23092016

[su_dropcap style=»simple»]H[/su_dropcap]un ser det på linjene i ansiktet hans. De har forandret seg, og han har gjennomskuet henne. Det er en forstyrrende ulyd i samtalen deres, en endring i frekvensen som ikke har vært der før. Det slår sprekker i hjertet hennes, sprekker som strekker seg fra hjerteroten og ut i brystet. Ut i armene. Fingrene. Pannen. Hvordan skal de noen gang kunne komme seg ut av denne tilstanden? Det er som om luft, vann, tid og sanser står helt stille. Han senker kaffekoppen og sukker nærmest umerkelig. Men hun merker det. Hun mister langsomt følelsen i ansiktet og kinnene prikker. Synet blir uklart, lydene svakere. Alt sentrerer seg rundt dette, dem, han. «Vel, jeg tror jeg må gå nå. Har en avtale snart». Han reiser seg og kler på seg den sorte jakken. Jakken hun har begravet fjeset i utallige ganger, den som lukter trygghet og han. Luktet trygghet, men fremdeles lukter han. Og der går han. Ut døren, rundt hjørnet. I høstmørket. Han forsvinner ut av synet. Hun tviholder på bildet av fjeset hans, men det ebber ut. Det blir slørete og uklart, og snart kan hun ikke se det lenger. Foran henne står en halvtom kaffekopp. Lunken kaffe er det verste han vet. Den må være rykende varm, glovarm. Men snart er kaffen kald. Snart vil vinteren gjøre sitt inntog. Snart er stillheten et brennende faktum.

 

18 kommentarer om “23092016

Jeg blir superglad for en kommentar!

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.