig glad i deg og!

      23. januar 2017 at 8:54 pm Reply
  • Marthe Charlotte Drageland

    Jeg synes det er trist å lese at du føler deg fanget i egen kropp. Du burde være stolt av deg selv og den du er, ikke la utsiden din få definere deg. Det er kanskje lettere sagt enn gjort. Men jeg er selv veldig overvektig, og har heldigvis kommet så langt at ikke tillater noen å såre meg. Jeg har blitt mobbet for vekta helt siden tidlig på barneskolen. Den gangen var jeg ikke spesielt overvektig engang, bare tidlig utviklet. Nå har jeg mange, mange kilo for mye. Etter årevis med trøstespising, stillesitting, innleggelser og spiseforstyrrelse. Så langt gikk det, fordi jeg aldri følte jeg var bra nok. Jeg kunne drept for å bli normalvektig, tynn – akseptert.

    Men så lenge JEG nå trives med den jeg er, skal ingen få meg til å føle meg noe annet enn bra nok. Jeg har brukt mange nok år på å hate meg selv og kroppen min, mange nok til å utvikle en ganske jævlig problematikk i forhold til mat. Nå har jeg heldigvis et normalt forhold til mat, men det har vært en lang vei å gå. Mange tårer, mye oppkast, mye skam. Jeg ønsker absolutt å gå ned i vekt med tiden. Men det er ikke noe hast og da skal jeg gjøre det for min egen del, aldri fordi andre mener jeg ikke er bra nok. For de kan virkelig bare ryke og reise.

    Jeg tenker at så lenge man ikke plager andre med den man er, burde folk virkelig passe sine egne saker. Du ER god nok, enten det er med noen kilo for mye eller ikke. Ikke la samfunnets idealer knekke deg. Du er fin, det må du aldri glemme!

    Styrkeklem <3

    23. januar 2017 at 7:12 pm Reply
    • Caroline

      Vet du, kommentaren din er viktig og den hjalp meg veldig. Tusen takk! Jeg håper virkelig jeg kan komme dit du er en dag, du har gjort en fantastisk jobb. Du er sterk!

      23. januar 2017 at 8:56 pm Reply
      • Marthe Charlotte Drageland

        Jeg er sikker på at du vil komme dit en dag! Jeg hadde aldri trodd jeg noensinne skulle slutte å hate meg selv, og i hvert fall ikke begynne å like den jeg er. Hadde noen fortalt meg det bare for et par år tilbake ville jeg aldri trodd dem! Men det vitner om håp synes jeg. Stå på videre, en dag vil du se tilbake på det du du har skrevet, det du har følt – og føle at det er fortid.

        23. januar 2017 at 9:03 pm Reply
        • Caroline

          Heldigvis oppdager jeg hele tiden hvor mye jeg forandrer meg fra år til år, så det er det håp i. Også er det håp i slike mennesker som deg <3

          23. januar 2017 at 9:07 pm Reply
  • Renate

    Klem <3

    23. januar 2017 at 7:42 pm Reply
    • Caroline

      <3

      23. januar 2017 at 8:56 pm Reply
  • Marte

    Jeg tror du setter ord på hvordan mange har det, og jeg tror ikke de som ikke har det problemet helt vet at disse mørke og tunge tankene finnes og kan påvirke så mye av hverdagen til enkelte.
    Jeg kjenner meg definitivt igjen i mye, og tidligere kunne jeg virkelig grave meg totalt ned i tanker som det, og holde meg inne, vekke fra alle mulige risikoer for at utseendet mitt skulle bli kommentert. Desverre finnes det folk som av en eller annen merkelig grunn finner det ok å lempe fra seg sånt. Men heldigvis – og uheldigvis så er mange av tankene resultat av hendelser, også vokser de seg uutholdelig store. Det heldige med det, er at ved gode støttespillere kan man klare å se hva som er tankebygninger/tanker som har vokst seg unødvendig store. Det virker som at du har i alle fall en god støttespiller med deg, og det er jeg så glad for!

    Jeg vet av erfaring at dette kan være noe av det vanskeligste å tro om seg selv, og lett å fortelle andre, men: du er så uendelig verdifull, bare for at du ER! Enten du “er” med høy eller lav vekt, få eller mange ressurser, energifull eller energiløs – det har ingenting å si!

    Og selv om de har ingenting å si, så har du jommin en masse kreative evner og et utrolig godt og varmt hjerte, og det er helt fantastisk<3

    23. januar 2017 at 9:37 pm Reply
    • Caroline

      Å, takk Marte! Og er det én ting jeg kan si om deg og, så er det at du har et virkelig godt hjerte. Et av de beste jeg vet om! <3

      23. januar 2017 at 10:27 pm Reply
  • Susanne

    Sterkt å lese <3<3<3

    23. januar 2017 at 10:57 pm Reply
    • Caroline

      <3

      24. januar 2017 at 7:50 am Reply
  • Camilla Albertine

    Du er så tøff som tørr å si noe om det! Jeg kjenner stadig på disse tingene, men jeg tørr ikke å være ærlig om det. Du er modig, så nå skal jeg og prøve å bli det :)

