Mio, vår Mio

Jeg har faktisk glemt å introdusere dere for noe av det viktigste og mest spennende i livet mitt for tiden; Mio! Vi hadde begge lyst på katt, så i oktober i fjor startet vi jakten. Jeg hadde egentlig tenkt meg ut hvilken katt jeg ville ha. Den skulle være langhåret, stripete grå eller rød og jente. Men gjennom prosessen lærte jeg noe viktig, man kan ikke gå etter utseende når man skal ha seg katt. For når vi kom innom Kattens Vern i Bergen skjønte vi med en gang at det var Mio som vi skulle ha. Han var veldig kontaktsøkende, kosete og leken. Det var akkurat som han valgte oss. Mio hadde vokst opp i et godt og trygt hjem som dessverre ikke kunne ha han lenger og var ca. fire måneder når vi hentet han.

Mio ble veldig fort husvarm. Han skulle (og skal) alltid følge oss overalt hvor vi gikk, og skulle absolutt i sengen. Når han begynte å bite meg i tærne, og vi måtte stenge han inne på sitt eget rom, mjauet han høylytt de første nettene. Han er generelt veldig snakkesarlig av seg. Og han lærte skikkelig fort å hoppe på dørhåndtak, så vi må passe på å låse der vi ikke vil at han skal inn. Han elsker også å drikke av springen og av alle glass som måtte stå ute en eller annen plass.

Til tider kan han være helt vanvittig plagsom. Vi må ofte stenge han på rommet når vi skal spise, for han er helt oppi oss. Og det hjelper ikke å si fy eller sprute litt vann på han. Den katten liker jo vann. Dessuten, nå som han har begynt å gå ute alene, maser han vanvittig om morgenen for å komme ut. Men mest er han veldig søt og sjarmerende. Det er utrolig hvor glad man blir i disse dyrene. Ute ypper han på nabokattene hele tiden. Bestekompisen hans, Sofus, tåler veldig mange av rampestrekene hans, men mange av de andre nabokattene har gitt han en smekk. Sånn går det når man er liten og fryktløs. Spesielt Kladden, nabolagets sorte katt, er veldig skeptisk til denne lille rampetassen.

Alt i alt må man bare elske Mio. Han kommer ofte på fanget, og viser godt at han er glad i oss. Han har verdens vakreste hale, som dessverre ofte er offer for støv under sengen, og han er god å ha når Jørgen er på jobb og jeg studerer hjemme. Han kan finne på å ligge på skriveren og se på meg. Eller sove. Aw. Har du katt? Eller et annet dyr?

9 kommentarer om “Mio, vår Mio

  1. Å så nydelig! Jeg likte bildene, særlig det første og det med katten i vinduet:) jeg har alltid ønsket meg katt, men har aldri vært katteeier. Jeg har litt lyst til å ordne opp i det snart, men jegog samboeren har liksom tenkt at det er litt lurt å være samboere uten katt en stund først. Og det er sikkert et poeng. Men de er jo så skjønne!^^

  2. Så utrolig fin katt!! Våre katter er også sånn at de vil være med over alt, på badet, når vi spiser, jobber/leser/studerer. De er også veldig pratsomme, stort sett ålreit, men ikke kl 7 om morran;)

  3. Åååh, tenk at jeg har gått glipp av dette innlegget! Han er nydelig! Jeg har vokst opp med flere katter, og jeg gleder meg til den dagen jeg bor på et sted der jeg kan ha katt igjen!

Jeg blir superglad for en kommentar!

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.