Hvorfor er jeg så tøff?

20. oktober 2016
Jeg har tenkt på noe i lengre tid nå, og jeg aner ikke helt hvordan jeg skal presentere tankene mine eller gripe de an. Det siste jeg vil er at det skal komme feil ut, og at jeg skal høres utakknemlig ut. For det er jeg virkelig ikke. Virkelig ikke! Men saken er det at helt siden jeg begynte å snakke åpent om angst, så har jeg fått drøssevis av meldinger om at jeg er tøff som tør å dele og at folk aldri hadde turt det selv. På en måte er det utrolig fint å få slike meldinger. Det er rørende, og jeg vet at jeg har hjulpet andre som har det på samme måte som meg. Jeg er uendelig takknemlig for at folk tar seg tid til å skrive til meg, og at de synes det er bra at jeg deler. Men, jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det… Det er en slags bitter smak oppi alt.

Det kommer ofte en tanke opp når jeg får slike, fine meldinger. Hvorfor er jeg så tøff? Hvorfor skal det være så tøft å være åpen om psykisk helse? På en måte blir jeg litt skremt når jeg får høre at jeg er så tøff. Gjør jeg noe som jeg ikke bør gjøre? Siden det er så mange som synes jeg er tøff, og som aldri ville gjort det selv – bør jeg også la være å dele da? Skyter jeg meg selv i foten? Hvorfor tør ikke andre å dele, og er jeg dum som gjør det? Er det noe jeg ikke har forstått? Bør jeg slette hele bloggen og bare være stille? Jeg har vært veldig nær å gjøre det flere ganger. Andre jeg har snakket med, som også har vært åpen om psykisk helse, opplever det ikke slik som jeg opplever det. De blir motivert av å høre at de er tøff. Så er det meg det er noe galt med? Jeg synes det er så trist at det skal være så tøft å være åpen om psykisk helse. Jeg kan skrive under på at det er utrolig tøft, men hvorfor må det være det? Vi har nok en lang vei å gå, men jeg ønsker virkelig at det ikke skal være så tøft i fremtiden. At det å være åpen om psykisk helse skal være like naturlig og lett som å være åpen om influensa og ørebetennelse, om du forstår meg rett.

Jeg har venner som har sagt til meg at jeg ikke må finne på å være åpen om problemer, ikke noen slags problemer. Det er som godteri for dem som vil bruke det mot meg, og som ønsker å gjøre meg vondt. Jeg kommer til å ødelegge karrieremulighetene mine for alltid. Jeg vil miste mange venner. Og ja, jeg har fått en del negative og vonde kommentarer i kjølvannet av at jeg åpnet meg, men 90 % av alle tilbakemeldinger jeg har fått har vært utelukkende positive. Om karrieremulighetene mine er ødelagt, det vet jeg ikke, men om de er det så gjør det meg uendelig trist. Jeg håper ikke vi er et slikt samfunn. Jeg føler ikke jeg har mistet noen venner ved å være åpen, jeg føler heller at jeg har fått et enda bedre forhold til mine nærmeste venner. Og også et sterkere forhold til familien min, som er veldig støttende. Jeg har blitt møtt med forståelse hos de som står meg nærmest, og det er jeg evig takknemlig for. De negative kommentarene jeg har fått, spesielt fra folk jeg kjenner, har gått innpå meg. Men jeg har lært at jeg ikke kan og ikke skal ta ansvar for andres følelser og negativitet. Om de har et problem med at jeg er åpen så kan de la være å følge med på hva jeg skriver, og det er egentlig deres problem og ikke mitt.

Det hadde vært veldig interessant å høre deres tanker om dette. Jeg mener ikke at alle bør dele alt som plager dem hele tiden, og jeg mener også at enkelte ting bør man virkelig ikke dele offentlig. Men samtidig synes jeg det er så leit at det ikke er takhøyde for å kunne dele om man har lyst, og føler at man har noe å bidra med. Uten at man skal være så innmari tøff av den grunn. Og at man kan si «nei, jeg kan ikke være med på kino fordi jeg har angst i dag», på lik linje som «nei, jeg kan ikke være med på kino fordi jeg har feber i dag». Men det er vel langt igjen dit? Forresten, du trenger ikke si noen av de tingene. Du kan si «nei, jeg kan ikke være med på kino i dag». Punktum. Om det er det du vil.

PS: dere må gjerne fortsette å si at jeg er tøff. For jeg føler meg litt tøff, og det er vanskelig og hardt å dele. Jeg skulle bare ønske det ikke var det.

Foto: Finn Hackshaw.

Share:
Previous Post Next Post

Kanskje du også vil like...

4 Comments

  • Hjertejubel

    Jeg er så enig i mange av poengene du lager her!

    Mine umiddelbare tanker er;

    det er tøft, fordi det er så raka motsetning av det de fleste ØNSKER å fremstille av seg selv. Og av det som faktisk blir fremstilt. Ta sosiale medier, f.eks. Glossy. Striglet. Rekker å gjøre tusenmilllioner ting daglig. Sminke «on fleek» som kidsa sier. Suksessfulle go-getters». Å dette er jo greier som er superenkle å snakke om, eller vise, om seg selv. fordi… «alle» vil ha det?

    Jeg vet ikke, vanskelig tema, dette her! Og jeg ser så godt hvor du kommer fra <3

    20. oktober 2016 at 12:49 pm Reply
    • Caroline

      Så du tenker at psykisk sykdom blir sett på som svakhetstrekk? Det kan godt hende. Men tenker også at psykiske lidelser ble sett skjult og sett ned på lenge før sosiale medier kom? Selvom sosiale medier nok kan ha en innvirkning! Ja, supervanskelig.

      20. oktober 2016 at 1:35 pm Reply
      • Hjertejubel

        Nei, så lengst der i fra – det jeg mener er at det er vel ingen som VIL være syk. Hverken fysisk eller psykisk eller en kombo av dem begge. Og kanskje er det derfor mange mener de som «står frem» er tøffe, for en tør å blottlegge en side av seg selv som mange valger å holde for seg selv? Såg forresten idag at Amanda Sayfried «sto frem» med sin angst og tvangstanker… tenk at det er slik, at man nå «står frem» med psykisk helse. Og ja, absololutt har psykiske lidelser vært stigmatisert før sosiale medier. Kanskje til og med mye verre, da?

        20. oktober 2016 at 1:46 pm Reply
        • Caroline

          Ja, det var det jeg mente med at det blir sett på som et svakhetstrekk. Jeg skulle ønske vi kunne begynne å se på sykdom som styrker som gjør oss mer resistente. Så bra! Jeg tror at når kjente personer står frem får det en ekstra sterk virkning. Ble så takknemlig når Bruce Springsteen sto frem nettopp.

          20. oktober 2016 at 2:03 pm Reply

    Jeg blir superglad for en kommentar!