    Varme klemmer

    23. januar 2017 at 11:19 pm Reply
    • Caroline

      <3

      24. januar 2017 at 7:50 am Reply
  • Karoline

    Klem <3 Jeg syns dette var veldig vondt å lese, ingen fortjener å ha det sånn og du virker så gjennomgod, et oppriktig flott menneske og det er veldig urettferdig at folk er så kjipe og fokuserer så mye på noe som tross alt bare er en liten del av deg. Greia er at vi er alle forskjellige, noen er naturlig tynne, noen veier litt mer og det er ikke alltid noe man kan så mye for. Jeg for eksempel har alltid hatt former og jeg er kanskje litt lubben og har dessuten alltid vært dårlig i sport, bedagelig og litt for glad i hvetebakst og snacks. Jeg går spaserturer og jeg trener spinning en gang i uka, men jeg kunne sikkert vært sunnere og slankere enn jeg er. For min del har jeg likevel vært heldig for jeg er i god form fysisk og psykisk og jeg har det godt med meg selv og jeg føler at det er det som er det viktigste i lengden. Og jeg vil at du skal ha det godt med deg selv også for du fortjener det virkelig. Du er smart, omtenksom og snill og vit at når jeg ser bilder av deg på Instagram eller på bloggen din så ser jeg ikke vekten din, men smilet ditt og godheten i øynene dine og det er det folk burde fokusere på. Igjen, klem og håper denne kommentaren hjalp litt :)

    24. januar 2017 at 6:16 am Reply
    • Caroline

      Den kommentaren var kjempefin, Karoline. Tusen millioner ganger takk <3

      24. januar 2017 at 7:52 am Reply
  • Elena

    Mennesker altså. For noen slemme vesener. Jeg gir opp.

    24. januar 2017 at 8:44 am Reply
    • Caroline

      <3

      24. januar 2017 at 3:12 pm Reply
  • Kristine

    Jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver her. Fikk mine første kommentarer på vekta i barnehagen. Kommer aldri til å bli normalvektig. Pleide å presse meg selv inn i vinduet på bussen fordi jeg var redd for å “flyte over” i det andre setet. Når jeg ikke fikk til å ta mindre fysisk plass gjorde jeg mitt beste for å ta opp mindre mental plass. Jeg er sikker på at jeg hindret utviklingen av personligheten min ganske mye. Jeg har det bedre med meg selv nå. Jeg tenker ofte på hvordan andre opplever meg, og ser meg i sosiale situasjoner (er mye jeg velger å ikke gjøre, men mye fordi jeg må gjøre det alene og da blir det for mye for meg), men jeg har klart å lure hjernen min såpass at jeg ikke bruker hver dag på sånt.

    Jeg har sett meg selv i øynene og sagt “sånn ser du ut,” og tvunget meg selv til å slutte å se for meg en slags ideal versjon av meg som kanskje kunne eksistert. Jeg har sett mye på andre feite kropper (lest blogger, fulgt folk som poster bilder av seg selv på instagram osv.) og sluttet å se så mye på de som får meg til å tenke destruktivt (jeg leser ikke magasiner eller blogger med negativt fokus på kropp). Jeg korrigerer tankene mine når de dukker opp, forteller meg selv at jeg tar feil, eller at andre tar feil når kommentarene kommer utenfra eller noe dukker opp rettet mot andre. Det har begynt å skje automatisk, det hadde jeg aldri trodd med det syke fokuset samfunnet har på utseende og vekt. Jeg sliter fortsatt, men det er langt bedre enn det var. Det tror og håper jeg at du kan få til også, ikke gi opp.

    Nå blir det langt her, men utseende har ingenting med din verdi som menneske å gjøre, det finnes ikke “feile” kropper. Du er bra nok rett og slett fordi du eksisterer, og har lov til å ta opp den plassen du trenger. Du er fin. Du virker som en bra person og det teller mest.

    24. januar 2017 at 4:56 pm Reply
    • Caroline

      Sterkt å lese det du sier, takk for at du deler <3 Det setter jeg pris på! Og tusen takk for gode ord. Jeg er imponert over hvordan du har arbeidet med deg selv!

      24. januar 2017 at 7:41 pm Reply
  • Milla

    Detta va vondt å lesa. Eg like ikje å vita at du har det sånn. Og du e ikje aleina. Eg føle meg også fanga i min egen kropp. Eg reagerte også på det i Gilmore Girls og UL. Og eg ser heller ikje din vekt. Eg ser ei vakker jenta med et vakkert smil. Ei jenta med bein i nasen og som har føttene godt planta på jordå. Som har mye på hjerta og som bidrar te samfunnet. Eg digge deg. Alltid.

    24. januar 2017 at 6:26 pm Reply
    • Caroline

      Du er best, Milla <3

      24. januar 2017 at 7:40 pm Reply
  • overtenking

    Det er helt utrolig trist hvor lett det er for så mange å kommentere på andres kropper. Selv er jeg ganske lav og får hele tiden kommentarer og vitser knyttet til det. Heldigvis har jeg null komplekser for høyden min, men hvis jeg hadde hatt det ville mange av kommentarene jeg får daglig vært vonde. Jeg skjønner bare ikke hva som er greia med å skulle være morsom på bekostning av andre eller det å kommentere andres kropper for “å hjelpe”… Er det virkelig så vanskelig å bare passe på seg selv? Og er det så vanskelig å forstå at ord sårer, uansett om de er ment vondt eller ikke?

