«Humlefangeren» av Janne S. Drangsholt

14. juni 2012

«Humlefangeren» er skrevet av Janne S. Drangsholt (38), og «Humlefangeren» er hennes første bok. Drangsholt er til vanlig stasjonert i Rogaland, der hun arbeider som litteraturforsker. Hun har blant annet forsket på moderne britisk lyrikk og er i dag 1. Amanuensis i britisk litteratur ved Universitetet i Stavanger, og et av hennes spesialfelt er myter i litteraturen¹. «Humlefangeren» er en bok på 273 sider og ble utgitt i 2011 av Tiden Forlag.

Det første jeg la spesielt merke til når jeg skulle begynne å lese boken var omslaget. Det er veldig vakkert og dragende, med et postmoderne og friskt preg. Underlig nok har omslag mye å si for om jeg vil lese eller ikke, det er litt som et førsteinntrykk. Så jeg kan dermed si at boken virket spennende da jeg holdt den i hånden, om jeg skal dømme etter utseende.

«Humlefangeren» handler om norske Rakel som drar til Tokyo for å studere. Hun kjenner ingen, og forstår lite av både språket og kulturen. En dag mottar hun et mystisk brev med noen uforståelige skrifttegn. Og ikke lenge etter møter hun filmstudenten Saeki, som hun flytter inn hos, men uten å komme ordentlig inn på ham. Og det er åpenbart mer enn språk og kultur som skaper avstanden mellom dem. Gradvis skjønner Rakel at Saeki har en kobling til giftgassangrepet på Tokyos undergrunnsbane. «Humlefangeren» er en roman om terror, om det uforståelige, om det magiske, om kjærlighet. Og om å finne seg selv i det fremmede.

Jeg vet at mange norske ungdommer i dag synes Japan er et spennende land. Japan har fått til mye, den japanske kulturen er mystisk og tiltrekkende – og det virker nesten som om japanerne lever i en helt annen verden enn alle oss andre. Mange drømmer om å reise til Tokyo, og oppleve den levende byen vi har hørt så mye om. Nå har aldri jeg vært i Japan selv, men tro meg, det står høyt på ønskelisten. Det var nok forfatteren Haruki Murakami som først fikk meg virkelig interessert i Japan, og selvfølgelig Pokemon, men interessen har ikke sunket etter å ha lest «Humlefangeren». Tvert i mot. Og det er nok det jeg liker aller best med Drangsholts debutroman, de mystiske og gode skildringene av Japans kultur og landskap. Det henger som en rød tråd igjennom hele boken, og holder på interessen.

På den andre siden hendte det mer enn én gang at jeg måtte stoppe opp å tenke “hva er det egentlig jeg leser nå?”. Mange japanske navn og steder forvirret meg, og jeg klarte ikke hele tiden å henge med i handlingen. Og selvom boken baserer seg på reelle hendelser ved undergrunnsbanen i Japan, så faller plottet i boken litt igjennom. Jeg savnet litt mer spenningsmomenter rundt det som hendte, for mye var forutsigbart og litt kjedelig til tider. Jeg synes også språket er litt tungt til vi kommer ca. midtveis i boken, da det begynner å løse seg og flyter bedre.

Alt i alt er «Humlefangeren» en bok som jeg tror spesielt mange unge jenter kan kjenne seg igjen i. Og jeg liker ideen om at man kan finne seg selv i det som er fremmed veldig godt. Jeg tenkte ofte at Rakel, hovedpersonen, var så modig. Hun tok så mange sjanser som jeg aldri hadde turt, og det fikk meg til å ønske at jeg kunne bli mer spontan og vågal. For det er mye mer å vinne på det, enn å tape. Tror jeg. Jeg vil anbefale boken til alle som synes Japan er spennende, og som liker historier om vanlige mennesker som opplever ekstraordinære ting. Og jeg tror vi kommer til å få gode leseropplevelser fra Drangsholt i fremtiden.

Boken kan du enten låne på biblioteket, eller kjøpe hos Adlibris. Den vil ta seg godt ut i bokhyllen!

¹ Kilde: Bokelskerinnens intervju med Janne S. Drangsholt

Share:
Previous Post Next Post

2 Comments

  • Stine

    Denne boken skal definitivt på 2012-listen. Tusen, tusen takk for tips, Caroline!

    14. juni 2012 at 2:44 pm Reply
  • Isabella

    Flott omtale!:) Må si meg enig om at bokomslaget var fint:) Hørtes ut som en fin bok:) Ha en herlig dag!:)

    14. juni 2012 at 4:55 pm Reply
  • Jeg blir superglad for en kommentar!