Skriv tittel her

17. oktober 2016
Akkurat nå sitter jeg på kafé og hører på Kent. Jeg hadde tre timer å slå ihjel mellom to avtaler i dag, og kunne ikke finne en bedre måte å bruke tiden på enn litt alenetid. Den siste tiden har vært noe av det vanskeligste jeg har vært borti. Jeg vet ikke helt hva mer jeg skal si om den saken. Hovedfokuset har liksom vært å prøve å komme seg igjennom dagene på ett eller annet vis, uten å falle helt sammen. Faktisk kjenner jeg at jeg ikke har så lyst til å snakke om det. Ikke nå, ikke i dag. Jeg orker ikke. Du kjenner sikkert følelsen? Noen ting er faktisk innmari vondt å snakke eller skrive om. Og jeg vet at det er bra å snakke om det vonde, men det betyr ikke at jeg faktisk klarer det. Jeg klarer ikke alltid gjøre det som er bra for meg selv.

Jeg kommer aldri til å fortelle alt her på bloggen. Jeg kommer aldri til å fortelle alt til noen, bortsett fra mannen min (aka min beste venn). Så jeg forventer ikke at dere skal forstå. Jeg forventer ikke at noen skal forstå meg lenger. Jeg forstår at alle mennesker, i alle fall de aller fleste, har sine egne ting de sliter med. I mindre eller større grad. Om man måtte velge seg en sykdom, så tror jeg ingen ville valgt seg angst eller depresjon. Eller en annen psykisk lidelse. Om de hadde valgt det så tror jeg ikke de forstår omfanget av grusomhetene slike sykdommer fører med seg.

Noen ganger taler tausheten for seg selv. Om man kan lese de stille sitt språk. Jeg blir ofte taus når jeg har det vondt, og jeg setter ofte opp en maske som vil få deg til tro at ting er bra. At ting er veldig bra. Å falle sammen foran noen er kanskje det verste som kan skje meg. Hvorfor skal det være sånn? Jeg har ikke grått foran noen andre enn mannen min de siste 4-5 årene. Skulle ønske jeg kunne knekke den koden. Jeg tror det å gråte foran andre, å være sint, å vise følelser, er utrolig viktig for å komme videre. Det jeg arbeider aller mest med akkurat nå er å lære meg å sette grenser for meg selv. Både når det kommer til meg selv og også mitt forhold til andre. Det er så innmari vanskelig. Og det er også så irriterende at jeg ikke er sterkere. At jeg bare er en puslete naiv idiot. Jeg trenger tydelighet i livet mitt.

Du må ikke synes synd på meg når jeg skriver slik. Du må ikke bli redd og bekymret for meg. Jeg prøver å øve meg på å finne ut hva jeg egentlig føler, ikke hva jeg tror jeg bør føle. Og jeg har lyst til å leve. Det er et veldig godt utgangspunkt, spør du meg. Er du enig?

PS: det var veldig deilig å skrive dette innlegget. Du bør prøve, du også.

Foto: Kalu Ci.

Share:
Previous Post Next Post

Kanskje du også vil like...

16 Comments

  • Hilde

    <3

    17. oktober 2016 at 12:45 pm Reply
    • Caroline

      <3

      17. oktober 2016 at 3:45 pm Reply
  • Elena

    Du er tøff som skriver dette innlegget. ❤️❤️

    17. oktober 2016 at 1:33 pm Reply
    • Caroline

      <3

      17. oktober 2016 at 3:45 pm Reply
  • nocturnalmistakes

    Synes du er kjempetøff som skriver så mye jeg! <3 Det er skrekkelig, skrekkelig vanskelig, det kjennes rett og slett umulig ut, at det IKKE går, uansett hva. Jeg blir så glad av å se at du finner hjelp i å skrive, og at du gjør det du kan for å ta vare på deg selv. Skriving kan virkelig være god terapi, det er sikkert og visst.

    17. oktober 2016 at 4:46 pm Reply
    • Caroline

      For en fin kommentar. Tusen takk! Og enig!

      17. oktober 2016 at 7:38 pm Reply
  • Carina Behrens

    Du trenger aldri å røpe mer enn du selv vil. Det er ikke nødvendigvis bra å dele for mye, om det igjen kan lede til mer vondt, mer angst, mer tristhet. Noen ganger er det bedre å bare snakke med den man har valgt å snakke om sånne ting med ♥︎ Du er fin. Og aldri tro at du skylder oss, leserne dine, noe som helst. Jeg tror du er sterkere enn du vet. Bare så du vet det ♥︎

    17. oktober 2016 at 7:48 pm Reply
    • Caroline

      Du er klok og god, Carina <3

      18. oktober 2016 at 9:04 am Reply
  • Anne-Helene

    ” Og det er også så irriterende at jeg ikke er sterkere. At jeg bare er en puslete naiv idiot.” .. men du er jo ikke det! Det jeg ser i bloggen din er en jente full av pågangsmot som skyver og skyver seg videre og som ikke gir opp. Du er seig!

    Og den som er seig kommer seg videre. Du er underveis!

    Klem fra meg

    17. oktober 2016 at 8:17 pm Reply
    • Caroline

      Aw, du er alltid så god <3 Tusen takk! Betyr så mye for meg.

      18. oktober 2016 at 9:05 am Reply
  • Ingvild

    wow, jeg hadde aldri turt å skrive et sånt innlegg :O du er tøff og inspirerende <3

    17. oktober 2016 at 9:29 pm Reply
    • Caroline

      <3

      18. oktober 2016 at 9:05 am Reply
  • Luisa Fernanda del Mar

    Så fornuftig og fint innlegg, fine Caroline <3 Du skylder ingen noe, det du deler må du dele fordi det er noe du ønsker og fordi det er viktig for deg.

    18. oktober 2016 at 9:14 am Reply
    • Caroline

      Takk Luisa <3

      18. oktober 2016 at 9:19 am Reply
  • Milla

    Du e så tøff. Og sterkare enn du tror. Du inspirere så mye med din åpenhet og dine ord. Eg tar av meg hatten og bøye meg i støvet. Du e vakker. Du e god. Du e gull verdt og du betyr no <3

    // Tusen takk vakre du :D

    18. oktober 2016 at 5:40 pm Reply
    • Caroline

      Aaaaw, Milla <3 Har ikke ord nå <3

      18. oktober 2016 at 7:24 pm Reply

    Jeg blir superglad for en kommentar!