    Du er en utrolig flott jente, Caroline, og det er vondt å lese at du føler deg fanget i din egen kropp. Jeg håper du klarer å finne en løsning som gjør at du føler deg vel, helt uavhengig av hva andre måtte mene. <3

    24. januar 2017 at 9:39 pm Reply
    • Caroline

      Takk for god melding, det setter jeg pris på! Og enig, man må slutte å kommentere andres kropper!

      25. januar 2017 at 10:43 am Reply
  • Luisa - La Mar

    Carro <3 Fy, blir så sint av enkelte! Og du er så innmari modig som deler dette, mange hadde nok holdt det for seg selv. Go Caroline ass!

    25. januar 2017 at 1:36 pm Reply
    • Caroline

      <3

      25. januar 2017 at 2:27 pm Reply
  • En som vet hvordan det er

    Hei kjære Caroline! Jeg blir så utrolig lei meg av å lese hvor vondt du har det med deg selv. (Og hvor idiotiske og ufølsomme andre folk kan være!) Jeg har selv hatt så stort hat mot meg slev og min egen kropp at jeg ble syk. Så oppdaget jeg noe fantastisk som heter BODYPOSITIVITY. Jeg oppdaget det gjennom denne dama her: https://www.instagram.com/bodyposipanda
    Det er et helt fellesskap der ute av jenter, kvinner, gutter og menn som sier at nok er nok. Det finnes ikke én kropp som alle skal passe inn i. Din kropp er perfekt som den er, flaws and all. Hvor stor fysisk plass den tar i universet er mindre enn en mikroskopisk dråpe i havet, midjemålet ditt er ikke en måleenhet på hvor god du er som person.
    <3

    25. januar 2017 at 2:08 pm Reply
    • Caroline

      Takk for kommentar, det setter jeg pris på!

      25. januar 2017 at 2:26 pm Reply
  • Tina

    Caroline..
    Føler veldig med deg på dette. Jeg har vært både undervektig og overvektig, etter nesten tjue år med spiseforstyrrelser, men den ekle siden samfunnet kom opp med når jeg var på det største (var innen fedme, ikke bare en subjektiv følelse av tjukk fordi SF), den var grusom… Jeg måtte planlegge dagene nøye for å unngå å møte for mange folk, brukte timevis på å bli enig med meg selv med klær og sånn, syns ingenting kunne hjelpe meg, jeg var så synlig uansett. Jeg var alvorlig deprimert på den tida, så det var nesten døden når folk ga blikk og kommentarer. Det verste var vel imidlertid mine egne blikk på meg selv. Hvordan jeg fant blikkene og kommentarene som kanskje ikke var direkte og marinerte meg i de. I min verden fortjente jeg det, jeg var jo et ingenting, sant.. Alt i meg var så innstilt der, jeg dobla straffen og visste jo jeg gjorde det, tok de til meg, og det gjorde bare vondt.

    Heldigvis har jeg greid å jobbe med det og føler meg bedre. Min verste kritiker er jo meg selv, og det er en evig kamp. Men følelsen av å måtte avlyse dager fordi man ikke fikser seg selv, de er der. Men så kan jeg lese litt av profilen til feks camillalor og kjenne at wow, det er jo helt ok å ikke se perfekt ut, det er en kropp liksom.. Vanskeligere å sette ut i verden, men for meg har de profilene hjulpet veldig.

    Så jeg håper at du greier få noen ok dager innimellom. Føle at du kan slappe litt av inni deg selv, med angsten og alt du føler går imot. Det er en vanvittig jobb du gjør, det er beundringsverdig at du deler det så åpent og sårt. Du er ikke aleine selv om du nok føler det nå. Vi er her ute med deg, vi veit hvor vondt det er, og hadde jeg vært i Bergen så ville jeg bare gått bort til deg og sagt at du er bra nok. At jeg kunne være den en personen som lyste litt opp for deg. Et lite sekund hvor du var mer enn kroppen din, da du bare kunne være Caroline med alle de fine tingene du gjør og er.
    For du er bra du, Caroline. Du har det ikke bra med deg selv, men du er så mye mer enn å være gissel i deg selv. En dag skal du blomstre, jeg lover, dette er nå, det er rått og ekte, men du er bra uansett.
    Heier på deg hele veien!

    27. januar 2017 at 10:16 am Reply
    • Caroline

      Vet du… Dette må være en av de fineste og mest rørende kommentarene jeg tror jeg noen gang har fått. Tusen takk for at du deler så raust fra ditt eget liv, jeg setter så enorm stor pris på det. Og takk for at det gode du sier til meg, jeg fikk faktisk en tåre eller to i øyekroken. Tusen, tusen takk!

      27. januar 2017 at 1:33 pm Reply

    Jeg blir superglad for en kommentar!